Kommentar

Historien om Nina Røisli (45) som fikk hjerneslag, men måtte vente i timevis på hjelp er like opprørende som historien om Ali Farah i Sofienbergparken. Begge handler om et umenneskelig system og fagpersonell som ikke bryr seg. Men fordi Ali er afrikansk, mørk og fordi kommentarer fra ambulansefolkene tolkes i lys av dette, får hans sak en helt annen oppmerksomhet.

Man kan si det er bra at det norske samfunn reagerer på forskjellsbehandling, spesielt ut fra rase/etnisitet. Men man kan også snu det på hodet og spørre: Er det slik at fordi en sak handler om det betente og politiserte ordet rasisme, så får den helt andre konsekvenser? Personellet som lot det gå 7,5 time før Røisli fikk den nødvendige hjelp, mister neppe jobben eller blir omplassert. Men det er kravet mot de to ambulansesjåførene.

Det vil heller ikke bli igangsatt en omfattende granskning av offentlig sektor for å finne ut om det er feilaktige holdninger mot pasientene de skal hjelpe. Skjønt antall slike sviktende oppfølginger som det Nina Røisli representer, er langt flere enn diskriminering av typen Ali Farah, og det gjelder flertallsbefolkningen, ikke en minoritet.

Flertallsbefolkningen har sympati med folk som ikke får hjelp, men sympatien kjølner når det overreageres. Mediene gir i liten grad plass til denne frustrasjonen. men den kom til uttrykk da fylkeslege Petter Schou var gjest i «Tabloid». Tekstmeldingene som passerte nederst på skjermen sto i skarp og underlig kontrast til det Schou og programleder snakket om. Her var det nettopp «overreaksjonen» man reagerte på. Eller: Man spurte om det var slik at det var ambulansefolkene som hadde slått ned Ali Farah.

Det fine ordet for dette er proporsjonalitet: Hvorfor en slik voldsom reaksjon i det ene tilfellet, men ikke i det andre, hentet fra det vanlige Norge, med et vanlig menneske som får hjerneslag og må vente på hjelp?

Jeg savner en journalistikk som tør å gå inn i dette vanskelige feltet og stille de spørsmål mange vanlige mennesker stiller seg: må man være utenlandsk, fra Nord-Afrika/Midtøsten for å få oppmerksomhet? Svaret er et betinget nei: Også en multihandikappet jente fikk oppmerksomhet da Dagsrevyen fokuserte på manglende kommunal støtte. Kommunalminister Aslaug Haga var raskt på pletten med friske 500 millioner til kommunene fra 1. januar.

Men ingen granskning av kommunal sektor som – hadde vi fått høre i innslaget – rett og slett skyver krevende pasienter fra seg for å slippe å betale. Kommuneadvokaten i Sandefjord sa de har vært på nippet til å gå til sak mot andre kommuner som dytter handikappede over på dem.

Innvandrere har mange som snakker for dem. Det er ikke så så mange som snakker for de handikappede, mentalt eller fysisk. Er det fordi de ikke er spennende og eksostiske nok? Eller har det noe å gjøre med hvem som utløser den medmenneskelige følelsen?

Hvem er min neste? er et vanskelig spørsmål. I det sosialdemokratiske paradis får alle etter behov og yter etter evne. Det er et stykke igjen dit. På den ene side vil et styrtrikt samfunn som det norske produsere mennesker som ikke greier henge med. Det kalles nå fattigdom, og er fanesak for venstresiden spesielt. Men litt økonomisk innsikt tilsier at det er systemet som produserer «fattigdommen», og skal man oppheve den ødelegger man systemet. Alternativet er å gjøre dem til klienter, dvs. heve sosialsatsene så de slipper å arbeide.

Når SV og det politiske sentrum, ja, til og med Høyre, snakker om de «fattige», kan det også være fordi de fyller et religiøst behov: offeret, syndebukken, lammet, som soner for vår skyld. Når vi redder det, redder vi oss selv.

Det største offerlammet er innvandrere, spesielt de som er mørke i huden, med glidende overgang til folk med muslimsk bakgrunn. Ofte er de begge deler.

Av en eller annen grunn påkaller disse en sterk medmenneske-følelse hos bestemte deler av befolkningen, særlig den som preger det offisielle Norge.

Det kan se ut som det ligger en latent rasisme-skyldfølelse begravd i oss, som aktiviseres når vi ser bildet av Ali Farah, liggende med blod om munnen, bevisstløs på bakken. Scenen er Grünerløkka. Rundt om står løkka-beboere, og Farahs ektefelle med barn. To ambulansefolk i røde uniformer og gule vester er hovedpersoner, med ambulansen i bakgrunnen. Det blir over tid, etterhvert som mediene får «malt» saken, til en triptych, til et ikon over tid: Ali Farah som det uskyldige offer. Mannen som slo ham ned, en ghaneser, blir en birolle. Hovedrollen, våre stedfortredere, er ambulansefolkene. For at samfunnet skal gjennomgå den nødvendige katharsis- renselse – må flere ting skje: Regjeringen renser seg ved å vedta offentlig granskning. Mediene gjør offentligheten om til Colosseum, der ambulansefolkene får tommelen ned: De angrer ikke, den ene skal ut i FN-tjeneste, men det blir heldigvis stanset, de legger seg ikke flate nok (VGs uttrykk), og får Schou-rapporten forelagt seg én time før den offentligjøres. Siden har VG fulgt opp med avsløringer fra miljøet på Ullevål og en av karenes fortid blant Boot Boys på Hokksund.

Ingenting er galt isolert sett, men samlet blir det et stort moralsk-religiøst tableau.

Hva så med det andre lærestykket: Historien om Nina Røisli. Det er mindre «bibelsk». Mer prosaisk, men ikke mindre dramatisk!

Røisli fikk intense hodesmerter 6. januar. Hun bor like ved Legevakten i Askim. Hun ringte AMK 15.09. Den kom til henne 17.25. Sykehuset i Østfolk opplyser at det tok én time å kjøre henne til Legevakten. Røisli ble så syk hjemme at vannet og avføring gikk. Hun var så syk på Legevakten at de sendte henne til Sykehuset i Østfold, med mistanke om «migrene». Hun ankom akuttmottaket i Fredrikstad. Hun hadde krampeanfall og vannlating.

Nina ble stadig dårligere, med varierende puls og var til slutt ikke lenger kontaktbar. Likevel ble hun liggende på mottaket i nesten 3 timer!

Fra det ble foretatt CT som bekreftet en alvorlig blødning i hjernen, tok det 1,5 time før Nina ble hentet av ambulanse.
Da 45-åringen anklom Rikshospitalet, 7,5 timer etter at hun ringte etter hjelp, var hun i koma.

Først somles det med å hente en akuttpasient, så somles det etter hun er kommet til akuttmottak. Det er vanskelig å fatte at slikt kan skje i det moderne helse-Norge. Likevel skjer det. I Ali Farahs tilfelle hadde man forklaringen klar: «rasisme». Det var også grunnen til at han måtte vente så lenge på Legevakten, ble det sagt: etniske minoriteter er ofte problempasienter.

I Nina Røislis tilfelle har man ikke en slik innlysende forklaring. Derfor er hennes sak mye «vanskeligere» å forklare, og det gjør også at hun har mye vanskeligere med å vinne frem, vil vi påstå.

Hun fikk forsiden og to sider i VG. De etterlatte får uttrykke sin sorg og bitterhet. Det er opprettet tilsynssak mot Sykehuset i Østfold og Legevakten i Askim. Men det er også alt.

Systemet vil fortsette å svikte, og vi vil ikke få noe svar på hvorfor. Men vi kan våge å spørre om det er slik at en afrikaner mobiliserer større medmenneskelighet, enn en vanlig borger? Er det slik at det afrikanske offeret fyller en ideologisk funksjon/behov og at dette går på bekostning av en vanlig borger? Her skapes det noen krysskoblinger som ikke bra for samhold og moral, og mediene og politikerne bør tørre å se sitt ansvar. Nina Røislis pårørende må ikke føle at hennes liv er mindre verdt. Det kan lett bli summen.