Kommentar

Tilfellet med ambulansen som nektet å ta med seg hardt skadde Ali Farah, og bemerkningene som falt, er fullstendig uakseptabelt. 37-åringen og samboeren ble tvunget til å ta taxi til legevakten, og Farahs alvorlige tilstand meldes å være forverret. Helsetilsynet i Oslo og Akershus opprettet onsdag formell tilsynssak mot Ullevål universitetssykehus, og det aktuelle personellet er tatt ut av tjeneste. Etter vitners utsagn er det god grunn til å hevde at ambulansepersonellet som kom til åstedet i Sofienbergparken har en holdning til andre mennesker som gjør dem svært lite egnet til å utføre den jobben de har valgt.

Men rammer dårlig behandling og ditto oppførsel fra AMK (Akutt Medisinsk Kommunikasjonssentral) eller annet helsepersonell innvandrere mer enn andre? Det gjør visst det, skal en tro kjendisadvokat Abid Q. Raja – som usedvanlig raskt poserte i Aftenposten med følgende erklæring:

– Dette er nok et eksempel på institusjonell diskriminering. Etnisk norske blir behandlet på en måte, mens innvandrere blir behandlet på en annen måte. Dette hadde ikke skjedd mot en hvit mann, sier advokat Abid Q. Raja. På vegne av den berørte familien vil han nå anmelde både politiet og sykehuspersonellet etter at Ali (37) ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo mandag ettermiddag.

Institusjonell diskriminering til fordel for etnisk norske? Det er som sagt gode grunner til å gå nevnte ambulansepersonell etter i sømmene. Det er imidlertid nøyaktig like gode grunner til å gjøre det samme med advokat Rajas råflotte påstander.

På bakgrunn av et uendelig antall vandrehistorier om sjokkartede møter med Helse-Norge generelt, er det relativt vanskelig å tro at det på noen måte kan bli stort verre når det først går galt. Et raskt Google-søk på «AMK» pluss «klager» gir ikke mindre enn 2210 treff, og disse sakene er resultatet av en 10 minutters nærmere titt på den institusjonelle rasismen i sosialdemokratiet Norge:

11 juli 2007 – Bergensavisen: 87-åring nektet ambulanse. Døde dagen etter av blodpropp. Naboene til 87-åringen reagerer.

Dårlig til bens måtte den 86 år gamle A. Presttun, følge den syke 87-åringen inn i drosjen fordi de ikke fikk ambulanse. 87-åringen døde dagen etter at han ankom sykehuset. Det viste seg at han hadde blodpropp.

– Da jeg ringte 113 ble jeg veldig forbauset over det de svarte. Vi fikk ikke ambulanse, og etter samtalen brøt jeg helt sammen. Hvordan skulle jeg klare å følge denne mannen ut i taxien så dårlig til bens som jeg er tenkte jeg, sier Presttun. Presttun var naboen til 87-åringen, og det var hun som ringte nødnummeret da 87-åringen ba om hjelp til det. Men ambulanse fikk de ikke.

– De sa at vi måtte sette oss i en drosje og dra ned til legevakten. Jeg prøvde å si at jeg ikke var en hysterisk dame, men at dette virkelig dreide seg om en syk mann, sukker Presttun.

Her finnes riktignok ikke navnet på den avdøde brukeren av AMK`s eksklusive, etnisk hvite service. Men det er ikke helt utenkelig at han var en eldre, etnisk norsk herre. Kall meg gjerne mistenksom; av en eller annen grunn er jeg temmelig sikker på at vi hadde hørt mye mer om dette heller graverende tilfellet fra enkelte dersom vedkommende ikke var det.

14 mai 2007 – Vesterålen Online: – Ambulansen kom ikke. En av festdeltakerne lå og ristet på gulvet med kraftig blødning fra hodet, men rådet fra AMK var å ringe taxi. Da skar Daniel Stensland (23) gjennom og kjørte selv, til tross for at han hadde drukket alkohol.

Nå innrømmer sykehuset at det var galt av dem ikke å sende ambulanse. – Vi har hatt svikt i de interne rutiner ved AMK, sier Randi Angelsen.

Stenslands innsats som midlertidig ambulansesjåfør ble belønnet av myndighetene med en påtale for promillekjøring. Her har vi altså et klart tilfelle av to etnisk norske menn som er blitt tilgodesett av hver sin statlige institusjon.

Så følger to historier som nok må være helt feil – for dette skjer simpelthen ikke med hvite menn i Norge:

27 juli 2005 – Sandefjord Blad: Om morgenen 6. juli bråvåknet han av smerter i hele mageregionen, og disse ville ikke forsvinne. Derfor ringte han 113.

– Jeg sa at jeg hadde hatt magesmerter før, men at det denne gangen ikke gikk over. AMK-sentralen satte meg over til legevakta i Tønsberg, og jeg gjentok regla for dem. De sa at jeg skulle ta et par Paracet, og det gjorde jeg. Men da ble jeg verre, ettersom dette bare produserer mer magesyre. Så ble jeg bedt om å ringe fastlegen min ved åttetida, forteller Måøy.
Mens han ventet, ringte han legevakta en andre gang, men han skjønte at han ikke kom noen vei.
– De sa at det kom til å gå over. Da gadd jeg ikke å diskutere mer, og ventet i stedet på foreldrene mine. Vel fremme på sykehuset fastslo en lege at han måtte til akutten med én gang.

Ambulansen og legen kom, så og dro:

6 mars 1996 – Fædrelandsvennen: I åtte dager lå byglendingen Frank G. Sordal med store smerter på sofaen hjemme på hybelen. 27-åringen hadde glidd på en issvull og slått seg kraftig. Lege og ambulanse ble tilkalt da uhellet skjedde, men legen mente at det bare dreide seg om en blod-ansamlig i låret.

Etter åtte dager med nesten uutholdelige smerter, tilkalte foreldrene ambulanse. Sordal ble kjørt til ASA i Arendal der legene raskt konstaterte at det dreide seg om et komplisert lårbensbrudd. – Denne saken kommer jeg til å forfølge, sier Sordal.

Følgende er et virkelig stjerneeksempel på den fabelaktige behandlingen som blir etnisk norske til del som følge av den institusjonelle diskrimineringen av innvandrere. Et høydepunkt i AMK`s omsorg, profesjonalitet og høflighet, så og si:

6 februar 2003 – Dagbladet: – Jeg kunne ha dødd. Da hjelper det så lite å få et brev med beklagelse fra sykehuset, sier Maria Eliassen til Dagbladet. 23-åringen har tidligere anmeldt AMK (Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral), som opererer nødnummer 113, til politiet. Nå varsler hun erstatningssøksmål.

……

Ved 15-tida var Eliassens tilstand så dramatisk forverret at venninnen Trine Braseth (21) ringte 113. Eliassen lå og vred seg i voldsomme kramper, klarte knapt å puste, kastet opp og besvimte med hyppige mellomrom, mens Braseth kjempet en desperat kamp for å bli trodd av operatørene på 113.

Samtaleutskriften viser 113s grove avvisninger:

• «Har du ikke skjønt at du ikke får ambulanse? Du må komme deg på legevakta sjøl.»
• «Hvorfor klarer hun ikke å gå? Det er en ung dame det her.»
• «Du kan få en taxisjåfør til å hjelpe dere ut i bilen.»
• «Hvis du ringer 113 én gang til, kommer jeg og tar fra deg mobiltelefonen.»
• «Nå gidder jeg ikke prate mer med deg.»

Skal en ta Rajas konklusjoner for god fisk, må samtlige av disse tilfellene være galt fremstilt. Med mindre AMK ikke bare diskriminerer innvandrere da, men også eldre bergensere, festdeltagere som inneholder alkohol, vestfoldinger med magesmerter, byglendinger som ikke har holdt seg på bena og unge kvinner som har venninner som uten videre tillater seg å bry en travelt opptatt nødsentral?

Du snakker om systematisk og rasistisk diskriminering! Her bør det jammen anmeldes og anlegges søksmål over en lav sko. Og nå som vi er inne på det medisinske området; slike anmeldelser kan jo ha riktig så gunstige bivirkninger – den norske advokatstanden slipper for eksempel brått å bekymre seg for tilgangen på klienter. Som frynsegode kommer gratis presseomtale og oppmerksomhet.

Forøvrig står det å lese i Aftenposten at folk viser fingeren til annet ambulansepersonell, noe som gjør at man nå opplever at publikums tillit til ambulansetjenesten er svekket. Økt tillit er derfor blitt Ullevål sykehus` nye fokus. Det skjønner jeg godt, særlig etter at man har opplevd og tatt innover seg publikums svekkede tillit og mishagsytringer (f.eks. i form av finger) etter de overnevnte sakene – samt de 2205 resterende treffene – i tillegg. Det kan ikke ha vært lett å leve med svekket tillit i så mange år, må vite!

Men det offentlige Norge er ellers ikke kjent for å være feilfritt, og det er sikkert like mye galt å finne i helsesektoren som i andre institusjoner. Mandagens hendelse er direkte opprørende, og må og skal behandles med største alvor. En grundig gjennomgang av AMK`s ansettelsespolitikk er ganske sikkert ikke av veien heller? Like lite av veien som det er å la være å sluke kjendisadvokat Abid Q. Rajas opportunisme med søkke og snøre.

For med tanke på de mange tilfellene som hittil har forekommet og det faktum at det uten unntak er de som trenger hjelpen mest – innvandrere såvel som etnisk norske – som blir rammet av at offentlige helsetjenester ikke fungerer skikkelig, så kan det kanskje hende at både AMK og det øvrige Helse-Norge har annet å bruke tid og penger på enn rettssaker og kjendisadvokaters honorarer.