Man kan ha ulike oppfatninger om Hanne Nabintu Herland. Men det er noe annet å be om at hun kastes ned trappen. Det er det Inger Merete Hobbelstad ber om i Dagbladet søndag.

Etter 22/7 skulle man tro at man veide sine ord litt bedre, men det gjør «man» ikke. Hobbelstad kritiserer Aftenposten for å ha gitt Herland for stor oppmerksomhet. For det fortjener hun ikke. Det er ganske spesielt av en journalist å kritisere en annen avis for deres bruk av spalteplass. Hvor ofte skjer det? Akkurat det spørsmålet vil en leser stille seg. Han serveres uendelig mye langhalm i helgeavisene. Men kritiserer journalister hverandre for hva de slår opp? Aldri. Det er brudd på en uskreven lov.

Men for Herland gjøres det unntak.

Når jeg reagerer på Hobbelstads artikkel, er det fordi den føyer seg inn i et mønster. Det er noen av de samme folkene som går igjen. Tom Egil Hverven nevnes også her, som han gjorde i forbindelse med Bruce Bawer. Også i hans tilfelle ble Knut Olav Åmås kritisert for i det hele tatt å ha anmeldt og sagt noe pent om Bawers bøker.

Vi snakker om mennesker som ønsker å være smaksdommere og som ikke legger skjul på det. Smaksdommere driver jo ikke sensur, de håndhever bare den gode smak. Noen har jo håpløst dårlig smak. De er ganske enkelt født uten evne til å kle seg og te seg.

Slik argumenteres det, og snobberiet og arrogansen er minst på høyde med det overklassen presterte overfor folk som trodde de var noe for snart hundre år siden.

Behovet for å snakke seg selv opp og andre ned, ønsket om klassifisering og klasser, er tydelig.

Hvem skal vi opphøye til samfunnsdebattanter? Det gjengse venstresidestandpunktet er at vi gir rom til for mange, og at for eksempel Aftenpostens trykking av Christian Tybring-Gjeddes «Drøm om Disneyland»-kronikk var å legitimere lysebrune og farlige politiske holdninger. Ute på motsatt side av skalaen er oppfatningen den motsatte: For få slipper til, meninger som bryter med det politisk korrekte undertrykkes.

Her blander Hobbelstad kortene. Det å kalle noen «lysebrune» er noe helt annet enn å mene at andre ikke slipper til. Det er forskjellen på å si noe og ikke få lov.

Hobbelstad besitter overklassens nedlatende omgang med ord som «lysbrune», som om det var snakk om en slags sjokolade. Mens de på «motsatt side», ja er de ikke egentlig skrullete og håpløse?

Hobbelstad forsøker å gi en definisjon på hva som er høyverdig debatt. Hun påtar seg en rolle som erfaren, reflektert kulturskribent som hun ikke har dekning for. Hun er kjedelig, veslevoksen.

Ok, så skal det være noen som representerer de konservative verdiene.

Men må det være Nabintu Herland som forfekter dem? Argumentasjonen hennes i kronikkene er svak, preget av et slående fravær av dokumentasjon og eksempler. Når spissformuleringer og tilfeldige observasjoner i teksten kombineres med skribentens intense og melodramatiske opptreden, skapes et inntrykk av en paranoid svartmaler. Det har aldri vært vanskelig å argumentere mot Hanne Nabintu Herland. Og debattene som oppstår i kjølvannet av innleggene hennes, når sjelden et særlig høyt nivå.

Man må gjennom dette slaktet for å høre og forstå hvem Hobbelstad velger å holde frem som to som leverer gode bidrag til debatten. Den ene er Hilde Sandvik i Bergens Tidende. Greit nok. Den andre derimot:

Usman Rana er den reflektert religiøs og verdikonservativ debattant. Vi kan godt trenge flere slike stemmer.

Med en slik anbefaling har Hobbelstad desavouert seg selv. Hun merker det ikke en gang.

Så kommer den setningen som er ubehagelig. Etter 22/7 er den det. Den er blitt sagt om flere:

Vi trenger ikke Hanne Nabintu Herland

Det har en helt spesiell klang å karaktermyrde et menneske slik Hobbelstad gjør, og å avslutte med: Vi trenger henne ikke.

De unge journalistene i Dagbladet leker debatt. Undertittelen får frem det truende.

Kampen om spaltene
Hvor mye tid og krefter skal vi bruke på Hanne Nabintu Herland?

Det er meget spesielt å anbefale at en person utestenges fra spaltene, for det er det Hobbelstad gjør. Stort tydeligere kan man ikke demonstrere at man vil hive ut folk, og det er egentlig verre en sensur. Det er det personlige angrepet som gjør dette til en ekstra stygg artikkel.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også