Kommentar

Øvrigheta vil oppdra folket som aldri før. Men virker oppdragelsen? Mye tyder på at den ikke gjør det, og øvrigheta skrur opp volumet. For å døyve tvil, mistanker, misnøye, mistillit.

Oppdragelsen minner om provokasjoner. Den er provokasjoner.  Som når NRK i går kjørte opp hva politimannen Stein Robin Kleven Bergh hadde skrevet på Facebook for flere år siden. De leser det ikke for å belyse saken, men for å skremme lytterne. Slik går det med den som slenger med leppa. I sær hvis han er i offentlig sektor. Da risikerer du å miste jobben.

Senere i sendingen var det tid for å dra frem – av alle – Terje Tvedt og Vigrid. Midt i beste sendetid får vi bli med på innvielse av et nytt medlem som skal være håndlanger for «goden» Tvedt. Intervjueren leker/erter frem Tvedts syn på jøder og kristne, vel vitende om at han ikke er vond å be. Tvedt får lov å utbre seg om at kristendommen er det verste som har skjedd oss. Kristne er mentalt svekket. Kanskje NRK synes dette er morsomt? Midt oppe i korsdebatt. Det tøyer grensene for hva man kan si. For det var ikke NRK som sa det. Det var en galning. Men var det ikke meningen å forebygge ekstremisme?

Eller er det noe annet; å oppdra ved å skremme? Det er to forskjellige ting. I dette tilfelle stikk motsatt.

Øyvind Strømmen taues inn som ekspert som legger stemmen i alvorlige folder og vurderer hvor farlige de er.

Men også Strømmen er ute i et annet ærend: han inngår i NRKs regi, og bygger merkevaren Strømmen.

Slik er ingenting hva det utgir seg for. Ikke opplysning, men oppdragelse. Alt vurderes etter hvordan det virker pedagogisk-politisk.

Årdals-drapene – det tar noen timer før mediene får summet seg og landet på bena: slik og slik må det ageres for at ikke saken skal sprenge grensene de har satt for hva som er tillatt å si og tenke.

Typisk nok hadde NRK igår en live-tv-debatt – ledet av Sigrid Sollund,  der tema var: Ferdig snakka! Er noen debatter tatt og konklusjonen klar slik at vi burde slippe å nullstarte den? Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilke debatter NRK kunne tenke seg å sette strek for. Hittil har man satt strek for leserdebatter under enkeltartikler. Nå ønsker man å sette strek for «tema».

Den autoritære stilen er blitt så tydelig at den er helt opp i dagen, likevel later deltakerne og pressen som ingenting.

Hvorfor skulle de ikke det når det er røde smaksdommere som Marte Michelet og Mimir Kristjanson som får bestemme?

Det er noe galopperende, frenetisk over dette kjøret.

Hva kan man gjøre for å holde seg sånn noenlunde i likevekt?

Dosér inntaket av norske medier. Innta NRK i små mengder. Skru av når du har fått nok.

Sosiale medier er her en fare. Det får folk til å miste besinnelsen.

Inn kommer en provokasjon og folk går berserk.

Artikkelen der to norske journalister synes ranerne som bandt dem og bestjal dem i deres eget hjem, var i sin fulle rett p.g.a. streng norsk asylpolitikk var som en rød klut.

Folk raste.

Forstår de ikke at de går i en felle?

De utsettes daglig for «oppdragelse», og når noen går for langt og sier f.eks at «vi har fortjent det», så tipper det for mange.

Folk føler behov for å ta igjen, og oppdra oppdragerne.

Men oppdragerne lar seg ikke oppdra. Det er hele poenget. Ved å reagere slik – ved å ville straffe og ønske at de får smake sin egen medisin – mister man sine grenser.

Man kan ikke si offentlig at man ønsker at andre skal bli skadet. Så enkelt er det. Det kan man rett og slett ikke si. Voksne mennesker må forstå det.

Det er ikke slik at fordi noen sier noe utrolig dumt og provoserende, så har man rett til å ønske at det går dem dårlig. Det må man gjerne tenke i sitt stille sinn. Men man kan ikke si det offentlig. Da skjer det noe med samtalen. Dette er ikke tertefint. Det er rules of the game.

For ved å ønske at det skal gå noen dårlig har man krysset en grense. I vårt flerkulturelle kaos er det en grobunn for en retorikk som raskt vil eskalere. Man kan f.eks ikke reagerer på muslimers manglende toleranse, hvis man selv mener man har rett til å ønske død og fordervelse over andre.

Det kan være at de to journalistene som skrev dette var beyond, det de sa lød helt sprøtt ut. Ingen er så altruistisk at de klarer å rettferdiggjøre å bli ranet. Jeg tror ikke noe på det. Men det er deres skål. Det er deres dumhet. Ikke min.

Ingen har gitt meg rett til å ønske noen straff over dem. Dom kanskje, dom kan man felle. Men ikke si at noen «fortjener» straff, og her ble det brukt sterke ord.

Det kan man simpelthen ikke. Det er å krysse en moralsk grense.

Det kan virke frustrerende. Men hvis vi ikke holder hodet kaldt har vi ingenting igjen.

De som driver oppdragelsen av det norske folk og herjer med det hver eneste dag, gjør det ut fra den forutsetning at det er det samme folk som bygget landet til hva det er i dag: pliktoppfyllende, nøysomme, sterke på sosiale sanksjoner mot unnasluntrere og avvikere.

Men denne moralske koden er ikke slik lenger. Det har øvrigheta selv sørget for ved å demontere det meste av vår tradisjon.

Så hvordan kan den tro at oppdragelsen virker?

Det vet de heller ikke.

Vi er på vei mot det ukjente.

 

 

 

 

 

http://www.dagbladet.no/2013/11/08/kultur/kronikk/debatt/meninger/debattinnlegg/30221528/

http://www.nrk.no/ytring/ferdig-snakka_-1.11338691