Kommentar

Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes forsøker å forsvare at avisen har stengt debattfeltet for anonyme kommentarer. Han får det til å lyde som at takhøyden er blitt større og at det nå er blitt lettere å slippe til for motstemmer.

Det er en ganske vittig øvelse, hvis det ikke hadde kommet fra en av portvokterne til offentlig debatt.

Dobbeltkommunikasjon er blitt tidens varemerke, og deltakelse i offentlig debatt handler i stor grad om å underkaste seg dens regler.

Det Tornes forholder seg til, uten å si det rett ut, er at flertallet av debattantene i egen avis har en annen mening en den redaksjonelle linje. Det er noe man har kunnet observere over lang tid, ikke bare i Aftenposten. I stedet for å ta det på alvor, gå i «dialog» og se på det som det demokratiske underskudd det er, reduserer Tornes det til et moralsk problem: anonymitet misbrukes. Det gjør det uvegerlig, på document bruker vi mye tid på moderering, men å stenge feltet for anonyme er det samme som å skjære av seg haken i stedet for å barbere seg. Det vil ikke bli forstått.

Tornes sier avisen har mottatt flere tusen henvendelser fra leserne. Mange klager over at de nå ikke kan si hva de mener, av hensyn til jobb, naboer, venner. I stedet for å spørre hvorfor det er slik, avfeier Tornes problemstillingen: Det skal koste noe å mene noe, hevder han. Det skal ikke være gratis!

At en avismann, attpåtil en debattredaktør kan få seg til å knipse bort det demokratiske underskudd på en så lettvint måte, er det samme som å smelle døren i ansiktet på leserne, eller dra opp stigen. Han sier i realiteten: – De som ikke mener det samme som oss, kan ha det så godt.

På toppen av det hele presterer Tornes å anføre individualister som Nina Witoszek, Sara Azmeh Rasmussen, Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland, som sannhetsvitner for behovet for å gjøre noe med det anonyme monsteret. Hvordan har Aftenposten behandlet disse stemmene? Det er ikke lenge siden en desperat Azmeh Rasmussen beskrev Aftenpostens manglende vilje til å lytte til og betale for stoff. Monsen og Herland er kristenkonservative stemmer som har skrinne kår i Aftenposten. Hvor mange innlegg av Monsen har Aftenposten refusert?

Det er noe grunnleggende uetisk i måten Tornes bruker disse individualistene på.

Han bruker dem for å bygge bro videre til journalistene Elin Ruhlin Gjuvsland og Arild Opheim som skrev den famøse kronikken hvor de mente det var forståelig at de ble ranet i sitt eget hjem fordi Norge fører en så streng innvandrings- og asylpolitikk.

Tornes kaller dem «alternative stemmer» og hvem vil våge å være det hvis den anonyme mobben skal få herje?

Men Gjuvsland og Opheim møtte ikke sterke reaksjoner fordi de er motstemmer. De er tvert imot representanter for det herskende syn, de bare trekker det litt lenger enn vanlig, slik at det blir helt grotesk: selv et ran i eget hjem kan rettferdiggjøres.

Det er fordi denne argumentasjonen flukter med de offisielle meningene at reaksjonene ble så sterke.

Gjuvsland og Opheim er ikke motstemmer eller alternativer, de fungerte som provokatører.

Tornes gjør en politisk debatt om til et moralsk spørsmål, for å kunne rettferdiggjøre at han slenger døra i ansiktet på folk. Det liker de dårlig.

Det er den påtatte anstendigheten og skjulte arrogansen som provoserer folk. Og som en annen besteborger fra det gamle Christiania kan Tornes late som han ikke forstår hvorfor folk er så sinte. Det er en ny form for klasseforakt: de privilgerte som kan håne de som de har fratatt stemmen.

Plausibel deniability kaller politikerne det, når de sørger for ikke å få vite det som gjør at de ikke kan lyve med straight ansikt. «De visste ikke». Men Tornes forstiller seg, les: lyver, selv om alle kan se at han gjør det, men de har ikke mulighet for å si det. Det er et ganske drøyt stykke av en pressemann. Tror Aftenposten at leserne er dumme eller uselvstendige?

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Ytringens-pris-7372352.html