Kommentar

Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), et uavhengig forskningsorgan for konflikt og global sikkerhet, offentliggjorde mandag en rapport om trendene i globale militære utgifter i 2014.

Deres funn indikerer at militære utgifter er i kraftig vekst i Afrika, Asia, Øst-Europa og Midtøsten, i lys av en forverret sikkerhetssituasjon, mens de eneste regionene som faktisk reduserer sine forsvarsbudsjetter, er Nord-Amerika og Vest-Europa.

The pattern of the past few years—whereby military expenditure has fallen in the United States and Western Europe, but increased elsewhere— largely continued in 2014, although spending in Latin America was essentially unchanged. Spending in Central Europe broke with recent trends and began to rise again following the large falls in previous years resulting from the global financial crisis that began in 2008. Africa, Asia, Eastern Europe and the Middle East continued to see large increases. Excluding the USA, total military expenditure for the ‘rest of the world’ has increased continuously since 1998 and was up by 3.1 per cent in 2014.

china.military.soldiers

Man har over tidsspennet 2005-2014 sett en kraftig prosentvis økning i forsvarsbudsjettene til land som Kina (+167) (bildet), Russland (+97), Saudi-Arabia (+112), De forente arabiske emirater (+135), India (+39), Sør-Korea (+34), Brasil (+41) og Tyrkia (+15), og en reduksjon i budsjettene til USA (-0,4), Frankrike (-3,2), Storbritannia (-5,5), Tyskland (-0,8) og Italia (-27).

USAs militære utgifter for 2014 tilsvarte 610 milliarder dollar, som fortsatt er mer enn de neste syv landene på topplisten kombinert. Det er uansett, i et realpolitisk perspektiv, påfallende at vestlige ledere velger å ruste ned med tanke på den internasjonale situasjonen.

Mens de i sine staselige jubileumstaler for 1939-40 har vært opptatt av å deklamere «aldri mer», observerer man unnfallenhet i den faktiske politikken som føres, som ironisk nok kan sies å ha paralleller til tredveårene.

Hauk og due

Søndag, kun tre dager etter symboltunge 9. april, formidlet Jonas Gahr Støre til VG at Russland er en «aggressiv isolasjonist», og betonet bedring av relasjonene med Kreml som adekvat tilnærming til dagens tilstand.

– Norge er kanskje det nabolandet som har hatt mest positiv utvikling i vårt naboforhold. Det kan gi oss en viktig rolle, og Norge bør fortsette å se etter muligheter til å bedre forholdet til Russland, sier Støre til VG.

– Vi må ikke låse oss i et bilde som kan bli selvoppfyllende. Historien viser at Russland kan endre seg raskt. Det er mye som taler for ustabilitet, men vi må være rede til å bidra til en utvikling til det bedre.

Jernkansleren

Det er nok et poeng i at en statsleder bør unngå selvoppfyllende profetier om uunngåelig krig.

bismarck

Rikskansler Otto von Bismarck ble under den bulgarske krisen (1885-1888) forsøkt overbevist av sin generalstab om at maktbalansen var i ferd med å tippe på Balkan, og at en krig mellom stormaktene ikke var til å unngå. De kom med formaninger om at Tyskland måtte gå til preventiv krig.

«Preventiv krig», avviste den konservative statsmannen forslaget med, «er som å begå selvmord i frykt for å dø.»

Det ble således ingen krig mellom stormaktene i Europa på 1880-tallet. Dessverre var ikke Bismarcks politiske etterkommere like kloke som ham, og i 1914 gikk Tyskland til preventiv krig da en ny krise oppstod på Balkan.

Første verdenskrig var en eneste stor meningsløshet, hvor millioner av unge menn ble kastet bort i bølge etter bølge. Og hva man refererer til som annen verdenskrig, var i grunnen bare en forlengelse av den første. Hele denne æraen markerer begynnelsen på slutten for Europas uovertrufne stilling i verden.

Det kan være greit å påminne om Bismarck. Enkelte ganger kan man nemlig, om en følger nøye med på hva som kommer ut av konservative kretser, få inntrykk av at det er en del der ute som faktisk lengter etter en ny kataklysmisk stormaktskrig.

Fred for enhver pris

På den andre siden har man politikere av Støre-stripen. De som betoner dialoglinjen, er overbevist om at stormaktspolitikkens tid er omme, fordi det hadde vært ønskelig om det var slik, og som synes at forsvaret er en naturlig budsjettpost å kutte i, uavhengig av hva som utspiller seg ute i verden.

Vesten er i dag full av slike. De ansettes endog som generalsekretærer for NATO.

«Aldri mer 1939», rabler de, ad nauseam, mens de utviser unnfallenhet overfor både aggressive, ekspanderende stormakter, og overfor samtidens ideologiske fanatikere – islamofascistene. De har tydeligvis ikke lært noe som helst av deres mest yndede historiske referanse.

Eller – mer sannsynlig – klarer de ikke sette de prinsipielle lærdommene fra fortiden inn i en ny kontekst, hvor rollene bekles av nye aktører.

Både diaologpolitikerne og krigshisserne har til felles at de vil lede oss ned en veldig farefull sti.

Nådeløse menn

Vladimir Putin, i likhet med så mange andre statsledere der ute, er en machiavellisk skikkelse. Overfor slike er ikke fred oppnåelig gjennom diplomati alene. Ei heller gjennom frysing av bankkontoer.

Nei, selv ikke en fordømmende pressemelding fra sjefsbyråkratene i Brussel om at det har forekommet brudd på folkeretten er – tro det eller ei – tilstrekkelig.

Ønsker man fred, hvilket bør være målet til ethvert oppegående menneske, må man nødvendigvis avskrekke aggresjon med troverdige forsvarskapabiliteter. Det var det som holdt freden mellom blokkene under den kalde krigen, og som manglet i 1939-40.

Trendene som gis uttrykk for i tallmaterialet til SIPRI er derav urovekkende, for de som har freden kjær.

Les også

August 1914 -
Matriosjkakrigen -
USA og islam: Hva skjer? -
Ingen militær løsning? -
Tu quoque -
Venstresiden og Libya -
Vi har vært der før -

Les også