Kommentar

«De unge» angriper politiet, og politiet trekker seg tilbake. Dette ble kalt klokskap. Foto: Document.

Vi vet alle at historien iblant tar noen riktig skarpe kast, og da nesten alltid i ugunstig retning; brå endringer medfører nå engang langt hyppigere forverring enn det motsatte.

I det siste har jeg oftere og oftere tenkt på hvordan de kan ha hatt det de som før i tiden advarte forut for alvorlige forverringer, de som – naturligvis billedlig talt – ropte «ulven kommer!» mens resten vendte det døve øret til og fortsatte å tro at alt ville ordne seg.

Hva var stoda for innsiktsfulle Konstantinopel-borgere våren 1453 mens de tvilte på om byen ville klare å stå imot angrepet?

Eller, for å gå vesentlig nærmere vår egen tid, hvordan hadde tenkende, advarende, ikke-naive polakker det i august 1939, hva tenkte og følte finner i november samme år og nederlendere og franskmenn rundt månedsskiftet april-mai året etter?

Forskjellig fra land til land, må vite, skjønt fortvilelse var sikkert en fellesnevner. Fra vår egen historie kjenner vi i alle fall til at det var alt annet enn lett å advare forut for 9. april 1940; stort sett ble de kalt alarmister og ignorert av makthaverne, de som «ropte ulv» og fikk rett, gjerne ignorert først og uglesett siden, for ingen mektige liker å erkjenne at andre har vært mer klarsynte når historien etterpå skal skrives. 

Slike tanker trenger seg på mens sommeren går over i høst samtidig med at flere og flere tegn blir synlige på at viktige samfunnsfunksjoner og -prinsipper i selv mektige land knirker i sammenføyningene og truer med å bryte sammen. I Norge er vi små, rike og sent ute; vi er ingenlunde blant de første i rekken av land der faresignalene lyser.

Men vær ikke i tvil: Dersom kaostilstander oppstår i de dominerende landene innen vår kulturkrets – jeg tenker selvfølgelig på USA, først og fremst, men også land som Frankrike og Storbritannia –, så kommer heller ikke vi til å klare oss. «It’s coming to America first» sang Leonard Cohen, og intet tyder på at vi her nord med ett vil gjenfinne kraften til å isolere oss mot skadelig internasjonal innflytelse, like lite som vi har evnet å beskytte oss mot annen smitte.

Hva er dette skadelige jeg snakker om? Kombinasjonen av en ekstern, fullstendig uventet, medisinsk-økonomisk påkjenning, altså koronapandemien, og alvorlige samtidige tegn til indre forfall: økende og tidvis nesten utøylet aggresjon mellom befolkningsgrupper, manglende intern fellesskapsfølelse økende til fravær av respekt for det politiske systemet, samt fravær av vilje hos de formelt mektige, altså styresmaktene, til å håndheve loven og opprettholde orden, hvilket samlet medfører at mobben får utfolde seg stort sett fritt mens medlemmene av den tause majoriteten bare ser på i mismot og handlingslammelse. 

(Artikkelen fortsetter under annonsen.)

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!

Litt nærmere omtale av situasjonene i USA og Norge skulle være tilstrekkelig for å synliggjøre at våre problemer i mangt og mye ligner de amerikanske, bare at våre er i en tidlig fase og vesentlig nedskalert. Merk vel at jeg altså ikke påstår at «amerikanske tilstander» ennå preger det norske samfunnet, men definitivt finnes betydelig fare for at så vil skje med mindre amerikanerne lykkes i å skape orden i eget hus, for knapt noe er så smittsomt som respektløshet, sosial uro og opptøyer. 

Man viser i den Trump-hatende delen av befolkningen nærmest null respekt for den lovlig valgte presidenten i USA, og om mulig enda mindre respekt for dem hvis oppgave det er å sørge for sikkerhet og orden i samfunnet, altså i siste instans politiet. Oppløp og uro er resultatet, og ingen vet hvor den uhyggelige utviklingen ender. I verste fall kan borgerkrig bli resultatet der borte, eventuelt ispedd betydelige elementer av rasekrig, hvilket ikke akkurat gjør saken bedre. Bare så det er sagt, for jeg ønsker virkelig ikke å fremstå unødig alarmistisk: Jeg ønsker selvfølgelig ikke at utviklingen skal bli så ille, men situasjonen er unektelig truende. Bare de naivt håpefulle kan tillate seg å la være å tenke i slike baner.

I Norge har nesten alle politikerne og flertallet innen den øvrige samfunnseliten gjort sitt beste for å skape forutsetninger for en tilsvarende utvikling som den vi nå ser i USA. De bestemmende har i økende grad heterogenisert befolkningen som om dette skulle være nøkkelen til å skape et bedre samfunn, til tross for at all historisk erfaring tilsier at sammenhengen er stikk motsatt. Myndighetene med tilliggende herligheter har under samme tidsrom, bevisst eller fordi «det bare ble slik», vist all mulig etisk så vel som juridisk sjenerøsitet overfor venstresidens gateaktivister, helt fra Blitz’ velmaktsdager og frem til nå. De har dullet, dallet og de facto sympatisert med «opprørere» og «demonstranter» så lenge de opprørske har rettet hatet mot høyresiden, der jo alle sosialister vet at fienden til enhver tid befinner seg.

I det siste har islamister hengt seg på protestvognen, slik at vi har fått en felles venstre-islamistisk front mot det disse oppfatter som konservative nordmenns hatefullhet, og sannelig har de ikke fått med seg på dette omvendte korstoget også betydelige godhetsposerende elementer fra det som en gang i tiden var norsk borgerlighet.

Det er blitt en riktig stor, men samtidig forunderlig, misallianse: de såkalt progressives politiske arvtagere (du finner dem ofte utenfor den organiserte politikken, men selvsagt også på innsiden av de fleste partiene som er representert på Stortinget, ikke minst i deres ungdomsavdelinger, altså slett ikke bare innen grupperinger som åpent vedkjenner seg sitt marxistiske opphav) forent med den svarteste religion vi har hatt i Norge på hundrevis av år, antagelig noensinne.

Billedlig talt går nå islamistene hånd i hånd med toneangivende krefter innen norsk politikk for å «forsvare» norske muslimer, som det tydeligvis hersker bred enighet om at krenkes uopphørlig og på det såreste, mot en svært så uklart definert rasistisk høyreside som mest minner om en fiktiv busemann man kan skremme barn med.

Det er ved synet av denne sistnevnte politisk-religiøse koalisjonen at jeg kjenner trang til ikke bare å komme med en lavmælt advarsel, men etter evne å rope et skriftlig «Ulv!». Ganske særlig inntrykk gjør det når statens maktapparat manipuleres vekk fra det tidligere ufravikelige prinsippet om likhet for loven som grunnleggende, og isteden innfører en slags woke-inspirert grunnholdning så vel som praksis.

Ikke minst er det en manglende konsekvens i holdningen overfor voldsbruk for å oppnå egne politiske mål jeg advarer mot.

Prinsippslappheten går helt til topps i det norske samfunnet, til statsministerens kontor og Erna Solberg.

(Artikkelen fortsetter under annonsen.)

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!



Det er et faktum at toleransen for ubehagelige ytringer, særlig slike som er ubehagelige for muslimer, raskt reduseres i det norske samfunnet. Vi kan spore utviklingen tilbake til islamistiske Irans reaksjoner på Salman Rushdies «Sataniske vers» da man for første gang gjorde gjeldende et religiøst respektkrav også overfor ikke-muslimske samfunn, og man benyttet vold for å få kravet igjennom. Deretter kan vi gå frem til karikaturstriden, der samme prinsipp ble fulgt opp: Muslimer brukte vold for å kvele meningsmotstanderes ytringsfrihet.

Og vold og trusler fungerer meget effektivt, slik omfattende historisk erfaring har vist, ikke minst overfor konfliktsky, feminiserte samfunn som det norske. Man formelig vred seg i medgjørlighet fra norsk side for at de fornærmede ikke skulle bli for voldsomme. 

Nå har vi hatt noen episoder med SIAN-demonstrasjoner, ikke minst i Bergen og Oslo, der de bevisst tergende har «krenket» muslimenes profet og påstått hellige bok på ulike måter.

Personlig har jeg lite sans for slike stunts, men dét er ikke viktig i sammenhengen: SIANs markeringer er tillatt etter norsk lov, og ingen religion kan i vårt land forlange å bli behandlet såkalt respektfullt! Hvor vellykket var politiets opptreden i sakens anledning, og hvordan reagerte landets politiske myndigheter på de voldelige forsøkene på å stoppe «krenkelsene» av muslimenes hellige bok og ditto profet? Man klarte å gi SIAN-demonstrantene delvis beskyttelse, rett skal være rett, men mer var det heller ikke. Etter demonstrasjonen valgte politiet å trekke seg tilbake fra grupper med opphissete, delvis voldelige innvandrerungdommer midt i Oslo for «å de-eskalere situasjonen». Heldigvis gikk det bra, så taktisk hadde kanskje politilederne rett, men er det slik statens maktapparat skal opptre i møtet med elementer som ikke respekterer påbud om å avholde seg fra ordensforstyrrelse? Nei, selvfølgelig ikke!

Unnfallenhet av denne typen fra det offentliges side er ekstremt destruktiv, undergravende som den er for respekten for dem som er satt til å regulere og styre forholdet mennesker og grupperinger imellom. Legger man seg på en slik linje, så bidrar man til at staten råtner på rot. 

Det nytter trolig ikke enten jeg skriftlig roper ut min advarsel om at ulver nå angriper den norske saueflokken, eller enda mer stillferdig prøver å argumentere. Begge deler gjøres etter beste evne, ut fra prinsippet om at det alltid er mer rett å advare mot skadelig adferd enn ikke å foreta seg noe i det hele tatt. Men det er sannelig ikke lett lenger å forbli optimistisk på nordmenns vegne.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her