Afghanistan representerer en formidabel utfordring for Europa. Dette er en konflikt hvor motsetningene og forskjellene i det nye flerkulturelle Europa dirrer med. Å tro at det finnes en utvei som heter tilbaketrekning, er en illusjon.

Men det er allerede de som går inn for en avvikling av engasjementet. Blant dem som har vakt oppsikt er Labours Kim Howells, tidligere minister i forsvarsdepartementet og nå leder av forsvarskomiteen i parlamentet. Han skrev 3. november en artikkel i the Guardian med den megetsigende tittel: It’s time to pull out of Afghanistan and take the fight to Bin Laden in Britain.

Krigen ble utkjempet mot Al Qaida i Afghanistan for at vi skulle slippe terrorisme på hjemmebane. Men har vi lykkes? spør Howells.

It is time to ask whether the fight against those who are intent on murdering British citizens might better be served by diverting into the work of the UK Border Agency and our police and intelligence services much of the additional finance and resources swallowed up by the costs of maintaining British forces in Afghanistan.

It would be better, in other words, to bring home the great majority of our fighting men and women and concentrate on using the money saved to secure our own borders, gather intelligence on terrorist activities inside Britain, expand our intelligence operations abroad, co-operate with foreign intelligence services, and counter the propaganda of those who encourage terrorism.

Life inside the UK would have to change. There would be more intrusive surveillance in certain communities, more police officers on the streets, more border officials at harbours and airports, more inspectors of vehicles and vessels entering the country, and a re-examination of arrangements that facilitate the «free movement» of people and products across our frontiers with the rest of the EU.

Some of these changes will generate great opposition, but many of them will be welcomed. If media reports are true, the British public is becoming increasingly hostile to the notion that any of our service personnel should be killed or wounded in support of difficult outcomes and flawed regimes in faraway countries.

Howells viser til økende motstand mot krigen. Folk forstår ikke hvorfor briter skal ofre livet for mennesker i et land langt unna, hvor det er få tegn til fremgang, og hvor soldatene like gjerne forrådes av de de skal hjelpe.

Han sier det må en omlegging av politikken til, britene må ta tilbake kontrollen over sine egne grenser. Dette er en politikk som har folkelig støtte, sier han.

Da ser vi konturene av en høyredreining fra en Labour-politiker: en prioritering av nasjonal sikkerhet med de tiltak som må til: økt overvåking av muslimer, skarpere grensekontroll, større ressurser til kontrollorganene, alt sammen tiltak som vekker motstand på venstresiden og blant muslimske talsmenn.

Howells antyder ganske dramatiske endringer: «life inside UK would have to change.» Han vil altså flytte kampen fra Afghanistan til Storbritannia og erkjenner at motstanden på hjemmebane også vil bli sterk.

Men en tilbaketrekning vil også påvirke forholdet til USA og innad i NATO: Howells skriver selv at det trengs en styrke på 500.000 hvis jobben skal gjøres skikkelig i et land med 28 millioner innbyggere.

but would also have momentous implications for UK foreign and defence policy. We would need to reinvent ourselves diplomatically and militarily. Treaties and international agreements would have to be renegotiated. In particular, relationships with our Nato partners, especially with the Americans – our most trusted and valued allies – would alter fundamentally.

En fundamental endring av forholdet til USA – hva innebærer det?

De spørsmål Howells stiller gjelder for alle NATO-land med soldater i Afghanistan. USA har innsett sammenhengen mellom Afghanistan og Pakistan og klassifiserer det som én konflikt. Den ene kan ikke løses uten den annen. Derfor tvinger Stanley McChrystal frem en troppeøkning selv om Barack Obama helst vil slippe. Han frykter en opptrapping. Men en supermakt må tenke globalt: det er ikke USA som bestemmer konfliktens karakter, det gjør fienden.

Men Europa har ikke krefter til en slik kraftanstrengelse. Europeerne vil helst ikke miste soldater. Det er kun britene og danskene av europeerne som har hatt mage for å slåss. Nå mister også britene lysten. Hva innebærer det?

Howells ønsker å bruke ressursene hjemme. Men en slik omlegging han skisserer vil utløse kraftig motstand. Også i Norge går krigsmotstanden langt inn i etablerte rekker, jfr. Jan Egeland og Kristian Berg Harpvikens systematiske kritikk av ISAF. Disse kreftene vil bli styrket hvis europeerne skulle trappe ned. (At det finnes slike planer tyder statsbudsjettet på, der var det forutsatt at Norge skulle avslutte i Meymaneh sommeren 2010). En tilbaktrekning vil også bli oppfattet som en seier av alle muslimer som i mer eller mindre grad oppfatter krigen i Afghanistan som en krig mot islam. De vil påberope seg stigmatisering og diskriminering hvis innsatsen skal økes hjemme. Uansett hvor man vender seg vil man møte konflikt.

I tillegg kommer hva som vil skje hvis USA skulle bli stående alene i Afghanistan og Pakistan. De samme kreftene som har beklaget og kritisert supermaktens alenegang, overlater USA til seg selv. Det kan ha helt uoverskuelige følger.