Gjesteskribent

Krigen i Afghanistan har kommet oss nærmere inn på livet etter angrepet på Hotel Serena. Men vi har en tendens til å være for opptatt av vårt eget. Afganistan er et stort lerret. Det er mange aktører, og vi må lære mer om spillet, skriver Wellhausen, pseudonym for en norsk skribent i utlandet.

When you’re wounded and left on Afghanistan’s plains,
And the women come out to cut up what remains,
Jest roll to your rifle and blow out your brains
An’ go to your Gawd like a soldier.

Rudyard Kipling, The Young British Soldier.

Etter å ha gått sin gang i skyggen av Irak, stilles medias søkelys inn på konflikten i Afghanistan i en annen grad enn før. I Norge skyldes det kuler og krutt og to tapte norske liv som følge. Begge ble offer for Taliban, den ene, Tor Arne Lau-Henriksen, som stridende for Forsvarets Spesial Kommando (FSK) og den andre, journalist Carsten Thomassen, på jobb i utenriksministerens følge. I et samfunn preget av fred og fredsforsking som det norske vil det alltid sette spor når noen ikke kommer helskinnet hjem fra konfliktområder, særlig siden Norge har vært relativt forskånet for tap av liv i konflikter siden annen verdens krig.

Debatten i Norge er på mange måter knyttet opp mot det «særnorske» verdensutsynet som preger mye av medias utenriksdekning. I stedet for å forstå hvordan verden er skrudd sammen, danner vi verden i vårt eget bilde. Vi følger Rød-Larsen’er, Egeland’er og Solheimer på deres triumfferder, mens de proklamerer i en chaimberlandsk ånd at de har et stykke papir i hånden. Uten å blunke forteller pressen i kor om noe som likner Kants andre komme, i stedet for å komme med en atonal momento mori. Slik debatten om Afghanistan virker sett utenfra, handler den i virkeligheten om én ting – tilbaketrekking av norske styrker eller ikke. Sett i rødt, hvitt og blått kan man forstå hjemliggjøringen av en slik debatt, men den etterlater en relativ smal stripe på den store canvassen. Og Afghanistan er utvilsomt en del av et større bilde.

Det vanskelige k-ordet

Det norske militære nærværet i afghanernes land kan siden starten på konflikten i 2001 deles inn i tre. Bataljonen i Mazar al-Sharif, F-16 jagerfly og spesialstyrker. Bataljonen i Nord-Afghanistan har blitt dekket med jevne mellomrom i media. Samtidig blir det en gang i blant opplyst om jagerfly har vært på vingene og bombet mål. Når det gjelder spesialstyrkene så vet man særs lite, foruten at de for en tid tilbake fikk ros for innsatsen av amerikanerne og at de nylig har tatt liv i kamp (som sannsynligvis var utgangspunktet til rosen fra amerikanerne). Siden spesialstyrker i sin natur er omkranset av hemmeligheter kan man ikke forvente å få detaljert informasjon om deres daglige gjøremål. Det er likevel nokså påfallende at det ikke har kommet ut noe om deres suksesser i løpet av krigen i Afghanistan, selv ikke i den tidlige fasen for over seks år siden. Hvis man ser litt på hva som er lekket til pressen i andre NATO-land om spesialstyrkers suksess og generelle gjøremål i Afghanistan, virker den norske holdningen merkelig, for ikke å si utdatert. Spørsmålet er hvem som holder igjen, er det forsvaret eller er det politikerne? Grafiske beskrivelser av nærkamper med al-Qaida eller Taliban i skyggen av Hindu Kush er vanskelige uten å ta k-ordet i bruk. Alle i forsvaret vet det, og de fleste tenkende vet det, men av en eller annen merkelig grunn vil ikke politikerne si offentlig at Norge er i krig, selv om den er langt borte er det like fullt krig. (Den samme tendensen så man også under krigen i Kosovo). Er man redd for å skade glansbildet som vokste frem på 90-tallet om Norge som verdens fredsskaper? Den siste forklaringen går på at det er juridisk semantikk, men det virker og lukter litt for mye av nok et politisk spinn. Det er kanskje på tide at man begynner å endre paradigmene ved å fortelle om de harde realiteter som noen av våre borgere (hypotese: de fleste fra Utkant-Norge) har vært, og befinner seg i, i den lange krigen som pågår.

Avhengig av Waziristan

Den lange krigen, eller krigen mot terror som er det mer fengende navnet, har siden begynnelsen vært knyttet til Afghanistan. Den pågår på mange fronter og det er ikke alltid lett å holde styr på hva som skjer hvor og når (det siste er økte operasjoner i Afrika). I hovedsak kjennetegnes konflikten i Afghanistan av at Taliban mer eller mindre går i dvale og omgrupperer når den harde afghanske vinteren setter inn. Taliban legger ut på sitt årlige trekk til de relativt trygge og ugjestmilde områdene i Nord-Pakistan. Dette er områder hvor de pashtunske Taliban-krigerne har støtte, både gjennom etniske bånd og fordi Pakistan selv ikke har full kontroll og/eller ser gjennom fingrene med aktiviteten. Taliban hadde neppe kommet noen vei om det ikke var for støtten de fikk av den pakistanske etterretningstjenesten ISI. Det har blitt hevdet at ISI er en slags stat i staten, og har mange folk (det ville være uhyre interessant å se på den etniske sammensetningen i ISI) som sympatiserer med islamistene. Dette blir selvsagt benektet fra pakistansk side, og man hører til stadighet om kamper mellom den pakistanske hæren og/eller Taliban og al-Qaida i områder som Waziristan. Siden områdene omtrent er hermetisk lukket for pressefolk er alt man har å støtte seg til offisielle kommunikeer. Det er nærmest umulig, og ikke minst farlig, for uavhengige å ta seg frem i området annet enn på turer sponset av den pakistanske regjeringen. Resultatet er at man fra al-Qaida og Talibans side kan operere relativt fritt i området.

Britiske kolonitriks

Brorparten av kampene i Afghanistan foregår foreløpig i den sørlige Helmand provinsen. Soldater fra Storbritannia, Holland, Canada, Danmark og USA er nesten daglig i kamp med Taliban fra tidlig vår til sent på høsten, med en nedgang på vinteren. De fleste analytikere regner med at omfanget på kampene kommer til å øke i 2008. Britene står for den største bemanningen i området, vanligvis ved å rullere ulike regiment i en seks måneders syklus. I den tidlige perioden satset man mest på direkte konflikt med Taliban, samtidig som man prøvde å få de lokale til å gå mot Taliban, ofte forgjeves. Denne metoden er nå i ferd med å bli endret og britene har igjen begynt å pusse støv av gamle kolonialistiske modus operandi. Dels til irritasjon for amerikanerne og styret i Kabul, men støttet av britenes ambassadør Sherard Cowper Clowes, har spesielt to mann, Mervyn Patterson og den noe mystiske iren Michael Semple, offisielt ansatt av EU, klekket ut en plan for å snakke med Taliban. Dette førte til at Semple og Patterson, som har årelang erfaring fra Afghanistan og kjenner landet og dens kompliserte sammensetning til fingerspissene, nylig ble utvist.

Etter det som har lekket ut har de to, støttet av britiske spesialstyrker, fartet rundt i bl.a. Helmand provinsen og forhandlet med lokale Taliban ledere i håp om å fa dem til å skifte side. Hvorvidt og i hvilken grad de har lykkes er ennå et mysterium, men i løpet av den siste uken har Taliban-sympatisøren mullah Salaam skiftet side, og har blitt utnevnt til lokal leder i et område av Helmand, med regjeringen Karzais godkjenning. En vet ikke hvilke motiver han egentlig har, men mullahen uttalte til The Times at «Det er nok nå,… våre døde har blitt spist av hundene.» Det store spørsmålet er om denne trenden med avtaler med lokale Taliban ledere vil fortsette og ikke minst om den vil være fruktbar. Mye vil avhenge av hvordan kampene i 2008 vil utvikle seg, men uansett vil det ikke være annet enn relativt kortsiktige løsninger. Det virker som om amerikanerne ikke er så veldig begeistret for gamle britiske kolonitriks.

The Great Game

Gjennom historien er det mange erobrere som har krysset landområdet som i dag utgjør Afghanistan. Etter å ha kappet av den gordiske knuten passerte Alexander den store gjennom området på vei til India. Den geografiske utformingen av dagens Afghanistan er på mange måter et resultat av utformingen av en buffersone mellom det russiske og britiske imperiet. Russerne ekspanderte i Sentral Asia og britene følte at India (i den gamle betydningen av ordet) var truet. Dette er i historien kjent som «det store spillet». Dannelsen av Afghanistans grenser er som mange land i regionen mer en tegnebordsavgjørelse enn en praktisk en. Det krigsherjede landet består av flere etniske grupper, pashtuner, hazarer, tadjiker, uzbeker og turkmener og noen mindre grupper som få ganger i historien har vært samlet og følt et sterkt fellesskap. Pashtunene har sett mot sine brødre i sør, mens uzbeker, tadjiker og turkmenerne har sett mot sine brødre i nord.

Hverken det russiskkontrollerte Sentral Asia eller det britiske India eksisterer lenger. De sentralasiatiske republikkene er selvstendige og Britisk India har for lengst blitt til dagens India, Pakistan og Bangladesh. Det er lite trolig at man noen gang vil se et sterkt sentralstyrt Afghanistan der de ulike etniske gruppene er afghanere først. Årsakene til at det står over 40,000 vestlige soldater i Afghanistan i dag er for det første å demme opp for et comeback for Taliban. (Offentlige henrettelser på stadion, innsperrede kvinner som ikke får gå på skole, forbud mot det meste og fortsatt etniske konflikter, er igjen et reelt alternativ hvis man forlater Afghanistan i hast.) For det andre er Afghanistan det viktigste springbrettet i jakten på ettersøkt nummer en, Osama bin Laden og hans nærmeste. Men også dette vil komme til veis ende en gang. Hvordan skal man så unngå en tilbakevending til borgerkrig og kaos i Afghanistan i fremtiden? Det vil uansett komme en dag da brorparten av de militære vestlige styrkene pakker sammen, spørsmålet er hva de etterlater seg.

Pashtunistan?

Det kommer til å ta tid, men trolig må man etter hvert tegne opp Afghanistans grenser på ny, eller dele opp landet til fordel for nye stater. Det kommer ikke til å bli enkelt, men man må vurdere å omstrukturere hele regionen. De tre gruppene i nord har alle etniske brødre i stater nord for grensen, Turkmenistan, Uzbekistan og Tajikistan. I sør bør man vurdere å ta fram en gammel plan om et Pashtunistan, denne staten må også inkludere de om lag 12 millioner pashtuner nord i dagens Pakistan. Med en grenseinndeling som er mer etnisk orientert fins det kanskje et håp om at man får fjernet de interne stridighetene, og at man kan fokusere på nasjonsbygging i stedet. Det kommer ikke til å bli en enkel prosess, og hindrene på veien er store, men med tiden vil trolig realitetene tvinge endringene frem. En viktig katalysator vil være om bin Laden og hans nærmeste dør, og om de siste rester av de arabiske afghanerne forsvinner fra området. Det kommer uansett til å være flere soldater som ligger skadet på Afghanistans sletter i tiden som kommer. Deres nærvær har betydd mye for mange afghanske kvinner som igjen kan gå på skole etter at Talibans ekstreme styre ble kastet i 2001.

Noe har forandret seg siden Kiplings dager, men mye er også likt. I «mannen som ville bli konge» sier Kipling dette om Afghanistan og det har fremdeles verdi i dag: «They’re a mixed lot, and it won’t help us to know the names of their tribes. The more tribes the more they’ll fight, and the better for us.» Hvis man forlater Afghanistan nå, vil dette igjen bli resultatet – om man virkelig bryr seg om Afghanistan burde man kanskje lese litt mer av Kipling i stedet for å danse rundt som bjørnen Baloo.

Wellhausen er et pseudonym for en norsk skribent i utlandet som fra tid til annen vil levere artikler.