Kommentar

Regjeringens modus vivendi i Afghanistan er som å være litt gravid. Man forsøker å lure SV, men blottstiller samtidig seg selv: norske politikere vil helst slippe å ofre norsk blod.

Som Jonas Gahr Støre fremholdt: det er noe av det mest alvorlige en regjering kan gjøre: å sende norske soldater ut i krig. Begrunnelsen om at de skulle rekognosere og drive forebyggende i Kabul hørtes syltynn ut. Trengs det spesialstyrker til det? De hører naturlig hjemme i sør, og jeg tipper at det er der soldatene selv ville vært om de fikk velge. Man utdanner seg ikke til spesialsoldat for å play safe.

Er det avtalt spill at soldatene skal sendes sørover i en krisesituasjon? Eller skyver regjering og Storting SV foran seg. Er det slik at heller ikke de ønsker å ofre norsk blod, og at det er det overgripende hensyn?

Norsk syn på bruk av vold har i lang tid vært så negativt at det er grunn til å lure. Det er ikke bare det at man ikke liker vold. Man skyr konflikter som løses med vold og sier det kunne vært gjort på en annen måte. Hos SV og RV er dette blitt inngrodd og prinsipielt: SV hevder at krigføringen går ut over sivile, med vilje. SU-formannen sa igår at ISAF definerer sivile som fienden, uten å gå nærmere inn på hva hun mente. RV kaller konsekvent ISAF for en okkupasjonsstyrke og sier norske soldater bør trekkes ut. Stort klarere kan ikke venstresidens reaksjonære virkelighetsflukt illustreres. Det er den totale fallitterklæring at man ikke evner å se at i Afghanistan er saken clearcut i forhold til Taliban. At det er råtne krigsherrer og korrupsjon på regjeringssiden betyr vel ikke at man overlater landet til Taliban?

Problemet er at det innen regjering og opposisjon finnes et betydelig innslag av den samme virkelighetsflukt som har lammet venstresiden.

Den stritter imot å innse følgende koblinger:

Skal man ofre soldatliv i Afghanistan for at afghanerne skal få en fremtid, må en innse at Talibanerne kommer over grensen. Der støttes de av stammeledere og sheikher i the tribal areas. Soldater rekrutteres i madrassaer, og støttes og ledes nå også av Pakistans etterretnigstjeneste, ISI, som igjen har funnet ut at de vil styre Afghanistan.

Men trådene er lenger enn som så: I Europa, inklusive Norge, bor en betydelig pakistansk kommunitet, som har tett konakt med hjemlandet. Nesten alle som har vært innblandet i terrorplaner i Storbritannia den senere tid, har vært i Pakistan. Det er snakk om flere hundre tusen hvert eneste år som besøker hjemlandet. Det er den nye store sikkerhetstrusselen: britiske/europeiske pakistanere som kan reise visumfritt til USA og innen Schengen.

Hvis man ikke vil erkjenne denne sammenhengen, vil man hele tiden være fristet til å henfalle til defaitisme, og lytte til de som sier at det ikke nytter med militære midler.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også