Kommentar

Afghanerne får god presse. Likevel er det noe som skurrer. Hva er det? Det slår meg at deres ivrigste støttespillere er de som samtidig er motstandere av vestlig engasjement i Afghanistan. Der er det logiske bruddet.

Afghanernes sak ville stått mye sterkere hvis deres venner og våpendragere samtidig gikk inn for kampen mot Taliban. Da ville de fremstått som logiske og konsekvente: Afghanerne må få bli til forholdene er blitt trygge. Men slik er det ikke. De samme folkene som er for at afghanerne må få bli, er for det meste motstandere av ISAF-styrken og det de kaller «krigen» i Afghanistan. Jeg mener også å ha lest at lederen for afghanerne er motstander av «krigen». Det setter deres sak i et tvilsomt lys. Hva er det de egentlig vil?

På hvilken side?

SV’ere sier «vi» må være konsekvente: Hvis vi sender soldater til Afghanistan for å slåss, må vi ta imot de som kommer hit for beskyttelse. Men kravet om konsekvens må gå begge veier: Hvis de som kommer hit for å be om beskyttelse samtidig er imot frigjøringen av sitt eget land, reiser det tvil om deres sinnelag. Hvilken side står de egentlig på? Norske soldater står overfor folk som vil drepe dem. De er i krig. Hvordan kan vi være sikre på at afghanerne utenfor Stortinget ikke arbeider for fienden?

Søkt, sier du? Det kan ikke utelukkes, og det å arbeide for fienden kan være så mange ting. Islamistene søkte asyl i Storbritannia fordi de ble forfulgt i sine hjemland, men ble de lojale borgere av den grunn?

Men om vi nå begrenser det til at noen av afghanerne vil drive aktiv propaganda mot «krigen» og vestlig deltakelse? Det er nok til å reise alvorlige motforestillinger mot deres søknader. Ikke fordi noen titalls afghanere i seg selv betyr så mye. Men de vil delta sammen med SV og andre krigsmotstandere. Sammen utgjør de en mye farligere og sterkere opposisjon: Dag Hareide ved Nansenskolen har gått inn for at at de brukes til noe mens de er her. Han nevner tolking og kunnskap om Afghanistan. Men hva om afghanerne bruker sin «kunnskap» til å falle NATOs engasjement i ryggen? Hva da, Hareide? Det er Ingrid Fiskaa og Kirsti Bergstø utmerket i stand til.

Norge har sendt soldater til Afghanistan fordi vi mener at Taliban representerer et barbarisk styre som ikke skal få lov å terrorisere befolkningen en gang til. Dette er viktigere enn risikoen for nye Al Qaida-baser.

Hvis vi mener det, må vi være konsekvente og konsistente. Norge deltar i en krig, og må tenke og handle deretter. Det må også de sultestreikende afghanerne og «fredsfronten» innse, eller få beskjed om. Tør Stoltenberg det? Forstår han sammenhengen? Hvis ikke vil statssekretær Lise Rieber-Mohn fortsatt bli mobbet for åpen mikrofon av regjeringsparitet SVs ungdomsorganisasjon, godt sekundert av utenrikskomiteens Ågot Valle på besøk i Kabul. SV forvalter en av de verste egenskapene ved 68-kulturen: den ansvarsløse politikken som tror man kan gjøre som man vil uten tanke på konsekvensene. Slik er ikke verden lenger.