Kommentar

Den borgerlige dobbeltmoralen var uvitende om seg selv. Det samme er dagens ulne feel-good-moralisme på sentrum-venstresiden. Bistandsminister Erik Solheim ser ikke sammenhengen mellom å finansiere koranskoler i Pakistan og det at Norge fører krig i Afghanistan.

Hvis SV hadde stilt seg helhjertet bak ISAF-styrken, hadde man kunnet stilt diagnosen schizofreni med en viss grad av overbærenhet. Schizofreni, to motstridende handlinger, kan tyde på at aktøren ikke forstår hva han holder på med.

Men det at SV frenetisk blokkerer at Norge innfrir NATOs ønsker og sender soldater til Sør-Afghanistan, der slaget vitterlig står, gjør at dommen blir adskillig hardere: Det er vanskelig å kalle SVs politikk noe annet enn forræderi.

Det er nesten ikke til å fatte at den norske regjering finansierer koranskoler i Nordvest-Pakistan. Madrassaene er Talibans rekrutteringsskoler. De produserer i beste fall religiøse roboter. Å bruke ordet «dialog» i denne sammenheng er å ødelegge ordet. Det er nesten så Solheims politikk og retorikk er en karikatur på alt det motstanderne har tillagt ham: det totale enfold, naivitet uten sidestykke, krydret med de mest svulstige fraser.

At Norge heller ikke stiller krav til pensum, sier sitt om at dette er en blankosjekk til islamismen. Støtte til koranskoler er et så grovt politisk overtramp at det neppe kan ha passert uten at også noen på høyt nivå i UD har godkjent det. Ambassadør Kanavin må ha rapportert tilbake om prosjektet. Pakistan er den senere tid blitt kjent som senter for Al-Qaida og voldelig islamisme. Madrassaene spiller en viktig rolle i islamismens infrastruktur. Likevel velger regjeringen å sende 150 millioner kroner til disse skolene over en femårsperiode.

Det er forræderi mot pakistanere, forræderi mot afghanerne – og forræderi mot norske soldater.

Det er også forræderi mot det flerkulturelle samfunn, ved at man støtter de mest reaksjonære, sekteriske strømningene i samfunnet. Det sender et signal til norsk-pakistanere om at den norske regjering ikke vil løfte en finger for å utfordre stamme- og klantradisjoner. Overalt hvor moderne verdier utfordres, trekker norske myndigheter seg tilbake, enten det er valgjukset i Drammen, valutasmugling til Pakistan eller drosjejuks i Oslo. Man reagerer, men svakt, og det er svakheten som registreres av motparten.

Norsk-pakistanere har lært seg til å reagere med en bestemt type aggressiv offer-syting. Slik lederen av Muslimsk studentsamfunn, Mohammad Usman Rana, gjør idag når han fremstiller muslimer som vår tids kommunister. NRK låner villig vekk mikrofonen, og pressen stiller på pletten. De skjønner ikke at de gjør norsk-pakistanere en bjørnetjeneste. De er ikke tjent med slike talsmenn.

Azhar Iqbal ble tiltalt for drapet på den norsk-pakistanske datteren Rahila mens hun var på besøk i Pakistan. Etter flere måneder i fengsel ble han sluppet fri. Omsider kom han tilbake til Norge. Det kom frem at Azhar eier verdifulle eiendommer i Pakistan. Rettsvesenet i Pakistan fungerer svært dårlig. Norsk politi vurderte å reise sak i Norge, men gjorde det ikke. Likevel velger han å gå til sak mot den norske stat.

Det er slik at rettighetene i Norge kan brukes til å undergrave dem. Det norskpakistanske samfunn er derfor i en viss forstand en trussel mot moderne prinsipper basert på individuelle rettigheter. I stedet for å ta opp dette dilemmaet og ta en støyt, velger myndighetene å legge seg flate. Å støtte koranskoler er å finansiere sin egen undergang.