Kommentar

Denne uken skjedde noe merkelig under rettssaken mot Rakhmat Akilov: En av aktorene irettesatte Akilov da han sa at jihad var en av islams fem søyler.

Akilov ble også presset angående sin muslimske tro og svarte at han i mange år har vært praktiserende muslim og kjente til islams fem søyler – en betegnelse på noen av de mest sentrale elementene i religionen. Men han ble korrigert av Schaub da han påsto at jihad er en av søylene. (NTB)

Vi er kommet dit hvor en representant for svensk påtalemyndighet irettesetter en jihadist som har begått massemord i Allahs navn, når denne sier at han gjør det i henhold til jihad og islams fem søyler.

Det er ikke bare en faktuell korreksjon, men et utslag av en rolle myndighetene har gått inn i: De vet nå bedre enn muslimer hva islam går ut på.

Det har lenge blitt hevdet at IS og terror ikke har noe med islam å gjøre. Derfor er det viktig for aktor å korrigere terroristen: -Det du gjorde hadde ikke noe med de fem søylene å gjøre.

Men så enkelt er det ikke. Det vet alle som følger tolkningene av islam, der jihad har en sentral plass.

Washington Post kunne denne uken fortelle at Erdogan har erklært Tyrkias krig i kurdiske Afrin på syrisk side av grensen for «jihad». Det er Tyrkia-kjenneren Sonar Cagaptay som skriver In long-secular Turkey, sharia is gradually taking over

Over the past few weeks, Turkish officials have broken with decades of precedent in what is still, at least nominally, a secular republic: they have begun describingthe country’s military deployment in Syria as “jihad.” During the first two days of the operation, which began on Jan. 20, the government’s Directorate of Religious Affairs ordered all of Turkey’s nearly 90,000 mosques to broadcast the “Al-Fath” verse from the Koran — “the prayer of conquest” — through the loudspeakers on their minarets. Mainstreaming jihad, which sanctions violence against those who “offend Islam,” is a crucial step in draping the sheath of sharia over a society. Sadly, Turkey seems to be slowly moving along that path.

Dette er altså en viktig NATO-alliert. For den som kjenner islams historie er dette ingen total overraskelse. Det er det samme imperiet som presset og presset inntil Konstantinopel ble erobret i 1453. Men det nye er at vestlige autoriteter nå mener å vite hva som er islam. Erdogan tar altså feil.

Dette er historisk uten sidestykke og mer alvorlig enn noe annet.

Fienden befinner seg inne i hodet på vestlige ledere.

Det gjør at vestlige ledere er uten hukommelse eller erkjennelse for hva de gjør. Alt foregår inne i en make-believe-virkelighet. Når NRKsTormod Strand dokumenterer at koranskoler i Somalia hvor norsksomaliske unger sendes, har torturrom, blir vi sjokkert. Selvfølgelig fordi det er hårreisende, men vi later hver gang som vi møter denne siden ved islam for første gang.

Hvor naiv er det lov å være? Hvor mange ganger er det lov å bli overrasket?

Man kan ikke være overrasket hvis man samtidig har vært med å finansiere koranskoler i Pakistan. Akkurat der går nok grensen for hvor langt Tormod Strand får gå: NRK tillater ikke en institusjonell hukommelse som med en gang ville se sammenhengen mellom fortrengning og insistering på islams fredelige sider.

Nederlagene er selvpåført.

Terje Tvedt skriver i boken Det internasjonale gjennombruddet:

Et annet eksempel som litt senere i 2000-årene og fra en annen synsvinkel kan belyse universalismens betydning på praktisk politikk, var den norske statens finansiering av koranskoler i Pakistan. Skolene fikk støtte av en regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Hilde Frafjord Johnson, KrF, ansvarlig minister) og under en regjering av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti (Erik Solheim, SV og Jonas Gahr Støre (AP), ansvarlige statsråder), og er følgelig ett av mange eksempler på at det ikke er særlig fruktbart å studere Norges møte med verden i et konvensjonelt venstre–høyre-perspektiv.

Regjeringene i Oslo mente at norsk støtte til hva som ble kalt moderate koranskoler, skulle sikre at elevene i tillegg til å pugge Koranen utenat på arabisk kunne lære regning og skriving. Det ville, ble det hevdet, være med på å forhindre at disse skolene utdannet islamister eller ekstremister i stadig større grad. Prosjektet skulle gjennomføres i samarbeid med den pakistanske regjeringen og ha som mål å fremme dialog og religiøs toleranse. Etter at statsråd Hilde Frafjord Johnson var på besøk i Pakistan og antydet norsk støtte til slike skoler for å fremme toleranse og dialog, ble det besluttet at Norge skulle støtte 115 skoler i North Western Frontier Province (NWFP).

UD la vekt på at det var pakistanske myndigheter som sto for utvelgelsen av koranskolene, men sa ikke noe om, eller overså, at ved valget i 2002 hadde en koalisjon av islamistiske partier suverent vunnet valget i North Western Frontier Province. Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå det partiet som, på Norges vegne, skulle plukke ut og sikkerhetsklarere de moderate koranskolene som skulle få støtte fra Oslo.

Fire år senere, i 2007, vedgikk den norske regjeringen ved Erik Solheim at det ikke hadde blitt stilt krav til innholdet i undervisningen ved skolene. I 2009 satte både VG og TV 2 søkelys på den norske støtten til skolene. TV 2 dokumenterte at flere av skolene lå i konfliktområder. I Swat-dalen, der Taliban hadde hatt solid fotfeste, fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister. Jamia Darul Uloom i Swat fikk 60 000 kroner i norsk støtte, og lederen av denne skolen skal ha vært en så sterk tilhenger av islamisme at han ble drept av hæren. TV 2 dokumenterte at norske myndigheter ikke hadde stilt effektive krav til at skolene skulle ha sekulær lese- og skriveundervisning, eller at jenter skulle få delta, da prosjektet startet.

Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke afiiserte utenriksminister Støre. Han skrev at støtten var en suksess, under overskriften: «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan». Han minte om at pakistanske myndigheter var prosjektpartner, og at de valgte ut skolene og var ansvarlig for å påse at skoler som oppildnet til voldelig ekstremisme, ikke «inkluderes». Den politiske ledelsen var urokkelig: Da det ble kjent at den pakistanske hæren stengte skoler fordi de var utklekkingsanstalter for islamister, kom Støres daværende statssekretær, Gry Larsen, (senere generalsekretær i CARE Norge) med uttalelser som best kan forstås som et resultat av universalismens innebygde fortrøstningsfullhet: «At skolene i dag er stengt, behøver ikke bety noe. Jeg tenker at det ikke er et bevis på at de norske pengene har blitt brukt feil.»

Bør norske myndigheter være overrasket over radikaliseringen her hjemme når de med åpne øyne har finansiert koranskoler i Swat-dalen i Pakistan? Ordet naiv er ikke dekkende her. Heller likegyldighet og kynisme. Man bryr seg ikke. Man er mentalt hinsides konsekvensene av det man selv gjør.

Fantasien strekker ikke til: Når Pakistan og Swat-dalen kommer til Norge, klarer ikke Gahr Støre eller Erna for den del, å henge med.

Men de har jo selv lagt opp til at det skal skje.

Norske redaktører har i årevis skrevet at islam ikke har noe med IS å gjøre.

Det logiske skritt er da å irettesette en jihadist som sier at jihad er en sentral del av islam. De vet bedre.

Hvor bærer det hen?