Gjesteskribent

Av Roy Vega

– Vi vil kjempe til siste blodsdråpe, sier Taliban-talsmann Azam Tariq, til Associated Press. Uten å virke helt overbevisende. Men blod er opplagt noe de har et distansert og følelsesløst forhold til, Talibans menn. Tariq er en lang, tynn mann med langt svart skjegg, ser vi på bildet som følger med fra pressebyrået. Det er så langt vi kommer i å få et menneskelig bilde av Talibans- og al Qaidas ansikt. Mr. Tariq fremstår som om han er klipt rett ut av middelalderen. Selv med springfart og all verdens sympati for fremmede kulturer er det vanskelig å identifisere seg med noe av det denne Azam Tariq representerer og uttrykker. Han ville stått seg langt sterkere på ikke å si noe som helst, og ellers bare posere. Men toneangivende deler av den politiske venstreside finner likevel frem sin solidaritet, i et fortsatt komplett uforståelig om enn noe dempet modus, både i psykologisk og politisk forstand. Noen bak i kadrene nærer trolig et ørlite håp om at røysla til Tariz kan destabilisere vår del av verden, og så slår ryggmargsrefleksene automatisk ut i Talibans og al Qaidas favør. I så henseende fremstår den politiske venstresiden like bemerkelsesverdig og dyster som utvalget av totalitære avskygninger de velger å gi sin mer eller mindre stilltiende solidaritet til. Om ikke hurraropene antar de samme høyder som for Pol Pot, så er det samme opplegget som i Hamas-land: Støtten uttrykkes avdempet og implisitt: Fiendene til Taliban og al Qaida fordømmes ensidig og uten en strime av nyanser. Samtidig finnes det ikke ett ord av kritikk av terroristenes metoder.

23. november 2001, noe over en måned etter 11. september, kom avisen Ny Tid ut med en utfyllende årsaksforklaring om den amerikansk-ledede aksjonen, pent pakket inn i en anmeldelse av den franskspråklige boken ben Laden – La Vérité Interdite, hvor forfatterne, Jean-Charles Brisard og Guillaume Dasquie, med bred pensel peker på den amerikansk-ledede aksjonen i Afghanistan, ut fra en altoverskyggende årsak:

For ifølge forfatterne – og mange med dem – var ikke bombingen av Afghanistan et resultat av selvmordsaksjonene den 11. september. Krigen hadde vært planlagt lenge, og skyldtes ikke minst den nyvalgte presidentens – med sine mange oljevenner – sterke ønske om å klargjøre Afghanistan for et lenge etterlengtet amerikansk oljeeventyr.

Dette er en godt kjent diskurs. Men den blir dum og fordummende om den blir stående alene. En avis som Ny Tid står på sin side naturligvis fritt i å vinkle politiske begivenheter i den retning de vil, og det tipper selvsagt ut til venstre. Men når det i forlengelsen av slike oppstillinger senere skal hempes inn forklaringsbilder om terrorisme generelt og spesielt, og om andre menneskefientlige kulturer – knyttet til fenomen som Taliban og al Qaida – blir absolutt alt Vestens skyld, hele tiden. Dette har vi et ord for: Propaganda. Ja, gjennom samfulle åtte år som nå har gått siden USA, SV og Ny Tid fikk sitt 11. september å forholde seg til, er praktisk talt alt USA og Israel gjør i sakenes anledning feil, i den grad at vi skulle tro gammelkommunistene styrte hele butikken. I et perspektiv hvor verden fortsatt er bipolær og logisk ordnet – i forhold til den gode, gamle kalde krigen. Etter hvert som tiden går, og KGB rehabiliteres for nye dyst i Kreml, blir dette kanskje ikke så forkleinet, men da er det sannelig ikke SVs og AKPs miljø som har bidratt til dialog og nyanser underveis. Snarere tvert imot. Dette miljøet er mer enn noen annen i front for å trekke den kalde krigen videre inn gjennom et nytt årtusen.

Siden Norge er med i Afghanistan er også vi selvsagt med i fiendebildet, må vite. Dette selv om SV i regjeringsposisjon helt samtidig er med på det brutale spillet – på vestlig side. Nærmere den ultimate politiske schizofreni er det ikke mulig å komme. Du må befinne deg i Norge for å overleve som parti godt ute til venstre under slike tøvete politiske spill. Alt dette kunne vært noe mer på stell om hele apparatet samtidig hadde blitt mer nyansert i møte med terrorismens utfordringer. Nei, man forblir så til de grader patetisk ensporet, med sin fortsatte implisitte støtte til de mest bestialske terrorgruppene og de verste kvinnefientlige, totalitære ideretningene vår ulykksalige verden sliter med for tiden. Nyanser, ja vel, men slik denne kverna males utover i det uendelige fra SVs kant, og fra relaterte, profesjonelle kampanjemakere, så kan rett og slett ikke denne kjedsommelige enfoldighet lenger tilskrives bare gammelkommunister, senilitet og tilfeldigheter. Det er bevisst strategi og styrt politikk bak. Vårt saksede lille eksempel over her er for øvrig hentet fra en tid da Ny Tid definitivt var å oppfatte som SVs partiorgan, før magasinet offisielt ble noe mer fristilt for et par år siden. Etter dette eksemplet er det ikke spor av nyanser i Ny Tid.

La oss så gå videre til partiet «Rødt!». Partiet har kan hende tatt navnet etter fargen på rismarkene i Kambodsja, etter at minst to millioner bønder stod i veien for Pol Pots terrorregime. I sannhet et merkelig og nesten mystisk miljø, hvor lite skjer i åpenhet. Likevel, vi kan som parti/miljø-eksempel hente inn et utdrag av et tidsskrift som distribueres under samme navn, og som ble utarbeidet sent i 2008 under overskriften «Norge i krig i Afghanistan». Dette er nemlig det nærmeste en kommer en relevant, fyldesgjørende presentasjon under tema Taliban og Afghanistan i dette partiet:

Afghanistan-krigens siste utvikling er et skremmende eksempel på dette: Krigen holder på å spre seg til Pakistan. Ikke bare massakreres fattige afghanere av høyteknologiske amerikanske droner til milliarder av dollar. Titusener av afghanistanere ender opp som flyktninger.

Det er bare amerikanerne og de vestallierte som representerer alt som er galt og vondt. Hvem denne nesegruse solidariteten egentlig er adressert til i Afghanistan og Pakistan, selv i urmarxistist perspektiv, får vi aldri vite. Om partiet SV har hatt åpenbare problemer med å se noe som helst galt med Al Qaida, Taliban, Hezbollah og Hamas, finnes det heller ikke ett kritisk ord om Al Qaida eller Taliban i heftet fra partiet Rødt! som tar for seg det meste i Afghanistan. Vi finner heller ikke noen oppstillinger, eller noe som ligner på noe kritisk om 11. september – som faller ut i ofrenes favør. Ikke en linje. Og er det virkelig grunn til å være mistenksom? Dette er nemlig miljø som ikke nøler med å trå til om noe skulle skje som destabiliserer og polariserer vår hverdag på en dramatisk, talibansk måte. Stalinistene er rett og slett avhengig av en krise for i det hele tatt å etablere et maktgrunnlag.

Om vi fortrenger den altoverskyggende blodspruten gjennom noen år, fremstår Taliban-talsmann Azam Tariq som en eksotisk figur i mandagens aviser; i en for oss fremmedartet og nesten romantisk klesdrakt som godt kunne være hentet fra Tusen og en natt. Samtidig knyttet til en organisasjon (Taliban/Al Qaida) som ville fått langt større sympati i konfrontasjon med det han og vennene mener er ufyselige, vestlige vestlige imperialister. Dersom den utrettelige krigføringen hadde vært avgrenset til geriljaaksjoner fra fjellene, mot militære og strategiske mål som kraftstasjoner og slikt, ville vi ha forstått sympatien fra norsk venstreside; som riktignok uttrykker sin støtte implisitt gjennom sin trang til å bortforklare all terror, med samtidig hatpropaganda mot USA, Israel og det meste som knyttes til den frie verden.

For ordens skyld, la oss ikke diskutere dette poenget vekk: Hovedtyngden av ressursene til al Qaida og Taliban settes uavlatelig inn mot sivile mål, fortrinnsvis andre sivile muslimer, og en og annen gruppe med hinduer når det måtte falle seg slik. I uttalt broderlig samarbeid med Hamas og Hezbollah, og nå sannelig også Houthi’ene i Jemen, under Issam al-Imad og Abd al Malek Houthi. Alle med samme ekstreme, voldsomme slagord, med samme voldelige konsepter og alle med jøder som uttalt erkefiende, med amerikanere som nummer to og resten av menneskeheten som nummer tre. Men deres krigføring rammer stadig mest i nabolaget, og nesten alltid sivile mennesker, gjerne muslimske blodsbrødre. Så langt har faktorenes orden vært drivende likegyldig i det barn, kvinner og eldre mennesker sprenges i filler og lemlestes på markeder daglig, i Pakistan, Afghanistan og Iran. Tidvis også i Israel. Av og til, og unntaksvis, er det en selvmordsbomber som tar seg frem til en politistasjon, og gir et skimmer av geriljakrig. Men så stanser han eller hun gjerne opp utenfor muren, trykker på knappen i det dødbringende beltet og så ryker det med et tyvetalls sivile i en tåke av blod, på vei til og fra skoler, butikker, jobb og markeder. I all hovedsak muslimer. Igjen og igjen. Dette lanseres så som alternative løsninger for oss alle. Her hjemme har vi for lengst gått tomme for begreper i forsøk på å sette navn på ufyselighetene. Forstå dem til du dør, slik som millioner av ofre for Stalin, Mao, Pol Pot, Arafat og KGB, det er det ikke så lett hørbare omkvedet. Avviker du fra dette aksiomet er du ikke bare politisk ukorrekt. Du er langt på vei rasist, sier de.

Null toleranse

Hvordan vi enn snur på dette, og intellektualiserer fenomenet, forblir det komplett uforståelig hvorfor disse utgruppene som kritisk sett bærer på en muslimsk variant av ellers kjente totalitære tankesett – sterkt beslektet med fascisme, kommunisme og nazisme – selv med jødehatet intakt, på død og liv må bruke så store og faktisk det meste av sine anstrengelser på å sprenge sivile mennesker til død og lemlestelse? De er alltid parat og skråsikre, bakmenn og talsmenn, med kryptisk toleranse for annerledes tenkende. Vi ser deres kvinner passerer forbi, innpakket i laken. Skal vi sammen med den politiske venstreside i vårt lille land ’forstå’ dette? Slett ikke. Fordi det er fordummende.

Vi kan bli mistenkelige: Er det noen buffere og bakmenn i dette som vi ikke skal vite om, som forstår å styre jihadistene i riktig retning etter vonde, gamle stalinistiske prinsipper? Siden kontekster, landskap og kulturer er så forskjellig i denne nesegruse solidariteten fra tiår til tiår, for de fleste bevegelser og utgrupper som målbærer totalitære konsepter, blir vi tvunget til å reflektere over reelle motiver. Er solidariteten så til de grader selektiv og så grenseløs, hvorfor skriker ikke de mange akademikerne i SV høyt og lenge i protest? Halve sentralstyret har snart skrevet det som er av lærebøker i samfunnsfag og historie.

Eller er vi gjennom al Qaida, Taliban og den bloddryppende, legitimerte terrorismen i ferd med å akkumulere opp nok et kompakt eksempel på at den selverklærte progressive venstreside er noe av det mest bakstreverske som finnes? Eller er det virkelig slik at de som staker ut kursen for organer som SV ser at de politiske metodene Taliban og Al Qaida står for bærer i seg potensiale til å destabilisere den frie verden? Satt på spissen: Går SV-miljøet, med sine innflytelsesrike gammelkommunister bak kulissene, og venter på at flere skyskrapere i vestlige metropoler skal befinne seg i målområdet for nye grusomme aksjoner; for derved å bygge grunnlag for en europeisk hybrid av Pol Pot, Eric Honecker, Al Qaida, Mao og Ivan den Grusomme?

Nå har venstresiden for en stor del blitt over 60 år, og lagt Stalin og Pol Pot bak seg, deretter var det Arafat en periode. Uten at det heller hjalp noe særlig på freden. Sovjet forsvant i det stille som et kaldt pust, og ble naturligvis ettertrykkelig fortrengt sammen med Berlinmuren. At en nytt bakstreversk regime har tatt ti skritt tilbake for å bli reinkarnert inn i KGB, se det er enda en problemstilling som ikke angår venstresiden. På linje med KGB er Gulag ikke-tema.

Etter Arafats død er det Taliban, Al Qaida og ikke minst Hamas (ligger nærmest Israel) som får den grenseløse solidariteten. I dag skal det være 2000 personer fra land utenfor Pakistan hos Al Qaida nettopp i utsatte områder av Pakistan. Hva blir det neste?

Mens talsmann Azam Tariq bruker tid på å sloss til siste blodsdråpe sammen med sine kamerater i pakistansk høyland, kommer F-16-fly stadig deisende med raketter som får hele dalsøkk til å rase ut. Ikke en hule står åpen etter detonasjonen. Tariqs kamerater ligger strødd ut over i dalsøkkene. Det mest avanserte våpen de har å svare med er kraftige russiske miltraljøser og enkle (russiske) raketter som kan skyte ned helikoptre, spedd på med blind fanatisme beslektet med asiatiske kamikaze-fenomener. Men altså, nå skal de, Taliban og al Qaida, kjempe til siste blodsdråpe, mot en annen muslimsk overmakt: En pakistansk hær på 30 000 godt utrustede soldater.

Al Qaida-ledere i skuddlinjen

Den pakistanske hæren satte lørdag inn en storoffensiv mot det som er betraktet som viktige operative og tekniske støttepunkt både for al Qaida og Taliban i Pakistan. Angrepene som nå pågår for full styrke i vanskelig tilgjengelig landskap retter seg særlig mot det sørlige Waziristan, hvor pakistanske soldater allerede lørdag skal ha slått ut en rekke terrorbaser.

Det spekuleres også om Osma bin Laden (om han fortsatt lever) og flere av hans nærmeste medarbeidere skjuler seg nettopp i dette grenseområdet av Pakistan, opp mot Afghanistan. Området det nå dreier seg om skal i følge eksperter være utgangspunkt for minst 80% av terrorangrepene både i Lahore og i andre området av landet. En talsmann for den pakistanske hæren, generalmajor Athar Abbas, hevdet på en pressekonferanse lørdag at hele 2000 utenlandske terrorister befinner seg i det området som nå gjennomsøkes av pakistanske styrker, støttet av F-16 jagerfly. Al Qaida og Taliban er i så henseende å betrakte som betydelige internasjonale prosjekter. Uten at vi egentlig blir mer kloke på hvilke menneskefientlige elementer som skjuler seg på dypet rent ideologisk.

I følge avisen Washington Post søndag 18. oktober kommer den pakistanske aksjonen i Waziristan etter at 175 personer har blitt drept i en hel serie terroraksjoner som har akselerert over hele Pakistan de siste to ukene. Offisielt heter det at amerikanske styrker er ikke aktivt med i de preventive, pakistanske aksjonene mot al Qaida og Taliban, men bidrar med en del teknisk støtte, som nattkikkerter, ulike sensorer og annet sofistikert elektronisk materiell. Vi gjetter at en eller annen amerikaner likevel ligger og ser med stjernekikkert for å gardere seg mot at Bin Laden setter seg på muldyret og forsvinner i solnedgangen. Så langt skal et tyvetalls pakistanske soldater og et ukjent antall terroristervære drept i kamphandlinger. Men altså, stadig i følge Taliban-talsmann Azam Tariq, skal de sloss til siste blodsdråpe. Mot muslimske brødre, som vel sier og tenker omtrent det samme som ham, – og den politiske venstresiden i Norge.

Roy Vega

VG: Taliban varsler motstand i bakkekrigen

Yahoo News: Taliban vow to defeat army in Pakistan offensive

Washington Times: Pakistani offensive targets Taliban

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også