Kommentar

Janne Haaland Matlary har pådratt seg stor uvilje fordi hun har konstatert at Norge er i krig, og at fienden derfor lytter, også til debatten. Det utlegges som at hun vil stoppe munnen på folk. Men det ethvert sindig menneske forstår er at det er forskjell på kritikk.

Noe kritikk er sunn og ærlig, en annen type er destruktiv. Den ser bare etter svake punkter. Dessverre er mye av kritikken fra venstresiden og fra akademia av den negative sorten. Et godt eksempel er dagens kronikk i Aftenposten, skrevet av Astri Suhrke, Arne Strand og Kristian Berg Harpviken, med den malende tittel «Taliban vinner fotfeste».

Attentatet på utenriksminister Jonas Gahr Støre var et vendepunkt. Et sannhetens øyeblikk for noen hver. Konsekvensene av våre valg ble tydelige: UD ville holde en sivil profil, de sendte vekk den pansrede vognen som hadde fulgt dem fra flyplassen. Dermed levde de opp til kravene fra SV, antikrigsbevegelsen og forskerne, som hele tiden har snakket om «aggressiv krigføring». Konsekvensene så vi på Hotel Serena.

Men de samme forskere og forståsegpåere kan ikke komme og si at «hva sa vi» – «Taliban er på fremmarsj! NATO taper!» Det ville være en grenseløs frekkhet. Ingen har foreløpig turt å bruke angrepet politisk til å kreve konkret norsk nedtrapping. Men når de tre forskerne på kronikkplass kritiserer NATO for å være den førende part i opptrappingen, er det i realiteten det de gjør.

Det er legitimt å mene at krigføringen må kunne vise til resultater. Men det er ikke legitimt hvis kritikken er så ensidig at den gir en fordreining av situsjonen. Kronikken til de tre er et slikt stykke propaganda.

Tittelen er i seg selv talende: Taliban vinner fotfeste, slik man gjør med oppslutning. Det står ikke: Taliban terroriserer seg frem. Ordvalget er betegnende.

Hovedtesen er at NATO har trappet opp og at Taliban har svart. Det er ikke Taliban som har initiert en opptrapping, og beskrivelsen av deres asymmetriske krigføring er pyntelig.

Angrepet på Serena-hotellet i Kabul i forgårs føyer seg inn i en utvikling der NATOs militære opptrapping møtes med stadig mer avanserte terroraksjoner fra Taliban.

Var angrepet på Hotel Serena avansert? En mer korrekt beskrivelse er brutalt og hensynsløst, og nøye planlagt. Avansert er sofistikert. Å skyte alle man ser og bruke selvmordsvester er ikke det man forbinder med ordet avansert.

Men det slik de tre forskerne omtaler Taliban:

Rent militært er Taliban den svake part, men de er lærenemme og bruker i stadig større grad «asymmetrisk krigføring» med selvmordsaksjoner, veibomber og gisseltagning. Hver gang NATO har sendt inn flere styrker har Taliban møtt utfordringen og slått tilbake.

Lærenemme! Taliban suger det ikke av eget bryst. Hvem er det de lærer av? Eller mener forfatterne at de er kreative og flinke som greier å finne på et mottrekk til NATOs aggresjon? Ikke ett ord om hvem læremestrene er: Halskutterne i Irak og krigsherrene i Waziristan. Legg merke til at kritikerne alltid snakker om krigsherrer som støtter Karzai-regjeringen og USA. De bruker aldri dette ordet om militslederne i Waziristan.

Det fortsetter i samme spor:

I stadig flere områder opererer Taliban nå helt åpent. De driver sin egen form for lokal administrasjon, skattlegger befolkningen og håndhever sin egen tradisjonelle rettsorden.

«Sin egen form for administrasjon»: Det er uttrykket forskerne bruker om en bevegelse som ifølge Hans-Wilhelm Steinfeld sto for det verste regimet verden har sett siden Røde Khmer. «Sin egen tradisjonelle rettsorden» er forskernes eufemisme for kjønnssegregering, utestenging av jenter fra skolen og drap på alle som kan ha hatt forbindelse med Karzai-regjeringen eller ISAF. Fortjener Talibans praksis i det hele tatt ordet «rettsorden»?

Forskerne advarer NATO mot videre opptrapping, der Taliban «vil holde godt følge med NATO». Det lengste man går i å kritisere Taliban er å si at også de viser «betydelig ringeakt for sivile liv». Tenk det, Hedda!

Det verste er hva som ikke står. Det står ikke noe om at opiumsproduksjonen har eksplodert i de Taliban-kontrollerte provinsene og at en av årsakene til deres fremgang er at de kan betale mange ganger det en regjeringssoldat får i lønn. Det står heller ikke noe om Pakistans rolle, både at krefter i maktsystemet igjen har interesse av et svakt Afghanistan, og viktigst: at Al Qaida har reetablert seg i grenseområdene og nå utgjør en formidabel maktbase sammen med Taliban. Lokale krigsherrer, Al Qaida og Taliban, truer ikke bare Afghanistan, men også Pakistan og hele regionen. Irak og inspirasjonen og lærdommene derfra er heller ikke nevnt med ett ord. Den senere tid har krigere dratt fra Irak til Afghanistan for å kjempe.

Verst er det at forskere fra Christian Michelsens Institutt skriver en situasjonsanalyse med kun negative karakteristikker av NATOs innsats, uten å nevne alt som er oppnådd:

Som Jonas Gahr Støre sa på pressekonferansen igår: Han ramset opp alle skolene som er bygget for norske penger. Skoler som Taliban brenner ned så fort de får anledning. Han nevnte også den høye vaksinasjonsgraden av barn. Tidligere 30 prosent og nå hele 80 prosent. Gahr Støre og også Stoltenberg har fremhevet alle barna som går på skole. Mens Taliban stengte skolene.

Fortielse av fiendens brutalitet og umenneskelighet, og ensidig overdrivelse av våre egne svakheter. Det kalles propaganda. Når skal journalistene begynne å stille kritiske spørsmål til forskerne?

Taliban vinner fotfeste

TERROREN I AFGHANISTAN. I stadig flere områder opererer Taliban nå helt åpent. Det er klare tegn på at NATO er på vikende front i den afghanske opinion.
ASTRI SUHRKE
ARNE STRAND
begge Chr. Michelsens Institutt
KRISTIAN BERG HARPVIKEN
Institutt for fredsforskning

Les også

NRK og Afghanistan -
Enkle, sterke sannheter -
Autoimmun reaksjon -
Rovdyr -
Finis Afghanistan? -
Hjemmefronten -