Kommentar

Krigens hunder er en betegnelse som vanligvis brukes om soldater. Men passer den ikke bedre på en bestemt type politikere, eksperter og journalister som uten skamfølelse faller soldatene i ryggen og svekker innsatsen i Afghanistan og andre steder der Vesten befinner seg i kamp?

Sosialistisk Venstreparti har lenget befunnet seg i denne avdelingen. Nå har også en sentral politiker i Senterpartiet, parlamentarisk leder Trygve Slagsvold Vedum, sluttet seg til dem som blåser til retrett.

Ikke bare det, Slagsvold Vedum anklager også politikerkolleger for å ha løyet om hvorfor norske soldater er i Afghanistan. Det har hele tiden vært kritikken mot USA i Irak: løgn. Nå brukes det samme om den norske deltakelsen i ISAF.

Begrepet «løgn» er et propagandavåpen. Der hvor det får feste undergraver det stridsmoralen. Slagsvold Vedum gjør nettopp det, derfor vekker hans uttalelser skarpe reaksjoner.

Var det en prøveballong? Nå går to regjeringspartier mot regjeringens linje og mot Arbeiderpartiet i et sensitivt og sentralt spørsmål. Å så tvil om det norske engasjementet påkaller internasjonal oppmerksomhet. Dummere er ikke Slagsvold Vedum enn at han vet dette.

Utspillet kan også tas som tegn på at det knaker i Soria Moria-sammenføyningene.

Men Slagsvold Vedum er ikke bare illojal mot sin egen regjering. Han er illojal mot soldatene i Afghanistan, han er illojal mot norsk sikkerhetspolitikk og norske interesser. Han er illojal mot Norge.

Det vekker fortsatt reaksjoner. VG setter ham på plass. Man driver ikke solospill under en krig. Norge må stå ved sine forpliktelser. Men hva er de? Hva er målene? Her blir VG svært generell: Å være der til afghanerne er i stand til å ta over. Det kan bli lenge. Det snakkes stadig om sivil innsats og gjenoppbygging. Men hvordan går det egentlig?

Her er amerikanerne langt tøffere mot hverandre enn det offisielle Norge, som navigerer etter vimpler med «bør» snarere enn «er». Det kan man ikke i en krig.

Det mest illevarslende er de som sitter på toppen, representert ved president Hamid Karzai. Han spiller det antiamerikanske kortet.

Peter Galbraith hadde rett. Kai Eide tok feil. Eide har bundet seg til Karzai-masten, og står der fortsatt.

Thomas L. Friedman hadde en god kommentar 30. mars, hvor han påpeker at Karzai forsøker å ta USA som gissel og presse amerikanerne for penger, uten å gi noe igjen. Vi må ikke gå i den fellen, sier Friedman. Kai Eides svar synes å være det motsatte: Sats på afghanerne. Amerikanerne er ærlig nok til å si at hvis de ikke er til å stole på, og mye tyder på det, så er vårt oppdrag umulig.

Utgangspunktet er striden om valget. Karzai ser ikke ut til å ha tilgitt amerikanerne at hans valgsvindel ble avslørt, selv om det ikke ble noen annen omgang. Han demonstrerte sin makt ved å annullere den uavhengige kontrollkommisjonen ved valg. Barack Obama reagerte med å avlyse et møte med ham i Washington. Hva gjorde Karzai?

According to Afghan associates, Mr. Karzai recently told lunch guests at the presidential palace that he believes the Americans are in Afghanistan because they want to dominate his country and the region, and that they pose an obstacle to striking a peace deal with the Taliban.

The article added about Karzai: ‘He has developed a complete theory of American power,’ said an Afghan who attended the lunch and who spoke on the condition of anonymity for fear of retribution. ‘He believes that America is trying to dominate the region, and that he is the only one who can stand up to them.’

Kort etter inviterte Karzai president Mahmoud Ahmadinejad og lot ham stå og skjelle ut USA i presidentpalasset.

USA bryter her tre grunnleggende regler som er lært av bitter erfaring i Midtøsten, skriver Friedman:

Rule No. 1: When you don’t call things by their real name, you always get in trouble. Karzai brazenly stole last year’s presidential election. But the Obama foreign policy team turned a blind eye, basically saying, he’s the best we could get, so just let it go. See dictionary for Vietnam: Air Marshal Nguyen Cao Ky.

When you can steal an election, you can steal anything. How will we get this guy to curb corruption when his whole election, and previous tour in office, were built on corruption? How can we be operating a clear, build-and-hold strategy that depends on us bringing good governance to Afghans when the head of the government is so duplicitous?

Our envoy in Kabul warned us of this before the election, but in his case, too, we were told to look the other way. On Nov. 6, the ambassador, Karl Eikenberry, wrote to Washington in a cable that was leaked: «President Karzai is not an adequate strategic partner,» he warned. «Karzai continues to shun responsibility for any sovereign burden, whether defense, governance or development. He and much of his circle do not want the U.S. to leave and are only too happy to see us invest further. They assume we covet their territory for a never-ending ‘war on terror’ and for military bases to use against surrounding powers.»

One reason you violate Rule No. 1 is because you’ve already violated Rule No. 2: «Never want it more than they do.»

If we want good governance in Afghanistan more than Karzai, he will sell us that carpet over and over. How many U.S. officials have flown to Kabul — the latest being President Obama himself — to lecture Karzai on the need to root out corruption in his administration? Do we think he has a hearing problem? Or do we think he believes he has us over a barrel and, in the end, he can and will do whatever serves his personal power needs because he believes that we believe that he is indispensable for confronting Al Qaeda?

«Aldri ønsk det mer enn de gjør» er en regel det offisielle Norge ignorerer. Vi later som om Karzai ønsker fred mer enn vi gjør. Hva om det ikke er tilfelle? Hva om krigen er blitt et middel til å lokke penger av det internasjonale samfunn, milliarder av dollar? Hva om de ikke bryr seg om at NATO-soldater blir drept? Hva om det er sant at ISI i Pakistan støtter Taliban aktivt og at dette er offisiell politikk i Pakistan?

Et land som utkjemper en krig må stille de vanskelige spørsmålene. Hele tiden.

Under den siste storoffensiven for å ta Marja holdt Karzai seg langt unna. Han har funnet ut at antiamerikanisme er et kort som gir politisk gevinst. På USAs bekostning. En umulig situasjon.

Det lover svært dårlig. Amerikanerne er ikke så dumme at de kommer til å sitte stille og se på en slik utvikling.

And if Karzai behaves like this when he needs us, when we’re there fighting for him, how is he going to treat our interests when we’re gone?

We have thousands of U.S. troops on the ground in Afghanistan and more heading there. Love it or hate it, we’re now deep in it, so you have to want our engagement there to build something that is both decent and self-sustaining — so we can get out. But I still fear that Karzai is ready to fight to the last U.S. soldier. And once we clear, hold and build Afghanistan for him, he is going to break our hearts.

Hvis dette er situasjonen, er det duket for revurdering av USAs strategi. Da kan svaret bli Joseph Bidens linje: Det som blir igjen, er spesialstyrker som overvåker Al Qaida og internasjonal jihad og slår til med sjokkangrep og droner.

Men det skaper en helt ny situasjon. Et Afghanistan i Talibans hender representerer en mye større usikkerhet og trussel mot Vesten.

Et sideshow er at utviklingen har gitt Peter Galbraith rett. Eide og Norge spilte på lag med Karzai for å få Galbraith sparket. Har det styrket våre aksjer i Washington?

This Time We Really Mean It