Nytt

Det er ingen tvil om at Terry Jones og Wayne Sapp var de som tente å Koranen, men det var Afghanistans president som sørget for at brannen spredte seg.

Karzais håndtering av Koran-brenningen understreker det som har vært en stigende følelse blant de allierte som kjemper i Afghanistan: hvilken side står Karzai på egentlig? Når det passer ham hiver han ISAF til hundene, og denne gang var det bokstavelig talt. Det er ikke bare Terry Jones som har blod på hendene.

To presidenter gjorde et nummer av Koran-brenningen, og de har en del til felles: Pakistans Asif Ali Zardari og Karzai. Begge er i allianse med Vesten, og faktisk helt avhengig av vestlig hjelp, men nøler ikke med å hive vestlige personer og interesser foran toget, når de kan tjene på det.

Diplomater i Kabul er sjokkert over Karzai.

Throughout the crisis, Karzai has repeatedly pushed the issue, calling for Jones’s prosecution, even though the burning of holy books is not a crime in the United States, and for Congress to join in his condemnation.

As soon as Karzai issued his initial public condemnation, said one NATO official in Kabul, “you knew that this could really be bad.”

Afghan and Western sources spoke on the condition of anonymity to discuss the politically sensitive episode frankly.

The episode has revealed again the divide between Karzai and the West, a gulf of mistrust and acrimony that poses a serious challenge to success in Afghanistan. Repeated public confrontations with him over issues of corruption, governance and the role of the foreign militaries have tested Western patience. In many ways, these difficult past few years have denied Karzai the benefit of the doubt among his Western partners.

“When I read his statements and accusations against Americans, it’s like an amazing sense of his willingness just to humiliate,” said one Western diplomat here. “It’s not that he would like to confront the issue in partnership but just to retaliate through humiliation, like someone owes him something.”

Dette siste er en merkelig psykologisk mekanisme: Karzai føler seg ydmyket av ISAF og USA fordi de våger å kritisere ham, og han benytter alt som kommer flytende, for å skaffe seg hevn og oppreisning. Selv om hans allierte må blø.

Han satser hele tiden på at for mye står på spill til at USA vil våge å droppe ham. Men det var det Peter Galbraith forsøkte å få til som Kai Eides nestkommanderende. Men Eide valgte Karzais parti. Akkurat den politikken har ikke kommet tydelig frem i norske medier. Eide ville ikke ta et oppgjør med korrupsjonen under valget, og beskyttet Karzai. Han fikk heller Galbraith avsatt. Men politisk hadde Galbraith rett, og han har fått stadig mer rett i sin bedømming av Karzai.

Hvis Galbraith var blitt lyttet til, hadde kanskje Karzai blitt tvunget til å avgå, og kanskje kunne tidligere utenriksminister Abdullah overtatt. Norge og Eide satset på feil hest, og noe av resultatet viste seg i Mazer-e Sharif sist fredag.

Det er noe med FN som gjør at man velger feigheten og opportunismen ved hver korsvei. Man havner på de brutales side, på grunn av ens såkalte «godhet», og ønske om ikke å støte. Eide førte samme politikk i Bosnia. Hans etterfølger i Aghanistan, Staffan de Mistura, er av samme type, og unnskylder morderne:

When asked about Karzai’s role, U.N. envoy Staffan de Mistura said: “I still believe, frankly, that the real person to be condemned is the one who actually burned the Koran, because he should know what is at stake.”

“Freedom of speech does not mean freedom of offending cultures, religions, traditions of others, especially when he knows, and he has seen in the past, that when that touches Islam, they become so violent,” he said.

Karzai’s role in protests over Koran burning again reveals divide with U.S.