Kommentar

Kjell Dragnes’ avskjedsartikkel som utenriksredaktør i Aftenposten slår innledningsvis an noen uvante toner. Han siterer statsminister Gunnar Knudsen fra februar 1914;  «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»

Artikkelen er et mildt oppgjør med forestillingen om at krig er avskaffet som politisk middel. Knudsen delte den oppfatningen i 1914 og tok grusomt feil. Kan vi komme til å bli like overrrasket? I så fall lever også vi på grusomme illusjoner.

Forveksler vi forestillinger med virkeligheten?

Hvis man skal ha noe håp om å forstå må man man kritisk granske sine egne forestillinger om historien og samtiden.

Både Document og leserne deler overraskelsen over hvor mye som går norske medier hus forbi og hvor ensporet dekningen er. Men dette er ikke det vesentlige, det er bare resultatet av en grunninnstilling, et syn på historien.

En illusjon kan defineres som en forestilling om at det er opp til menneskene å definere samfunnet. Vår elite synes å tro dette. Det er opplest og vedtatt hva slags samfunn vi skal ha. Kongen fremhever Grunnloven, så lenge vi holder oss til dens prinsipper kan vi la ulike kulturer blomstre.

Men man trenger ikke være spesielt våken for å se at i et multietnisk samfunn vil det være konkurrerende oppfatninger og verdier. Sogar antagonistiske  hvor den enes frihet er den annens tap av det samme.

Går vi enda dypere ser vi at dagens mennesker tror at Vesten fortsatt representerer en  overlegen sivilisasjon, nå også på toleransens område. At kanskje nettopp toleransen svekker denne posisjonen er et ikke-tema.

Man skulle tro at mottagelsen av nye mennesker ville åpne øynene for at historien er et resultat av det uanmeldte, av det uforutsette.

Historikere har kalt det 20. århundrede for Age of Extremes (Hobsbawm), fra den skyfrie himmel falt det brått lyn og torden. Himmelen ble mørk.

Menneskene levde med forestillingen om at ingen ville gå til krig i en verden hvor alle var avhengig av hverandre.

Vår verden virker enda mer interdependent og likevel lurer krigen. Men ikke hos oss?

Dragnes synes å antyde at dette kan vise seg å være en farlig illusjon. Krig er alltid en mulighet. Krig er en konstant i historien. Likevel skrives krig ut av samtidskrøniken. Røde Kors-president Svein Mollekleiv snakker på radio om at den humanitære situasjonen i Syria er en skam for politikerne. Men han snakker ikke om hva som er mulig. Er det en skam når det å gjøre slutt på skammen kun kan skje med kontravold og tilsvarende egne tap?

Under Bosnia-krigen møtte daværende fredsmegler Thorvald Stoltenberg alle oppfordringer om å gripe inn med argumentet: – Hvem tør ta ansvaret for å be foreldre sende sine unge sønner og døtre ut i en krig de kanskje ikke kommer levende fra?

Stoltenberg følte åpenbart det ansvaret så stort at han ikke ville intervenere.

Etter Irak, Afghanistan og Libya er det få som snakker om nye intervensjoner.

Men vi unnlater også å snakke om hvorfor vi ikke snakker om det. Og her kommer unnfallenheten inn. Hvorfor gjør vi ikke det?

Fordi ingen snakker om det, er det borte. Tomt. Men det er som fantomsmerter ved en amputasjon: vi har vondt i den dele av psyken som kjenner at vår samtale om samtiden ikke tilsvarer vår gutfeeling.

68’er-generasjonen lever Vietnam-krigen om igjen og om igjen. Når den rir inn i solnedgangen er det fortsatt til kamp mot president Nixon, Reagan og Bush II. I en slik ramme er krigen mot terror umoralsk fordi den bare tar sikte på å beskytte oss selv. Dagbladet nekter å dø før redaktørene har tømt dette begeret til bunns. På lederplass dømte man 30. desember den norske regjering nord og ned for å ha vært i Afghanistan primært av hensyn til NATO og USA,  – å forsvare seg selv er suspekt, selv om lederen innrømmet at målet om stabilitet betød satsing på helse og utdanning.

I mellomtida gjelder det å snakke lavt, helst holde kjeft, om at tolv år med krig bare har gjort sikkerhetssituasjonen i Afghanistan verre. Eller at den omfattende sivile bistanden har beskjedne resultater. Slik blir det lettere å holde skjult at Norge primært er i krig for å bevare NATO-alliansen og vise vår rolle som trofast alliert av USA. Så får Afghanistan komme i annen rekke.

Det er mye å kritisere innsatsen for, men hvordan ville en innsats sett ut som var etter Dagbladets ønske? Det sier avisen ingenting om. Den er basert på ren moralisme. Dagbladet forbereder seg på å innkassere gevinsten når det igjen begynner å gå helt galt i Afghanistan. Man har tyvstartet med å si at sikkerhetssituasjonen er verre enn for tolv år siden. Virkelig? Har dette noe med virkelighetenes verden å gjøre?

Mange norske gjorde en innsats. Nå får de høre at deres innsats ikke betød noe. At situasjonen er verre? Er dette Dagbladets styrking av moralen? Eller betyr det ingenting? Liksom det heller ikke ville streife journalister å tenke over at moralen til soldater og politi betyr noe for oss her hjemme.

Argumentet for utenlandsk deltagelse har vært at i en global verden forsvarer man sine interesser hjemme ved å delta ute. Men mediene har vært lite villig til å ta opp hva det vil si, og hva som er sammenhengen.  Det er morsommere å forkynne nok et vestlig nederlag. Man får aldri nok av å triumfere over Vestens nederlag.

USA er ute av Irak. Hvis Hamid Karzai får holde på kommer USA også til å trekke seg ut av Afghanistan. Det har vært noen bitre erfaringer.

Amerikanske kommentatorer konstaterer at USAs interesser ikke forsvinner selv om USA trekker seg militært ut.

Det er spørsmål som norske journalister og redaktører ikke stiller.

Politikk handler om interesser. Hva er våre interesser i Afghanistan. Finnes de? Eller er alt humanitært?

Det har vært en kjenning i det antiimperialistiske arbeidet at Vesten ikke har noe i den tredje verden å gjøre. Slik sett er det en seier at ISAF/USA endelig avslutter sine engasjement.

Man vil helst ikke snakke om hvordan det går med minoriteter, med småfolket, kvinner og barn når Vesten trekker seg ut. Slik forrråder man solidariteten med disse menneskene, men i valget mellom solidaritet og antiumperialisme velger man alltid det siste.

At det i mellomtiden har dukket opp trusler mye nærmere Europa, synes man å glemme. Når Frankrike intervenerte i Mali sa SV-veteranen Stein Ørnhøi; – Nå skal de ut å drepe igjen.

Dette var etter In Amenas hvor fem nordmenn ble drept.

Vi er tungnemme og insisterer på en skyfri himmel.

Det er en slags tomsethet som minner om tiden før 9. april.

ISAF kan trekke seg ut av Afghanistan. Men siden man aldri stopper opp og definerer hvilke interesser som står på spill, men nærmest gjør egne interesser til noe umoralsk – hvor stopper det? Skal Europa trekke seg ut av Europa? Det vil være konklusjonen på den mentale nedrustningens politikk. Et eller annet sted vil man bli nødt for å sette foten ned, og si «vårt».

Men hvis man er kommet så langt på avnasjonaliseringens vei at man så heller ikke vet hva dette «vårt» er, da vil nederlaget være komplett. Eller vil det være den ultimate triumf?