Sakset/Fra hofta

Petter Eide, leder av SVs internasjonale utvalg, har fra første stund markert at han er uenig i den militære intervensjonen i Libya. Når konflikten drar ut, får han vann på mølla.

Og mediene stiller villig opp, uten å reise spørsmålet om Eides agenda og/eller konsekvensen av ikke å intervenere eller trekke seg ut.

Agendaen er akkurat den samme i Afghanistan: Vestlige land skulle aldri vært der, og bør trekke seg ut. Det er altså snakk om et mønster, hvor man konsekvent svekker vestlig innsats, enten det er krigen mot terror eller nasjonsbygging.

Man kan feks betone at man ikke liker vekten på militær innsats, og den bør flyttes over på gjenoppbygging. Så kan man legge inn som premiss at de militæres nærvær er farlig for hjelpeorganisasjonene, til tross for at de da ikke kan gjøre jobben. Resultat: Vestlig nærvær blir umulig.

Skal man late som man ikke merket at det har vært agendaen hele tiden?

Det karakteristiske for denne aggressive venstresiden er mangel på idealisme, mangel på verdier. Den er dominert av å rette aggresjonen mot Vesten.

Den var mot intervensjonen med militære midler både i Bosnia, Kosovo/Serbia, og nå i Libya.

Intervensjonen i Libya er historisk fordi FNs Sikkerhetsråd for første gang stemte for en aksjon etter prinsippet om Right to protect. Det kan danne presedens. Man skulle tro at venstresiden ville se dette som oppfyllelsen av en drøm, med tanke på hva som har skjedd der man ikke hadde denne adgangen: Bosnia, Rwanda, og Nord-Irak under Saddam Hussein: nedslakting og fordrivelse stor skala.

Men så er man ikke engasjert, men er fra første stund lunken. Redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen skrev en leder der han siterte en amerikansk professor som mente at risikoen for at Gaddafi skulle begå massakrer i Benghazi var grunnløse. Resolusjon 1973 henger altså i løse luften.

Forfatteren Gert Nygårdshaug skrev i en kronikk i Dagbladet at libyerne burde bli overlatt til seg selv.

Eide sa på radio i går at bombingen av Gaddafis hovedkvarter tydet på at grensene mellom militære og sivile mål var flytende og kanskje var overskredet. Man viste til at Gaddafis barnebarn kunne vært drept.

Det ville være krigsforbrytelse, sa Eide. Han sitter med den moralske fasit, klar til å kaste seg over enhver vestlig maktanvendelse.

Forsvarsminister Grete Faremo kommer denne fløyen i møte når hun varsler at den norske innsatsen vil bli trappet ned fra 24. juni.

I Norge skal kriger være rene og pene, og målet skal nås på kort tid, slik at man kan høste heder og innkassere gevinsten. Men kriger er ikke slik. De er uforutsigbare.

De samme journalister og kommentorer som forsøkte å henge vestlige ledere for å ha fraternisert med Gaddafi, ivrer nå for en tilbaketrekking som vil dømme opprørerne enten til nederlag eller til å hente inn forsterkninger fra antivestlig hold.

Venstresiden er blitt destruktiv, og det krever ikke stor anstrengelse å se gjennom den påtatte masken. Den river man lett av.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også