Kommentar

Red. har vært en uke i Italia. Tjenesten har vært noe tynnere, beklageligvis. Leserne forventer samme nivå. Vi må se nærmere på løsninger for å spre arbeidet og avlaste de to faste. Vi trenger det.

Denne gang var det forholdene til fjells som avgjorde: det fantes ikke dekning for 3G-kort og dermed kunne jeg med god samvittighet la maskinen stå. Det kjentes godt. Men heldigvis fantes parabol: å være uten nyheter i én uke er i dag et sjansespill. På bare noen dager forandres verden: jordskjelvet ville man fått med seg uansett. Men Obamas rundreise er noe annet. G20-møtet og den siste terrorgruppen i Storbritannia: Verden snurrer stadig raskere.

Tid er den faktor både vanlige mennesker og de som styrer oss har stadig mindre av. Begivenhetene «overfaller» oss, galopperer. Denne mangelen på synkronisitet, at menneskene ikke er på høyden, er noe av det som sterkest særpreger vår tid. Kommentarorer, journalister og redaktører i de etablerte mediene vil gjerne gi inntrykk av at de forstår, men det er en påtatt maske, som avslører seg som fordommer, for den som studerer dem nærmere. I stedet for å tilpasse seg en omskiftelig verden og innrømme at man tok feil, at ens forestillinger var gale, holder de fast i noen faste skjematiske tankesett. Man vil ikke innrømme at de punkteres hver eneste dag. Det gjør mediene mer og ensformige og formynderske. Lesernes mistillit og/eller likegyldighet gir seg selv.

Medieeliten synes å glemme at mennesker i dag opplever verden hver eneste dag: om det så bare er en tur i butikken, så erfarer de en hel masse som sier noe om forandringene i samfunnet. De fleste av oss har litt større sirkler: tar en tur ned i sentrum feks. eller en tur til utlandet. Alle våkne mennesker sammenholder det de ser med hva mediene sier og skriver. Hvis avstanden blir for stor, oppleves mistillit. Mistilliten avføder spørsmål som krever svar: Hvorfor er medienes versjon en annen enn det «jeg» opplever?

Jeg må si at jeg på de siste turene til Oslo har opplevet en virkelighet på og rundt Oslo S som ligger milevidt fra det mediehusene i nærmeste omkrets beskriver (DN og Aftenposten). Det er ikke bare snakk om narkoomsetning på Grønland og nederste del av Grünerløkka. Mediene har gjort dette til et politiproblem, – politiet saboterer ordensrollen – men de fenomenene man ser har vært merkbare i flere år. De har bare blitt mer synlige. Det ser ut til at mediene og politikerne lider av en massiv virkelighetsfortrengning. De vil gjerne snakke om «fjordbyer», Operaer og Vestbane-tomten. Det er ikke min by. Det Oslo jeg har kjent og brydd meg om er i ferd med å bli tatt over av noe helt annet.

Dette er sanselig erfaring, og vanskelig å benekte. Den samme «virkelighetsavstemming» skjer i alle samfunn: der avstanden mellom den offisielle versjon og den uoffisielle blir for stor, begynner det å påvirke forholdet mellom elite, de styrende og folket. Det var denne tillitskløften som til slutt felte sovjetimperiet. Samfunn bygget på løgn går ikke særlig godt.

De nye mediene representerer en formidabel utfordring for de som vil fastholde en offisiell versjon. Den danske soldaten som blogger fra Afghanistan representerer noe helt nytt. For første gang i historien rår et vanlig menneske over kommunikasjonsmidler som gjør deres tanker tilgjengelige for alle på nett. Også tidligere har øyenvitner kunne skrive ned sine tanker. Men det at det skjer direkte, uten filtre, i sanntid, med øyeblikkelig tilgang til alle på internett, er en så stor revolusjon at vi knapt aner det. Derfor ble ikke Irak til Vietnam, og Afghanistan blir det ikke.

Det er PRIOs nye leder Kristian Berg-Harpviken, NRK og SVs Ågot Valle som forsøker å gjøre Afghanistan til Vietnam. De later som om selvkritikken er den samme som mot Lyndon B. Johnson. Men det er et helt annet USA. Mediene spilte en stor rolle i å snu oppfatningen av Irak, ikke for at USA skulle trekke seg ut, men endre politikken. Det er dette Berg Harpviken ikke har forstått eller vil forstå: for dem er det bare en lykkelig utgang hvis USA og Vesten må trekke seg ut med halen mellom bena.

Men det kommer ikke til å gå slik, blant annet pga det bloggere som den danske soldaten representerer: Tett på, hensynløs ærlighet, også om det afghanske samfunnet. New York Times har en lang artikkel om korrupsjonen i den afghanske staten. Den er hovedproblemet. Større enn Taliban. Men dette er selvsagt en ubehagelig problemstilling for flere enn Hamid Karzai. Begynner man å nøste i denne tråden dukker mange ubehageligheter opp, som også fører tilbake til vårt eget samfunn.

Men har vi noe valg?

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også