Michael Kambers bilde fra Irak er ikke lett å glemme. Det kan synes fjernt fra kunsten vi vanligvis bringer, men det har noe av det samme som klassisk kunst: du stanser, du ser, tiden står stille.

Slik den unge gutten befinner seg i enn annen tid: han er i randsonen, i ytterkanten, hvor han kjemper for sitt liv. Er han ved bevissthet? Eller er han sugd inn i et kaos?

Vi reagerer sterkt på bilder som dette. Ikke bare fordi vi ser hva krig er, men også fordi det representerer en virkelighet vi foretrekker ikke å vite om. Det samme skjer i Afghanistan som vi ser på bildet: unge menn og kvinner som intetanende kjører over veibomber og i neste øyeblikk ligger der hjelpeløse og kjemper for livet.

Det er pussig: Stavanger Aftenblad trykket bildet av den lille barnehånden som stakk ut fra ruinene i Gaza. Norske medier beveget seg et langt stykke mot Al Jazeera under Gaza-krigen. Men vi har ikke sett bilder som dette fra Irak. Til tross for at fotografer har vært til stede og dokumentert krigen i all sin gru. Hvorfor ikke? Er det fordi det gjør amerikanerne menneskelige?

Vietnam-krigen var den første store krigen som ble dekket av mediene. I Irak har amerikanerne fortsatt den tradisjonen. Bildet som det over står ikke alene: journalister som John Burns, Sabrina Tavernise og Dexter Filkins fra New York Times har skrevet uttallige artikler som gjør at publikum kan «lese» Kambers bilde.

Den norske konsensus sa nei til disse artiklene og det de representerte: et ønske om innsikt, om å vite. Norske medier valgte a priori å være mot krigen, og dermed sa de også nei til å vite noe som kunne forstyrre denne behagelige skråsikkerheten.

Bård Vegar Solhjell fikk spørsmål om hva Norge hadde oppnådd i regjering, og svarte, blant annet: «Vi trakk soldatene ut av Irak». Norge hade 5-6 liason-offiserer i Irak. Det var «styrken». Nå vil SV også at Norge trekker seg ut av ISAF-styrken i Afghanistan.

Det snakkes om faren for «danske tilstander» i Norge: Danmark har mistet mange soldater i Afghanistan, danskene er villige til å ofre. Eliten som styrer Norge liker ikke blod.

Under Vietnam-krigen var det en Vietnam-bevegelse og FLN-gruppene, akkurat som under EF-striden: en sentrumsbevegelse og en ytre venstre. Under Gaza-krigen var hele establishment og ytre venstre på samme side, og mediene brukte venstresidens agitatoriske og propagandistiske virkemidler.

Men all propaganda stinker, enten den kommer fra Donald Rumsfeld eller Mads Gilbert .
Dokumentarismen er noe annet: den bruker bilder og tekst til å speile, avbilde, gjenfortelle det som skjedde.

Offiseren som bøyer seg over den sårede soldaten er der som en farsskikkelse, en som er tilstede.

De amerikanske soldatene «sprakk» ikke i Irak, uansett store feil som ble begått fra toppen. De holdt ut, de tok vare på hverandre. Det var ingen «fragging» som i Vietnam. Denne omsorgen ligger i offiseren som bøyer seg over den sårede.

Irak har vært en voldsomt sterk opplevelse for amerikanerne. Til tross for at hæren er profesjonell, har den berørt de fleste.

Hvor er vi, hvor har vi vært?

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.