Sakset/Fra hofta

Taliban er langt bedre enn sitt rykte, og Karzai-styret langt verre. Det er i sum hva forsker Arne Strand sier i et NTB-intervju som vekker oppsikt, både ved sin vinkling og sin tittel: – Norske politikere desinformerer om Afghanistan.

Ordet desinformerer er sterkt. Det antyder noe som har foregått systematisk, over tid, og inneholder et monn av hensikt. Denne anklagen, koblet med en reversing av det vanlige bad guy/good guy-bildet som er gjennomgående i det fyldige intervjuet, gjør at saken virker spesiell.

Intervjuet er gjort av en av NTBs erfarne reportere, Nils Inge Kruhaug, som imidlertid har de samme oppfatninger som kommer til uttrykk i intervjuet. Han liker å snu tingene på hodet, og gjerne hvis det viser seg at det er Vesten eller dets allierte som er skurken. Dette er en form for journalistikk Kruhaug har bedrevet i mange år. Med Midtøsten som spesialområde har det vært til fordel for Hamas og ulempe for Israel. Vanligvis kalles dette for kampanjejournalistikk. At man kan gjøre dette i et nyhetsbyrå som er eid av avisene, sier noe om at redaksjonene enten følger dårlig med eller at de har de samme meninger. Spesielt objektivt er det ikke.

Intervjuet med Arne Strand er et godt eksempel. Det har Kruhaugs umiskjennelige signatur. Meningene Strand kommer med, er kontroversielle og oppsiktsvekkende. Likevel finnes det ikke ett motspørsmål, ikke én motforestilling. Man misternker at det er fordi Kruhaug gjerne vil kolportere de meninger og perspektivendringer som Strand målbærer. Han ønsker ikke å forstyrre med kritiske spørsmål, heller forsterke synspunktene.

Det er mulig dette blir for mye selv for Strand – i ettertid. Å se en slik apologi for Taliban på trykk i landets aviser er neppe det samme som å ville ha dem til meningsfelle. Kruhaug skriver at historiene om Talibans grusomhet er myter. Strand knuser dem etter tur:

– Taliban massakrerte ikke flere enn det krigsherren Abdul Rashid Dostum har gjort med amerikansk hjelp i nord, konstaterer Strand.

– Kvinners posisjon var heller ikke stort verre under Taliban enn under forgjengerne, selv om de satte undertrykkelsen mer i system og innførte mange kuriøse dekreter.

– Jeg reiste mye rundt i Afghanistan på den tida og konstaterte at mange av talibanerne ikke engang hadde hørt om disse dekretene. Hjelpeorganisasjonene drev med mer jenteundervisning under Taliban enn under forgjengerne som nå er tilbake i maktposisjoner, sier han.

Det brennes som kjent ned jenteskoler i dagens Afghanistan, men hvordan kan man være så sikker på at det er Taliban som står bak, spør Strand, og Kruhaug lar ham slippe unna med det.

Fortsatt går jenteskoler opp i røyk i Afghanistan, men Strand stiller spørsmål ved påstandene om at Taliban alene står bak.

– Myndighetene i Kabul skylder konsekvent på Taliban, selv når det skjer i områder der de tradisjonelt aldri har hatt noe nærvær, sier han.

Mange hjelpeorganisasjoner fikk ifølge Strand bedre arbeidsforhold da Taliban kom til makten i 1996. De fikk tilbake biler og utstyr som var stjålet, de fikk sikkerhet og Taliban slo ned på korrupsjon. Taliban fikk også bukt med opiumsproduksjonen.

– Jeg har ikke noe ønske om å renvaske Taliban, men ingen er tjent med at det tegnes svart/hvite bilder, sier Strand.

Strand har i lengre tid gått inn for forhandlinger med Taliban, i likhet med flere andre norske forskere. Slik sett kan intervjuet fortone seg som et innlegg i denne debatten. Men problemet er rollefordelingen. Der Taliban unnskyldes, får NATO rollen som bad guy.

Strand forteller om en klassisk Taliban-grusomhet der kvinner ble skutt foran et svømmebasseng i Kabul. Statssekretær Espen Barth Eide brukte dette eksemplet i en kronikk. Det er en vandrehistorie. Ingen har kunnet dokumentere den, sier Strand. Men slike historier – eller myter som han kaller dem – brukes av NATO – bevisst.

– NATO bruker disse mytene veldig bevisst, og det samme gjør den afghanske regjeringen. Det gjør det nesten umulig å få oppslutning om en politisk løsning som inkluderer dialog med Taliban, sier Strand.

Han tror ikke norske myndigheter er uvitende om realitetene i Afghanistan, ei heller FNs nyutnevnte spesialutsending Kai Eide.

Konklusjonen på den moralske rekalkuleringen gir seg selv: Afghanerne lengter tilbake til Taliban!

– Mange afghanere syns faktisk ikke at tiden under Taliban var så ille, og det er en viktig erkjennelse, mener han.

Intervjuet er selsom lesning. Statssekretær Eide reagerer med irritasjon.

I børs og finans pleier man å si at hvis et tilbud høres for godt ut til å være sant, så er det trolig det. Samme prinsipp gjelder for journalistikken: Hvis en påstand høres for utrolig ut, så er den som regel det.