Erling Marthinsen 
NATO er i stor grad USA. Men USA ledes av en historisk dårlig president som virker å mislykkes totalt i alt, bortsett fra å skape splittelse og hat hos en stadig fattigere befolkning.
– En atomkrig kan ikke vinnes og må aldri utkjempes, sa Biden og Putin i en felles uttalelse i juni 2021.
Noen måneder senere invaderte Russland Ukraina. Nå er tonen annerledes. Ukrainas president ba NATO om såkalt «preventative strikes». Han ba med andre ord om at NATO skulle starte den virkelige krigen mellom NATO og Russland, ved å gjøre det umulig for Russland å bruke atomvåpen. Hybridkrig er ikke nok for den ukrainske presidenten.
Det er vanskelig å tenke seg hvordan dette er mulig uten at NATO angriper med atomvåpen først.
Men NATO ledes av en gammel NATO-motstander, og de viktigste styrkene til NATO har en forsvarssjef som fokuserer på kritisk raseteori, og en øverste leder som i beste fall er dement.
Biden mislykkes i alt, skriver Walter Russell Mead i Wall Street Journal. Men har han støtte? Meningsmålingene tilsier noe annet, og europeere, som er de som først vil rammes av en eventuell atomkrig, er trolig skeptiske.
Realiteten er at når herr Putins sviktende militære sklir østover over det okkuperte Ukraina, ser atomvåpen mer attraktive ut. Det er ikke så mye fordi et taktisk atomangrep ville være effektivt mot vidt spredte ukrainske styrker i feltet.
Det er mer at Mr. Putin håper at de politiske sjokkbølgene som vil bli utløst av atomeksplosjoner i Europa vil knuse Vestens besluttsomhet om å støtte Ukraina. Er Tyskland villig til å miste Berlin for å redde Kiev? Er amerikanere klare til å risikere New York for å holde Odessa fritt? Dette er spørsmålene herr Putin stiller seg selv.
Samtidig opplever Biden-regimet og NATO et svært vanskelig dilemma. For de kan ikke bare bøye seg for Putin bare fordi han truer med sine atomvåpen. Dette vil være som å repetere Neville Chamberlain og hans berømte «Peace in our time». Det ble en svært kortvarig fred.
For å unngå disse uakseptable alternativene, må Biden-administrasjonen avskrekke Mr. Putin fra å bruke atomvåpen i Ukraina-konflikten, selv om den fortsetter å støtte Ukraina i kampen for å drive inntrengerne tilbake.
Men dette er komplisert, og hittil har ikke Biden og hans administrasjon lykkes med dette. Da hadde invasjonen kunne vært unngått. Dette er en kostbar erfaring for amerikansk utenrikspolitikk, særlig siden katastrofen i Afghanistan skjedde kort tid før.
Under et Biden-styrt USA mister supermakten respekt fra sine fiender og tilliten fra sine allierte. Og manglende kompetanse øker risikoen for full krig og den virkelige «end of history», som ikke ble så lys som Francis Fukuyama forutså.
Vi blir som underteksten i tittelen hans: The Last Man.
Ukraina har opplevd store taktiske seire på slagmarken den siste tiden, og sprengningen av brua til Krim nærmer seg en strategisk seier, hvis det stemmer at ukrainske spesialstyrker står bak.
– Dette viser hvor svake russerne er, når de ikke klarer å sikre det som er den viktigste forbindelsen til Krim og et stort prestisjeprosjekt for Putin, sier oberstløytnant Geir Hågen Karlsen ved Forsvarets høgskole til NTB.
Men er Vesten noe særlig sterkere?
Zelenskyj fremstår nesten som stormannsgal, som en skuespiller som elsker sin rolle. Og Biden… vel, kommentarer er overflødige.
Selvsagt skal Russland og Putin bebreides for invasjonen som startet krigen. Men det kunne vært forhindret. Problemet var at under Biden-regimet fungerte ikke USAs avskrekking.
Og Odessa eller Kiev er ikke New York eller Berlin. Derfor har ikke presidenten eller EU-ledelsen massiv støtte i spørsmålet om å gå til krig med Russland. Europeere frykter at winter is coming, for å sitere en velkjent Game Of Thrones-frase.
Men de frykter å miste jobben, formuen, og å fryse, alt på grunn av klimahysteriet og elendig energipolitikk. De frykter ikke Putin.
Allikevel må selvsagt en atomkrig forhindres, for enhver pris. Men hvordan?
Den eneste måten å avskrekke eventuell bruk av atomvåpen er å få herr Putin til å tro at konsekvensene av slik bruk vil være ødeleggende for Russland som stat og for ham som dets hersker, og at Vesten ikke vil vike tilbake når tiden er inne. for handling kommer, skriver Mead.
Dette krever en klar og tydelig Biden. Men er dette virkelig reellt? Han vet jo sjelden hvor han er, hvem som lever og hvor han skal.
Samtidig må avskrekkingen balanseres slik at den ikke ydmyker Russland. De har tross alt mange tusen atomvåpen. Kritikken mot russernes invasjon, og kritikken mot Putin, er vel begrunnet. Men å trakassere russiske idrettsutøvere, inkludert småunger som skulle delta i Norway Cup, var neppe en god start.
Og sanksjonene rammer i hovedsak Europa selv. Derfor trenger vi et fleksibelt diplomati som søker etter fred.
Som president Kennedy forsto, utfyller avskrekking diplomati. Jo mer effektiv avskrekkingen vår er, desto mer fleksibelt kan diplomatiet bli. Avskrekking kommer imidlertid først. Mr. Biden må stenge for å bruke atomvåpen før han kan finne en vei til fred.
