Sakset/Fra hofta

Erna Solberg og nærings­minister Torbjørn Røe Isaksen på vei til Høyres sentral­styre­møte på Gardermoen den 13. september 2019. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Torbjørn Røe Isaksen gjorde seg mindre interessant som politisk tenker etter at han i juli gikk langt i å hvitvaske islam. Nå ser det ut til at han også er i ferd med å hive seg for fullt på globalisme-toget til Erna Solberg, som ikke fant noe bedre å gjøre etter Donald Trumps hyllest til patriotismen i FN enn å anklage den amerikanske presidenten for «manglende forståelse».

I en kronikk i Morgenbladet fredag markerer nemlig Røe Isaksen klar avstand til den nasjonal­konservative tanken. Velvillig lest er store deler av drøftelsen i og for seg fornuftig, om enn litt banal: Verden er ikke statisk og kan ikke stoppes etc. Men den er gjort i et forsøk på å tegne en karikatur av nasjonal­konservative som ikke samsvarer med virkeligheten.

Her og der glipper det likevel enda verre enn som så for Høyre-statsråden, ikke minst på dette punktet:

En nasjonal identitet som bygger på gårsdagens samfunn risikerer å råtne på rot. For å si det enda enklere: Hvis ikke en ung kvinne med hijab også kan bli kulturelt norsk (og da mener jeg ikke bare at hun er født i Norge og snakke norsk) – hvis ikke ideen vår om en nasjonal identitet også kan inkludere henne – blir diskusjonen om sammen­hengs­kraft bare en teoretisk skrive­bords­øvelse.

Uttrykket «gårsdagens samfunn» er hendig til å snakke ned vår egen historie, for det er det han gjør. Hva annet enn gårsdagens samfunn er historien? Norges identitet kan etter Røe Isaksens oppfatning altså ikke bygge på Norges historie. Riktignok er historien etter hans oppfatning «avgjørende også for nåtiden». Ja, hvordan kunne den unngå å være det, Sherlock?

Så hva i all verden er det han vil bygge identiteten på? Et folks identitet er simpelthen gitt ved dets historie. Det er fraværet av historie som får identiteten til å «råtne på rot».

EU er kanskje den beste illustrasjonen på det: Unionen beviser at en felles identitet ikke er noe som kan bygges etter vedtak, men kun etter felles historie. EUs forgjeves forsøk, og statsrådens dødfødte inkluderings­forsøk, er de virkelige «skrive­bords­øvelsene».

Hvilken felles historie kan skapes med en ung kvinne i hijab? I alle all ingen fri og proklamert kjærlighets­historie.

I Europas underlige død gir Douglas Murray en grei forklaring på det Torbjørn Røe Isaksen driver med:

For å innlemme så mange og så forskjellige mennesker som mulig, må det skaffes til veie et bredest mulig kriterium på inkludering som det ikke er noe å utsette på. Hvis Europa skal bli et hjem for verden, må det finne en definisjon på seg selv som er bred nok til å omfatte verden. Dette betyr at i tiden som går før denne ambisjonen mislykkes, blir verdiene våre så vide at de også blir meningsløst grunne.

Det behøves åpenbart en meningsløs verdimessig grunnhet for å definere norsk identitet til å omfatte en kvinne i hijab. Det er knapt noe annet symbol som bedre illustrerer den europeiske flertalls­oppfatningen om at islam ikke hører hjemme her.

Europas identitet er da også selve antitesen til islam, all den tid Europa er sammenfallende med den delen av den gamle verden som i lengden ikke falt til islam etter oppløsningen av Romerriket.

Den europeiske identiteten har svært dype historiske røtter, fortsetter Murray. Men i dag forsøkes den – forgjeves – omgjort til luftige ideer om respekt, toleranse og mangfold.

Forfatteren er ikke i tvil om hvor det bærer:

Slike grunne definisjoner av oss selv kan kanskje holde oss gående i noen år til, men de har overhodet ingen sjanse til å påkalle den dype lojaliteten som samfunn må kunne mobilisere hvis de skal overleve i lang tid.

Hvor mange «kronisk norske» nordmenn føler lojalitet til et Norge der en kvinne i hijab anses som like norske som dem selv?

Hvor mange av dem tror at Norge blir et bra sted for dem å leve og stifte familie? Åssen gikk det med fødselstallene igjen?

Et Norge som styres i samsvar med tankene Torbjørn Røe Isaksen har adoptert, har – for å låne Murrays formulering – overhodet ingen sjanse til å overleve. Nordmennene kan dessverre se langt etter egne talsmenn i Storting og regjering. Den politiske klassen har overlatt folk til seg selv.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!