Sakset/Fra hofta

Stillbilde: YouTube.

 

Faktaresistens blant politikere er alltid uheldig, men sjelden er de potensielle skadevirkningene så store som når de vil foreta seg noe innovativt med skolen.

Stortingsrepresentant for Ap Torstein Tvedt Solberg gir et godt eksempel på fenomenet. I forbindelse med at utdanningskomiteen har gitt regjeringen i oppdrag å utrede hvordan skoleelever kan få bedre tilgang til digitale læremidler, uttaler han følgende:

– Jeg tror elever vil kunne lære mer, fortere og bedre med flere digitale læremidler. Likevel er det den papirbaserte læreboka som fremdeles dominerer i norsk skole, og det vil vi nå gjøre noe med, sier Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg til NTB.

Hva er det som gjør den 32 år gamle, ikke altfor høyt utdannede representanten, som ikke har noen erfaring fra skolevesenet, så uhyre innbilsk på egne vegne? Jeg tror A, men verden foretrekker B. Hvordan våger den?

Denne innbilskheten ville kanskje ikke ha vært så avskyelig hvis det ikke fantes et hav av studier som viser at økt bruk av digitale læremidler virker mot sin hensikt, noe Norges fremste forskningsjournalist Bjørn Vassnes har påpekt en rekke ganger, som i Klassekampen i april.

Bransjens talspersoner ler naturligvis hele veien til banken av politikernes uviten:

IKT-Norges administrerende direktør Heidi Austlid mener enigheten på Stortinget er veldig gledelig.

– Det gir lærerne nødvendig pedagogisk valgfrihet og vil øke kvaliteten på elevenes læring ved at den blir tilpasset den enkelte. Norske digitale læremidler er i verdensklasse. Nå vil de også kunne tas i bruk i norske skoler for å skape et framtidsrettet læringsmiljø, sier hun.

Det vi andre ser, er en skjermbruk som gjør de yngre dummere, mer asosiale, samt dårligere i stand til å konsentrere seg, formulere seg på godt språk og følge et resonnement som varer i mer enn ti sekunder.

Internett beriker dem som allerede er (åndelig) rike, skriver Alain Finkielkraut i «Den ulykkelige identiteten, men de andre taper: De får ikke tilegnet seg de samme ferdighetene. Der man tidligere lærte å samle oppmerksomheten,

sprer de frie digitale barna oppmerksomheten sin for den vinden av ustanselige påvirkninger de utsettes for på nettet. Den øyeblikkelige tilfredsstillelsen fra datamaskinen har avlært dem den store tålmodigheten som den ubevegelige reisen krever. I den sammenhengende strømmen av informasjon de er neddykket i går det de gjør i glemmeboken.

Det er all grunn til å tro at Tvedt Solberg har gode muligheter til å finne nye velgere blant massene av oppvoksende digitale zombier. Mer forstemmende er det at regjeringspartiene ikke er stort bedre:

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF er enige om at nye millioner til IKT-satsing i skolen skal bidra til å etablere en nasjonal ordning som sikrer mer konkurranse, mangfold og utvikling av nyskapende digitale læremidler i grunnopplæringen.

Er kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som har vist flere tegn til edruelige oppfatninger på området, ferdig med sin pappaperm nå? Kunne han ta seg en prat med Vassnes og få skapet satt litt bedre på plass?

 

Kjøp Alain Finkielkrauts «Den ulykkelige identiteten» her. Om bok versus skjerm skriver han blant annet:

På skjermen er det ingen ting, men flyt. Boken fremstår som en distinkt helhet. På skjermen er det ingen grenser som skiller den skrevne siden fra resten av den virtuelle verden. Boken krever vedvarende konsentrasjon, mens utstyret som den digitale leseren bruker, lar en hoppe fra én tekst til en annen, og som Olivier Donnat understreker, «fremmer den flyktige og usammenhengende lesningen med tanke på kjappe søk etter informasjon». Boken tilbyr en verden, mens skjermen gjør den verdenen flyktig. Det å lese en bok er å følge en vei, mens det å lese på en skjerm er som å skli avgårde. Boken setter av tid som nåtiden ikke har lov å trenge inn i. Skjermens multifunksjon opphever derimot forbudet, slik at nåtiden tar makten tilbake under det triumferende og misvisende navnet «sanntid». Endelig har boken én retning: Det kommer en stemme fra den andre siden.