Arbeids- og sosialminister, Anniken Hauglie gikk av 24. januar. Selv om hun og Erna Solberg benektet at det hadde noe med NAV-skandalen å gjøre, er det liten tvil om at presset ble for stort. Men Hauglie ble langt fra noen syndebukk: Den 31. mars 2020 ble det offentlig kjent at Hauglie overtar som direktør i Norsk olje og gass etter Karl-Eirik Schjøtt Pedersen^[12]. I april ble det kjent at karantenenemda ila Hauglie 6 måneder karantene, hvilket betyr at hun ikke kan begynne å jobbe eller ha kontakt med Norsk olje og gass før 24.juli^[
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Granskningsutvalget som skulle vurdere Nav-skandalen, konkluderer med at mange har fått økonomisk straff og urettmessige fengselsstraffer. Den endelige rapporten slår fast at det dreier seg som en rettssikkerhetsskandale av historiske dimensjoner.

I rapporten slår granskningsutvalget fast at måten Nav har praktisert trygdeloven på, har vært i strid med EØS-retten.

Da arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen fikk overlevert rapporten fra utvalgets leder Finn Arnesen, sa Isaksen ifølge avisen Klassekampen:

Jeg vil, som statsministeren, og forhenværende statsråd også har gjort, gi en uforbeholden unnskyldning til de berørte.

Ingen stiller et eneste spørsmål med hvilket syn vi må ha på staten dersom man skal kunne akseptere en slik unnskyldning.

Å hevde at norsk forvaltning og norske domstoler, fra tingretter til Høyesterett, har begått saksbehandlingsfeil, er en underlig påstand. Regelverket har vært tilgjengelig, og retten har monopol på å tolke og anvende rettsreglene overfor de faktum de står overfor. Hvis man mener at dommere med overlegg har dømt i strid med gjeldende lovverk, er det en situasjon vi vel aldri før har stått overfor, og ingen synes å tro at så er tilfelle. Men hvis noen med forsett, eller grovt uaktsomt, har straffet, eller medvirket til å straffe uskyldige mennesker, bør disse stilles til ansvar.

Det er ikke en skandale at norsk forvaltning og rettsapparat tok for gitt at Norge fortsatt hadde muligheten til å vedta eget regelverk på dette området. Man skulle tro det var en større skandale at Norge ikke kan opptre som en suveren stat. Eventuelle uklarheter i regelverket er også lovgivers ansvar, ikke forvaltning og domstolers.

Det som imidlertid synes å være en skandale, er at flere av de domfelte er dømt ved bruk av det som kalles tilståelsesdommer. Mange, ofte ressurssvake, har blitt oppringt av politiet og sagt at de må møte på politistasjonen for å signere en erkjennelse av trygdemisbruk. De fleste av de det gjelder har aldri vært i kontakt med politiet, og derfor tatt for gitt at alt har gått riktig for seg. Det objektive straffbarhetsvilkåret var oppfylt, og ved å signere dommen, oppfylte den trygdede også det subjektive straffbarhetsvilkåret. Utfordringen er at svært mange domfelte i realiteten ikke oppfylte det subjektive straffbarhetsvilkåret. De hadde aldri til hensikt å gjøre noe kriminelt, men aktoratet, i sin iver etter å oppfylle sine måltall for oppklarte saker, synes ikke å ha gjort et reelt forsøk på å avdekke de tiltaltes motiver.

Eventuelt uskyldig dømte burde fått sine saker behandlet på ny, og fått den oppreisning loven gir adgang til. Men det er ikke nok for dagens politikere, de må i tillegg være terapeuter for innbyggerne. De må si unnskyld.

Et unnskyld er en erkjennelse av skyld, og dermed også et uttrykk for vilje til å gjøre opp for seg. Det er mennesker som blir forulempet, og det er mennesker som ordner opp.

Det er imidlertid lite som tyder på at Torbjørn Røe Isaksen hverken har gjort noe galt, eller har vilje til å gjøre opp for de han sier unnskyld for. Men han vil så gjerne fremstå som et dydig menneske, og gir seg derfor retten til å si unnskyld på vegne av andre, også de som mener de ikke har gjort noe galt i det hele tatt.

Det er i realiteten en uhyrlig handling.

Staten er ikke et menneske, og den hverken kan eller skal gis evnen til å opptre som et, men det er det vi er i ferd med å gjøre. Vi gir den menneskelige egenskaper, og lar dyder være målet for dens handlinger (hvilket vi ser på stadig flere områder), ikke et objektivt regelverk og likhet for loven.

Det hele har en lang historie. Vi ser opphavet i den franske revolusjonen fra 1789 og en motsats i den amerikanske fra 1776.

Når regjeringens representanter ber om unnskyldning på vegne av staten, er det en symbolhandling som synes å være avgjørende for å fremstå som verdige mennesker. Men staten skal ikke be om unnskyld. Følelser skal være staten uvedkommende, de fører nemlig til forskjellsbehandling.  Forvaltning og domstoler skal fatte objektivt korrekte avgjørelser på grunnlag av det lovverket landets lovgivende forsamling har vedtatt. Hvis dette lovverket er uklart, er det rettens oppgave å tolke det, eller politikerne å endre det.

I prinsippet opphever derfor et unnskyld fra en statsråd ideen om maktfordelingsprinsipp og domstolenes uavhengighet. Det hele får en kvasireligiøst preg der staten vokser fram som en organisme meg egen vilje, og der dens yppersteprester, statsrådene, til enhver tid forvalter dens moral. Det er som vi ikke vil se hvilket ideologisk minefelt vi beveger oss ut i.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!