Gjesteskribent

Forestillingen om å fjerne et synlig kors på en person i et norsk TV-studio, burde diskvalifiserer NRK-programredaktørene fra sine jobber, og i alle fall en korreks fra Kringkastingsrådet. Man kan vel diskutere hvor viktig kristendommen var, og hva som var viktigst for utviklingen fram til i dag, opplysning eller tro? Men at det kristne verdigrunnlag er inkludert uløselig i vår kultur, er enkelt å bevise. For det første har vi korset i flagget, som NRK er forpliktet til å heise på 17.mai og eller søn- og helgedager. Bare det burde holde. Det norske korset krenker heller ingen av oss som vet at det hører med som rekvisitt i de fleste nordmenns gravferd, som på deres gravsteiner. Da skulle det samme merket, som personlig symbol være uegnet i et NRK-studio? Nei, dette korset er med oss i både sorg og glede, som det var etter tragedien med 22.juli og drysset av blomster ved domkirken, som vi opplevde det i riksmedier. Dernest har vi Stoltenbergs spontane reaksjon etter 22.juli, som et utslag av Jesu ord om å vende det annet kinn til: – fortsatt åpenhet og demokrati, men ikke: – nå fillerister vi politiet og permitterer de med administrativt ansvar til etterforskningen er omme. Vi trengte en oppgradering av beredskap, men fikk en kristen verdierklæring, typisk for norske verdier.

Språket er vår viktigste kulturarv av alle, og derfor har politikerne bestemt at norsk skal gjelde for alle i arbeidslivet. Men da har de også bestemt noe vesentlig ved vårt kulturelle verdigrunnlag, der salmer, sanger og dikt er gjennomsyret av korsets budskap. Å derimot fjerne et personlig kors, blir et inngrep i en medarbeiders personlige uttrykksfrihet, vel å merke innen den symbolsfære som skal gjelde i norsk offentlighet etter norsk lov, der et personlige smykke føyer seg godt inn. Noen tror altså personlig på vårt felles verdigrunnlag, er en rimelig tolkning av nyhetsdamas smykkekors, og da kan det ikke fjernes. Når vi har et stående uttrykk som er utbredt, som «kors på halsen», som unger ofte uttrykker det når de skal sverge, sier det seg selv at kulturarven ikke kan revideres på atskillige generasjoner ved å fjerne korset, verken materielt eller symbolsk. Uansett er det ikke NRKs oppgave! Attpåtil er det jo et uttrykk for ærlighet, der det norske folk i offentlig virke har vist seg å være best, som det minst korrupte i verden. Men da er vi jo et forbilde, som ingen bør oppleve seg krenket av. Disse verdier er NRK forpliktet på i sine vedtekter, der korset har fortrinnsrett framfor andre i norsk offentlighet.

Legg til det faktum som NRK-språkformidler og Kringkastingsrådsmedlem Sylfest Lomheim bør vite, og vel er klar over, at norsk språk med tilhørende faste uttrykk for våre verdier, som vi har nevnt et eksempel på blant utallige, i 2007 ble offisiell del av norsk kulturarv da myndighetene dette året ratifiserte det nye UNESCO charter om levende kulturarv. Språket må oppfattes som meningsbærer, og dermed viktigst blant kulturminner (materielle, som stavkirker i tre, eller gullkors rundt halsen, blir påminnelser om de indre verdier, som altså er nedfelt i nasjonens minne). NRK har altså begått den åpenbare dumhet å fjerne norsk kulturarv fra eteren! Flere språk er i dag erklært som spesielt vernet verdensarv. Dessverre har ikke bare Sylfest, men hele rådet ved sitt tvers gjennom inkompetente vedtak vist en enestående opportunisme og prinsippløshet, for i den aktuelle sammenheng gjelder det personlige korset som lovlig og kulturelt uangripelig, mens derimot rådets vedtak er det stikk motsatte, og dertil udemokratisk. Ingen ansatt i NRK er gitt å skulle gjøre noen inngrep i det vedtatte galleriet av norske ursymboler, med selvskreven fortrinnsrett uansett hvem som må være gjest her. Hvordan kan noen som er ansatt i det offentlige med programansvar, ha glemt en selvfølgelighet, som ble forankret i norsk lovverk gjennom over 1000 år? Øksa i vårt statssymbol er Hellige Olavs fremste våpen, den konge som betød mest for utvikling av kristenretten fra de første år, og ble kongedømmets mest legendariske skikkelse inn i dansk tid. 150 år etter at Båhuslen var avstått i 1658 het over 70% av guttene i landskapet noe med Olav eller variasjoner!

Det man her har begått ved et forfeilet vedtak, viser at et samlet Kringkastingsråd legger seg flate for en utvikling som overkjører vår høyverdige norske kultur, og som ingen engang har bedt dem om. Det de i stedet burde ha vett til å innse i sine trygge stuer i sikkert innvandringsfrie soner på Oslo vest, der man tviholder på salongradikal og irreligiøs korrekthet grensende til verdimessig nihilisme, er at kristenforfølgelser aldri før har hatt større omfang enn nå, både i Afrika og i arabiske land. Rådet glemte det, og har i stedet bestemt seg for å velsigne noe som er et stråmannsbegrunnet inngrep i en personlig frihet til å forsvare kristne verdier, som fortjener støtte, særlig fordi det  ved personlig valgt framføring uttrykker ekstra styrke. Korset framstår i en aktuell kontekst som et positivt symbol på fred mellom mennesker, der fremmedkulturell innvandring i vårt land som vi nå vet utfordrer kriminalitetsbildet, og like mye den vedtatte likestilling mellom kjønnene hos oss.  Gikk ikke den kristne tro foran i vår tradisjon ved å føye seg etter tidas krav, som bør være et eksempel i dag også for andre religioner? Da burde Kringkastingsrådet fortalt programredaktørene sine dette, og ikke selv bidra til en negative glideflukt for våre ursymboler.

Hvorfor har ingen andre myndighetsorganer sagt sitt, når Kringkastingsrådet fatter et vedtak som også må kalles politisk uakseptabelt, da den aktuelle utvidelsen av kristendomsopplysning i skolene, som Solbergregjeringen nylig bestemte, også ble glemt så lett? Om regjeringen mener det skal være sammenheng i kulturpolitikken bør de velge et nytt råd, si opp redaktørene, og si at dette var en flau forestilling som vi ikke vil ha mer av. For ellers vil det være duket for frustrasjon og fortvilelse mellom mange av oss i det norske riket, som gjennom de siste år har opplevd episoder nesten daglig, som vitner om at samfunnet ikke lenger er hva det var. Skal vi skape trygghet for at en negativ snikende utvikling ikke fortsetter uten politisk motstand, lar vi korset henge i offentlig sfære og særlig i et TV-studio.

Påfallende ved dagens kulturbilde, er at den såkalte kultureliten skjønner det sist av alle.