Kommentar

Den nye tiden kjennetegnes ved at forandringene er noe som skjer med oss uten at vi gjør noe, observerer den franske filosofen Alain Finkielkraut. Mens forandringene en gang i tiden var noe vi selv tok initiativ til, er det i dag passiviteten som resulterer i forandring, for de historiske aktørene er i mellomtiden blitt noen helt andre.

En konsekvens av denne tingenes tilstand er det som red. observerer avslutningsvis i søndagens kommentar: Hvis du vil bevare noe, må du slåss for det. En logisk implikasjon av dette er i praksis at hvis du vil beholde selve normaliteten, så må du slåss for den også.

Denne erkjennelsen er veldig langt fra å ha trengt inn i nordmannens sinn. Normaliteten er noe han ofte tar for gitt – som om den var en naturkonstant eller skyldtes en eller annen enestående evne.

Et eksempel på at noen slåss for sin – og andres – normalitet, er i disse dager pinsemenigheten Filadelfia i Arendal.

3. desember kunne NRK Sørlandet opplyse at Arendal kommune hadde avslått en søknad fra Filadelfia om å holde en julekonsert i sentrum av sørlandsbyen. Begrunnelsen var oppsiktsvekkende:

– I Arendal skal det ikke være religiøse arrangementer med lydforsterkning, sier Pål Koren Pedersen (V) som er leder av bystyrets komite for kultur, miljø og næring.

Menighetens talsmann Vidar Hansen påpekte betimelig at dette var et tilfelle av forskjellsbehandling, siden andre har fått holde konserter og arrangementer med lydanlegg.

– Musikere har også et budskap gjennom sin sang og musikk. I det øyeblikk vi kommer inn på tro eller kristenliv, lukkes dørene. Jeg synes det er urettferdig.

Koren Pedersens begrunnelse var blant annet følgende:

Det er greit med trosfrihet, men det er også en frihet til å ikke bli unødig påvirket.

Men hva med friheten til ikke å bli påvirket av ikke-religiøse kulturuttrykk? Hvis den friheten er mindre verdt, har man inntatt et anti-religiøst standpunkt.

At dette dreier seg om mer enn kristendom, går frem av en kommentar Koren Pedersen gav til Agderposten den 3. desember, omtalt dagen etter av Vårt Land:

Dersom det kom en muslimsk menighet fra Oslo for å drive muslimsk forkynnelse i Arendal, ville det vært en lakmustest.

Underforstått: Alle religiøse uttrykk er ekvivalente.

Er de?

I alle fall ifølge det strenge franske sekularitetsprinsippet, som i den grad det er mulig henviser religiøse uttrykk til privatsfæren. Dette prinsippet manifesterte seg etter Paris-terroren den 13. november, da sammenslutningen av franske borgermestere ville forby både julekrybber i det offentlige rom og alternative retter til svinekjøtt i offentlige skolers kantiner.

I Arendal kommunes kulturkomité ble altså den franske løsningen uten forutgående debatt innført som ideal av lokalpolitikerne. Noe av grunnen til det er tilsynelatende at man har enda mindre lyst til å høre «Allahu Akbar» forkynt fra høyttalere i Arendal sentrum enn «Jesus er veien, sannheten og livet». Så hvorfor ikke marginalisere alle religiøse uttrykk for å unngå problemer?

Dette reiser to spørsmål.

Det enkleste er: Hadde de egentlig noe mandat til det?

§ 2 i Kongeriket Norges Grunnlov fastslår at:

Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.

Verdigrunnlaget er altså ikke vår nylige muslimske import. Man kunne sågar hevde at det er verdigrunnlagets motsats. For ikke så veldig mange tiår siden kunne kristne autoriteter ha poengtert at det er forskjell på lysets og mørkets krefter.

Er det rimelig å forlange at landets verdigrunnlag ikke skal formidles ved hjelp av et lydanlegg, når det meste annet enn dette verdigrunnlaget har en slik adgang? For hvor mange er det egentlig som ivaretar de kristne verdier i Norge bedre enn pinsevennene?

Over til det andre, mer komplekse og langt viktigere spørsmålet: Er ikke det å ty til den franske løsningen altfor enkelt? Er det ikke først og fremst et triks for å unngå ubehag, å unngå å ta stilling, å unngå å vise at den norske befolkningen har mye sterkere historisk tilhørighet til kristendommen, å unngå å vise at man er noen?

Verdinøytraliteten er forsøkt sneket inn som et verdimessig ideal. Men nøytraliteten er ikke noe. Nøytraliteten er en slags middelverdi av alt det som er noe. Det er en logisk abstraksjon, men forut for den abstraksjonen finnes den selvstendige eksistensen, som ikke svarer for dette logiske idealet. Det er en eksistens som lever. Som utøver friheten.

Har vi disse tingene klart for oss?

Kanskje fornemmet en del av Arendals lokalpolitikere noe av dette dypt i sitt hjerte, for saken kom opp for bystyret etter at pinsemenigheten nektet å gi seg så lett, og den hadde skapt kraftige reaksjoner blant folk, som nok syntes at en julekonsert med kristent innhold burde få lov til å finne sted med bruk av lydanlegg.

Og den 10. desember kunngjorde NRK Sørlandet at et flertall av lokalpolitikerne var av en annen oppfatning enn kulturkomiteen:

Religiøse arrangement i Arendal får likevel lov til å bruke høgtalarar på sine arrangement etter heilomvendig i bystyret.

Bystyret vedtok torsdag ettermiddag at alle arrangørar skal behandlast likt, og at høgtalarar skal vere lov innanfor gjeldande støyreglar.

Vedtaket vart gjort med 20 mot 19 stemmer.

Pinsevennenes initiativ ble altså avvist først. Og der kunne historien ha sluttet, med mindre de hadde vist standhaftighet. Gitt denne kampviljen er det tankevekkende hvor knapp marginen ble til slutt. Det anti-kristne mindretallet bestående av Ap, SV og Venstre hadde bare én stemmes undervekt. Og til tross for den politiske seieren kom vedtaket for sent til at konserten kunne gå av stabelen som planlagt.

I årene som kommer vil nordmennene i en rekke beslektede og andre saker lære på den harde måten at standhaftighet er nødvendig for å opprettholde normaliteten de verdsetter. Det er ikke lenger noen selvfølge at majoritetens foretrukne sedvaner vil vedvare. Det behøves kamp. Passivitet vil være fatalt.

Andre europeiske land løper ikke like stor risiko som Norge. Nasjoner som ligger nærmere de historiske veikryssene, er mer oppmerksomme på at det de setter pris på, kan bli tatt fra dem. Vi bør lære av dem, og det litt brennkvikt.

Mest lest

En stille invasjon