Sakset/Fra hofta

Knut Arild Hareide og Jens Stoltenberg gjør i dag rede for hvordan vi skal møte fremtidens utfordringer, og det er ingen tvil: Det er våre verdier som skal lede oss.

Til Vårt Land sier Hareide:

Noen må si at det kristne verdigrunnlaget vi har, det må vi ta vare på, det må vi bygge på. Dette må vi løfte frem med stolthet. Vi må si at tro, det er noe positivt. Jeg tror dette er viktig i møtet med det nye Norge, som er mer fargerikt og mangfoldig og flottere enn noen gang.

Er det virkelig slik at tro er positivt, uansett? Jeg vet ikke hva fangene i Gulag ville sagt til en slik påstand, men de ville nok ganske sikkert tatt avstand fra sine fangevokteres tro på det klasseløse samfunnet. Eller hva med jødene i Hitler-Tyskland? Det slår meg at også de nok betakket seg for troen på den rene germanske rasen. De kristne armenernes skjebne i Tyrkia skal jeg ikke si for mye om, for da nærmer vi oss faretruende kjernen i dagens debatt.

Og hvis mangfold er flott, hva gjør det da om den kristne kulturarven forsvinner og blir erstattet av noe annet?

Men KrF-lederen varsler at partiet nå vil fremstå med tydeligere stemme der usikkerhet ofte gjelder om hva som er landets kulturelle og verdimessige arv.

Før jul var det presseoppslag om hvorvidt elever skulle påmeldes til julegudstjenester, og det var oppstyr om hvorvidt kors burde fjernes fra asylmottak der lokalene eies av kristne organisasjoner. Det får Hareide til å reagere:

Det er viktig for KrF å få vektlagt hvilke verdier vi ønsker skal prege det Norge som de mange nye kommer til.

Jeg vet ikke, men jeg har vanskelig for å se hvilke verdier julegudstjenester og kors representerer i seg selv. Men Hareide sliter med å komme på konkrete eksempler, det er som om han ikke kjenner juleevangeliets budskap. Det er retten til tro som åpenbart er verdien, ikke troens innhold, og det blir fryktelig tomt. Og som en kommentar til KrFs konservative fløys etterlysning av et klart kristent ståsted sier han:

Da må det ikke være tvil om at KrF også er opptatt av at noen kristne verdier skal prege måten vi tar imot på. Det skal gjøres med respekt og med likeverd. For alle er like mye verdt. Men det er viktig for KrF å si at de kristne verdiene er noe vi ikke skal gi slipp på. Det er disse verdiene man er velkomne til.

Selvfølgelig er alle like mye verdt. Det er ikke det diskusjonen handler om, den handler om hvorvidt enhver tro og ideologisk oppfatning er like oppbyggelig. Men den diskusjonen nekter Hareide å ta. For ham handler det om å tåle å se et kors:

Man må tåle et kors. Man må tåle en skolegudstjeneste. Det er faktisk disse verdiene som gjør at mange ønsker å komme hit til landet.

Jeg tviler på at muslimske flyktninger kommer til Norge for å konvertere til kristen tro, men at det handler om retten til å utøve sin tro, det bør vi ikke være i tvil om. Men igjen: Den skal vi ikke snakke om, for i dagens Norge er det blasfemi å snakke om en felles forpliktende tro.

På slutten av intervjuet kommer det imidlertid fram hva det hele handler om, og som Jens Stoltenberg la vekt på i sitt intervju med DN: enkeltindividet. Det finnes nemlig ikke grupper eller nasjonaliteter, vi er alle enkeltindivider som handler ut fra individuelle forutsetninger. Det finnes ingen tro eller ideologi det er grunn til å advare mot, bortsett fra dem som mener at det finnes religioner eller politiske oppfatninger som er mindre hyggelige, og som kan få massene til å bevege seg i feil retning.

Ifølge Jens Stoltenberg finnes det ikke terrorgrupper, men ekstremister, det er ikke religiøse grupper eller etniske grupper som er ansvarlig for terror, men enkeltindivider som misbruker religionen.

Toleranse, mangfold, demokrati og menneskerettigheter er ifølge Stoltenberg verdier som er overlegne våre motstanderes verdier, og som gjør at vi garantert vil vinne. Men han klarer ikke å gi et svar på hvordan toleransen skal stå seg mot intoleransen, når toleransen i seg selv opphøyes til en guddommelig verdi, eller hvordan demokratiet i seg selv kan være svaret på verdens utfordringer når flertallet ønsker seg noe annet enn det vi liker tanken på. Og det blir et aldri så lite paradoks når han i det ene øyeblikket fokuserer på fienden som enkeltindivider, for i det neste å snakke om fiendens verdier, som om de faktisk er en ensartet gruppe.

Jens Stoltenberg blir derfor svært lik Hareide når sistnevnte peker på at det skal være naturlig å være opptatt av å vise de kristne verdiene i møte med enkeltmenneskene, at det handler om hvordan disse verdiene skal prege og være en viktig del av vår identitet, vårt verdigrunnlag og det samfunnet vi er en del av.

Det hele koker ned til at det er beskyttelse av enkeltmenneskets rett til å leve sitt liv som står i sentrum. Vi får ikke ha en oppfatning av hva mennesket er, hva vi kan tillate oss i et fellesskap der friheten skal og må forsvares. Det verdigrunnlaget klarer aldri Hareide og Stoltenberg å gjøre rede for. For dem blir verdiene ordninger vi forutsettes å leve innenfor, men som de ikke evner å se kan bli misbrukt av mennesker som deler en tro eller ideologi. For på samme måte som de nekter å se mennesket som en del av et forpliktende fellesskap, nekter de å se at troen kan binde oss sammen. Kulturbegrepet er borte, vi er alle enkeltmennesker som ikke er skyldige før vi har gjort noe, og som samfunnet ikke skal få forsvare seg mot før det er for sent. Da blir det helt logisk, som Hareide påpeker, at vi skal møte flyktningstrømmen som enkeltmennesker, noe som i seg selv kan høres vakkert ut, men som blir livsfarlig dersom utgangspunktet er feil, dersom det kommer grupper med en tro som binder dem sammen i en større og destruktiv enhet.

For én ting bør vi legge merke til, og det er hvordan våre nye undertrykkere aktivt bruker de verdiene Hareide og Stoltenberg holder frem, bruker dem til selv å argumentere for sin rett til å praktisere sin tro slik de ønsker. Og sjelden ser vi det tydeligere enn i argumentasjonen for islams kvinnesyn. Når kampen for sharia, niqab og et kjønnsdelt samfunn blir en kamp for toleranse, religionsfrihet og menneskerettigheter, vet vi at vårt nye presteskap ikke har effektive våpen igjen i kampen for friheten. Da er dagens dogmer blitt tomme ord, tilgjengelig for enhver som kjenner retorikkens grep og muligheter.

 

 

Les også

Den liberale toleranse -
Tro og makt I -
Vi som sier Nei -
Et samfunn bygget på sand -
Når verdier blir alt vi har -

Les også