Kommentar

William Holman Hunt A Converted British Family Sheltering a Christian Priest from the Persecution of the Druids

I forrige måned foreslo jeg at moralsjåvinisme kunne være en passende betegnelse på folk som mener de vet så mye bedre enn alle oss andre hva som er rett og galt. La oss innledningsvis minne om hva sjåvinisme handler om (fra Wikipedia, min utheving): 

«Sjåvinisme beskriver selvgod patriotisme, kraftpatriotisme, kraftfull nasjonalisme eller et overdrevet selvbilde. En sjåvinist kommer til uttrykk gjennom en nedlatende, fordomsfull og mulig hatefull holdning til andre, basert på eksempelvis nasjonalitet, religion eller kjønn (manns-/kvinnesjåvinisme).» 

I ovennevnte artikkel drøfter jeg moralsjåvinisme generelt, og viser helt spesielt hvorfor Eivind Trædal (MDG) og Rune Berglund Steen (Antirasistisk Senter) etter min vurdering fortjener en slik betegnelse.

I denne oppfølgende artikkelen skal vi se litt på kristenfolket og arbeiderbevegelsen generelt, og den (ikke alltid like) kristelige avisen Vårt Land spesielt.

Kristenfolket og arbeiderbevegelsen

Det er et tankekors at store deler av kirken/kristenfolket og arbeiderbevegelsen (se mine tidligere artikler om Vårt Land og Arbeiderpartiet) har blitt kuppet av en såpass ytterliggående tankeretning som «antirasismen». Det tyder på at immunforsvaret mot ideologiske infeksjoner er alvorlig svekket i begge disse sammenhengene. «Antirasismen» er ikke spesielt kristelig, for å si det forsiktig. Den er dessuten i stor grad et middelklasse- og eliteprosjekt, som i land etter land går ekstra hardt ut over nettopp arbeiderklassen. Det er på tide at både kirkegjengere/bedehusfolk og arbeidere manner seg opp, og forteller henholdsvis presteskapet og «presteskapet» i sine respektive sammenhenger at man forventer noe annet av dem enn tanketom etterplapring av «antirasistenes» tankegods.

I april 2018 hadde en medarbeider i Vårt Land en kommentar på trykk der han argumenterte for at politisk korrekthet ikke er så dumt som en del av oss andre vil ha det til (det aktuelle eksemplaret av avisen er ikke lenger å oppdrive her i huset, så jeg er dessverre ikke i stand til å gi en skikkelig referanse). Jeg mener å huske at VL-medarbeideren brukte begrepet talehandling. Hans poeng var i hvert fall at våre ulike utsagn ikke bare dreier seg om å gi nøytrale beskrivelser av virkeligheten, men at de i mange tilfeller også er talehandlinger som kan eller vil påvirke virkeligheten. 

På akkurat det punktet er det vanskelig å være uenig med VL-medarbeideren. Men er dette virkelig et godt argument for å unnlate å skrive (slik VL gjerne gjør) om de ganske betydelige problemene – for ikke å snakke om de bekymringsfulle framtidsutsiktene – den rådende innvandringspolitikken har påført oss? Neppe. Få om noen land har praktisert VL-medarbeiderens prinsipper mer nidkjært enn Sverige. Og få om noen land har større og mer alvorlige innvandringsrelaterte problemer enn Sverige. Fortielse, skjønnmaling og ønsketenkning har ikke hjulpet stort på andre siden av Kjølen, og er neppe det som vil redde oss andre heller. Om det er noen som burde forstå at ærlighet varer lengst (samt at ærlighet, også om ubehagelige forhold, ikke impliserer hat), så er det folk som er forpliktet på et kristent verdigrunnlag, slik VL sier de er.

For øvrig er det ikke greit at folk (kristne eller andre) anklager meningsmotstandere for å ha et lemfeldig forhold til sannheten, med mindre dette kan dokumenteres. 

I sin ellers gode og balanserte kronikk Hatefull tale (Vårt Land, 14.04.2018, side 34 – 35) advarer indremisjonslederen Arild Ove Halås mot internettsider som «har et tvilsomt forhold til fakta». Ut fra sammenhengen er det vanskelig å forstå det annerledes enn at Halås her sikter til Document, Resett og HRS (dersom han hadde andre og mindre viktige/kjente nettsteder i tankene, måtte han rimeligvis ha presisert dette for å unngå misforståelser). 

Men dermed gjør Halås noe av det samme som artikkelen hans advarer mot; han behandler meningsmotstandere på en urimelig og respektløs måte. Nå er det dessverre slik at vi alle gjør feil fra tid til annen, og det vil formodentlig være mulig å grave fram noen eksempler på at de tre nevnte nettstedene ikke har vært så nøye med fakta som de burde (som er hva Halås drøfter akkurat her; ikke hvilke synspunkter som fremmes). Greit. 

Men dersom han mener at kristne bør holde seg unna medier som ikke bare har rent mel i posen på dette området, da burde han ikke ha publisert artikkelen sin i Vårt Land (som ikke bare gjør feil fra tid til annen, men som – etter hva jeg har kunnet registrere – bare unntaksvis korrigerer feil når de påpekes). Mitt stalltips er at en objektiv undersøkelse av forekomsten av faktafeil vil komme heldigere ut for de tre aktuelle nettstedene enn for de etablerte mediene. Altså må vi kanskje anta at Halås mener at Dagbladet, VG, Aftenposten, NRK, TV2 og andre hovedstrømsmedier (som i likhet med VL gjerne tøyer sannheten når visse ideologiske hensyn skal ivaretas) også må bannlyses fra kristnes Facebook-sider? 

Eller var det ikke det Halås mente? Han bør enten dokumentere at de tre nevnte nettstedene faktisk har et «tvilsomt forhold til fakta», eller så bør han legge fram eksempler på andre nettsteder dette er typisk for (og at det i så fall bare var en glipp at han ikke passet på å presisere at det jo selvsagt ikke var Document, Resett og HRS han hadde i tankene), eller så bør han trekke tilbake sin høyst problematiske påstand. Man kan ikke formane kristenfolket til ærlighet og redelighet, og samtidig komme med denne typen tvilsomme sleivspark mot folk hvis synspunkter man misliker. 

Jeg kan være enig med Halås i at det er enkelte temaer de nevnte nettstedene med fordel kunne skrive mer nyansert og balansert om, men jeg er ikke enig med ham i at de bør bannlyses av den grunn. For hvordan skal vi forholde oss til medier generelt dersom en og annen faktafeil, eller manglende balanse på det ene eller andre området, automatisk skal medføre boikott? Jeg støtter gjerne grunntanken hos Halås når det gjelder å vurdere innholdet i hver enkelt artikkel før man legger den ut på Facebook eller andre steder, men en generell bannlysning av alternative medier (som er sårt tiltrengt i det norske demokratiet) mener jeg er et standpunkt som vanskelig kan forsvares på prinsipielt grunnlag. 

Hatefull tale i Vårt Land

Som allerede antydet, synes jeg indremisjonsleder Arild Ove Halås i det store og hele har skrevet en god kronikk. Ja, jeg tenker også at den er viktig. Det synes tydeligvis også Vårt Lands debattredaktør, for kronikken Hatefull tale ble første gang publisert i Indremisjonsnytt, og siden gjengitt i Vårt Land «med tillatelse». VL-redaktøren har altså blitt oppmerksom på den aktuelle kronikken, og blitt såpass begeistret at han kontaktet Halås og/eller Indremisjonsnytt, og ba om tillatelse til å republisere den.

Det er selvsagt aldeles utmerket, og flere aviser kunne med fordel følge Vårt Lands eksempel her (i stedet for kun å publisere originalt stoff). Det den aktuelle redaktøren tilsynelatende glemte å tenke på i sin begeistring over Halås’ irettesettelser av kristne som drister seg til å dele artikler fra alternative nettsteder på Facebook og andre sosiale medier, er at Vårt Land her møter seg selv i døra med et ganske så kraftig brak.

Halås’ poeng er jo at kristne ikke bør hengi seg til «hatefull tale». Og Vårt Land har i kronikkens ingress framhevet den bibelske formaning om ikke å la «råttent snakk gå ut av deres munn». Jommen sa jeg smør! Her er det flere bibelavsnitt det kunne være aktuelt å henvise til. 

Ett av dem er beretningen om kvinne som var grepet i hor og skulle steines, og Jesus som overrumplet moralens voktere med å foreslå at den som var uten synd kunne kaste den første steinen. Enhver som er vokst opp i norsk kultur vet hvordan den historien ender.

Et annet er historien om tolleren og fariseeren som gikk til tempelet for å be. Fariseeren er brautende og selvsikker, slår seg selv på brystet, og takker Gud for at han er så mye bedre enn de fleste andre. 

Likhetstrekkene med hva Vårt Lands redaktører og kommentatorer stadig slenger i ansiktet på alle oss som fremdeles (i et fåfengt (?) håp om at man snart tar til vettet) leser avisen, er slående. Flere ganger i uken passer man på å spre hat, forakt og nedlatenhet mot oss som (ennå) ikke har innsett hvor suverent mye mer høyverdig moralsk «antirasismen» er enn «høyrepopulismen». Som da avisen 15.01.2018, i et dobbeltsidig oppslag (side 10 – 11), under overskriften «Høyrepopulismen er farlig», også passet på å understreke at høyrepopulismen er «ekkel og fremmedfiendtlig».

Det er forresten verdt å merke seg at når VL (og andre hovedstrømsmedier) skal omtale oss som er konservative, omtaler de oss bare unntaksvis som akkurat det. Dersom vi slipper unna ord som fascister, nazister, rasister, ekstremister eller andre invektiver av verste sort, blir vi gjerne hånlig avfeid som «høyrepopulister». 

Det er greit at det finnes fenomener som kan kalles populisme, men måten dette begrepet brukes på i hovedstrømsmediene kan neppe betegnes som nøytral. «Populisme» har nemlig ved seg en eim av noe primitivt og folkelig (det latinske ordet populus betyr folk); noe som kan assosieres med «den gemene hop»; den ureflektert, ubeleste og kunnskapsløse masse; de med liten kulturell og moralsk kapital; de som mangler både dannelse og utdannelse; kort sagt de som bør tales til rette, alternativt overstyres, av de som vet så mye bedre. 

Vårt Land burde, som en kristelig avis, ikke nedverdige seg til å synke ned på dette nivået. For når avisens medarbeidere gjør det, blir man automatisk et pervertert speilbilde av de nedlatende karakteristikkene man har et slikt brennende ønske om å klistre på medmennesker som resonnerer ut fra andre premisser enn de som tas for opplest og vedtatt hos de politisk korrekte. 

KrF og Den norske kirke har i lengre tid vært dominert av venstresidetenkning (og intens motvilje mot konservatisme, ser det ut til). Etter at Berit Aalborg og den nylig avgåtte sjefredaktøren Åshild Mathisen fikk stoppet munnen på de siste rester av konservative stemmer i den en gang så stolte avisen, kan det samme nå sies om Vårt Land. Disse tre (VL, KrF, Dnk) utgjør nå et stort ekkokammer, og villigheten til å lytte til motstemmer, later ikke til å være stor.

For eksempel hadde Rådgiver for KrFs stortingsgruppe, Emil André Erstad, 2. mai kommentarartikkelen Vårt Europa på trykk i Vårt Land (side 3). Der bekymrer han seg over høyrepopulisme i all former. Ingressen lyder som følger (min uthevelse): «Eit framleis samla Europa krev at vi adresserer dei vanskelege spørsmåla knytt til migrasjon, arbeidsløyse og identitet. Men det må ikkje skje på populistane sine premissar

Her er mitt forslag til parafrase: Vi innrømmer at det er en del vanskelige spørsmål knyttet til migrasjon, og vi ser at vi har utfordringer som vokser fra år til år. Men vi må absolutt ikke lytte til dem som i flere årtier har advart om at det kom til å gå omtrent akkurat slik det faktisk har gått. Nei, disse populistene (!) er ignorante og dumme, de mangler moralske kompass, og i sin uvitenhet skjønner de fint lite. La oss for all del ikke vurdere deres argumenter nærmere, men fortsette samtalen i vårt eget ekkokammer, slik vi har gjort hele tiden mens de aktuelle problemene har vokst oss over hodet. 

Konklusjoner

Vårt Land (samt KrF og store deler av Dnk) bør slutte med sin moralsjåvinisme og sitt intellektuelle hovmod. Den offentlige debatten i Norge (og resten av Vesten) trenger mer dialog og ekte vilje til å lytte til fakta og velbegrunnede argumenter. Men dersom man bare skal ha dialog med og lytte til dem som vurderer ting omtrent som en selv, og som befinner seg innenfor den samme, smale meningskorridoren, da får man i praksis et ekkokammer.

Vårt Land bør komme ned fra sin høye hest, og slutte å ignorere velbegrunnet kritikk. Og kom ikke og fortell meg at Document er et useriøst nettsted. Nettsteder blir ikke useriøse fordi om de følger andre redaksjonelle prinsipper enn dere selv gjør. Artiklene her på Document er for øvrig ikke skrevet av etiske ureflektert ignoranter, og det kler dere derfor dårlig at dere flere ganger i uken, til tider mer eller mindre daglig, kommer med «råtten tale» om medborgere som mener de har god grunn til å være bekymret over den manglende styringen av samfunnsutviklingen.

Og kjære VL-medarbeidere, hvis dere nå tenker at dere i hvert fall med god samvittighet kan neglisjere akkurat denne artikkelen, siden den jo er skrevet under pseudonym, vil jeg minne dere om en liten sak. Vi har ikke lenger de facto ytringsfrihet i Norge, i hvert fall er det mange av oss som ikke har det. Og en av grunnene til at situasjonen på dette området er blitt ytterligere forverret de siste årene, er at hovedstrømsmediene, med Vårt Land som et eklatant eksempel, hele tiden jobber for å demonisere oss som er konservative, f.eks. ved å stemple oss som ekle og fremmedfiendtlige høyrepopulister. 

Dette burde konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund ta med i betraktning når han funderer over hvordan Vårt Land igjen kan bli «… et kvalitativt høytstående landsorgan med lesere i alle folkets lag og i alle landets deler», i tråd med Ronald Fangens opprinnelige visjon for avisen.

 

Redaksjonen kjenner identiteten til Mjølner.

Les også

-
-
-
-
-
-
-