Kommentar

Vår tid er svært opptatt av det å være god. Myndigheter, stater og hele samfunnet. Solidariteten som før var nasjonal, er blitt internasjonal. Det er blitt selve kjennetegnet på sosialdemokratiet at det viser internasjonal omsorg. Kan det holde?

Sosialdemokratiet utsetter seg selv for enorme spenninger. Norge og Sverige står fast på den internasjonale linjen, selv om Sverige ser ut til å ha løpt linen ut. De danske Socialdemokraterne har kommet til at de må ta nasjonale hensyn hvis velferdsstaten skal bevares.

Den godheten som mediene ennå ikke har fått nok av, er et moralsk imperativ: Alle er vår neste. Men nyhetene forteller oss at det er ganske mange som ikke er enige. De sier de er våre fiender. Har de misforstått? Kanskje påstanden om at IS ikke har noe med islam å gjøre, bunner i et ønske om at alle kan rommes innenfor samme dialogsamfunn?

I sin opprinnelige form var påbudet kristent. Nå er det sekulært, ideologisk og brukes som rasjonale/legitimering for å la store folkegrupper komme til Europa. Denne bruk/misbruk av et religiøst påbud kan føre til motsatt konklusjon: Hvis noen er min neste, er vel noen også min fiende? Eller skal jeg behandle alle som min neste? Det lyder overspent i de flestes ører, like overspent som de mest bokstavelige fortolkninger av Jesu ord om å gi bort alt man eier til de fattige. Folks pragmatiske overlevelsesinstinkt holder automatisk igjen.

Det var en gang barn på skolen, søndagsskolen og i kirken lærte budet om nestekjærlighet. Det hadde en religiøs forankring, derfor var det uutgrunnelig. Spørsmål fulgte på spørsmål: Hvem er min neste? Er det alle mennesker? Eller kun det konkrete vi står overfor? Er det min neste uansett hvordan det behandler meg, eller forutsetter det en viss gjensidighet?

Det var slike spørsmål filosofer og teologer forsøkte å besvare, for svarene er ikke opplagte.

Men i dag behandles de som innlysende enkle: Alle mennesker er min neste. Det vil si: «Neste» lyder litt klissent kristent. Kall det heller solidaritet. Vi skal være solidariske med alle som trenger vår hjelp. Det kan bli ganske mange, men vi er ennå i en fase hvor det er ukorrekt å stille spørsmålet: Hvor går grensen? Sverige og Tyskland har nådd grensen, men vi graver ikke dypere i om vår humanitet kun er et spørsmål om kvantitet.

Sammenblanding

Dagens politiske kirke blander medfølelse og nestekjærlighet. Men medfølelse er en mer forbigående og flyktig følelse. Hjerter kan la seg forherde, står det i Bibelen. Det som beveger oss den ene dagen, kan vi snu ryggen til den påfølgende dagen.

Legg merke til én ting: I mediene finner du få beskrivelser av hvor brutal verden er. Reuters rapporterte hvordan tyrkisk politi plukker opp syriske flyktninger og plasserer dem på steder omgitt av høye piggtrådgjerder før de sendes til leirer i øst. Der får de valget mellom å skrive under på at de frivillig returnerer til Syria eller å forbli innesperret. Vi hører stort sett om ondskapen når den kan brukes som argument mot våre egne myndigheter for å gjøre dem enda snillere.

«Omvendelse»

Den mykhet, snillisme og humanisme som Vest-Europa tar som en selvfølge, er ukjent nesten alle andre steder i verden. Når vi sier «integrering», mener vi at denne medmenneskeligheten er en så sterk kraft at alle som kommer hit, uansett bakgrunn, vil bli preget av den. Premisset for denne overbevisningen er at «vi alle sammen er like inni og vil det samme». Men historien kan fortelle oss at dette ikke stemmer. Hva skulle tilsi at dagens mennesker er annerledes enn fortidens? Hva skulle tilsi at mennesker som lever under brutale styresett og tvangskulturer forandres bare de kommer til Europa? Hva slags osmose er det som skjer når de sitter på mottak med mennesker fra ulike land, fra ulike bakgrunner, plassert sammen uten noe å ta seg til, år etter år?

Poenget er at det ligger et menneskesyn til grunn for den åpne dørs politikk. Hva om dét ikke holder?

Ambisiøs

Kristendommen var ikke så pretensiøs at den trodde menneskene kunne forandres. Derfor kunne den heller ikke tillate seg å være så sosialt og politisk ambisiøs som dagens styre er. De to tingene henger sammen.

Dagens styre risikerer i stedet å forandre de innfødtes menneskesyn, så de mister noe av den nestekjærligheten de opprinnelig hadde. Den nestekjærligheten hang sammen med kristendommens langsomme påvirkning i samvirke med vitenskap og opplysning.

Når alt kommer til alt, er solidaritet bare et ord. Medfølelse er også situasjonsbetinget. Hvis du selv føler deg truet, vil dine følelser bestemmes ut fra det.

Jeg–du

Nestekjærlighet er noe annet. Det er jeg–du. Det er et evig ansikt av Mennesket som ble skapt i Guds bilde, og hva som skjer i møtet med et annet menneske, kan være uutgrunnelig. Er det skinnet av Skaperens lys over dette ansiktet? Er det ekko av noe som har skjedd som dette mennesket bærer med seg? Som minner oss om noe og vekker vår samvittighet?

Det er langt mer som skjer mellom levende mennesker enn vi er klar over. Derfor skrives det litteratur. Kildene er utømmelige.

Vi får ikke noe svar på hva nestekjærlighet er, annet enn at det henger sammen med menneskesyn og gudsbilde. Det sier noe generelt, men hvordan det leves ut, er konkret og situasjonsbestemt.

Derfor blir det «krøll» og forvirring når noen ifører seg en alvorlig maske og påbyr nestekjærlighet og medmenneskelighet. Det er å gripe inn i og bestemme over hvordan hjertene arbeider.

Som Sigrid Undset sa:

Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

 

old-woman-in-prayer-1630
Rembrandt: Gammel kvinne i bønn. 1630

Les også

Ikke min Gud, Hadia Tajik -
Fallet -
Caldwells andre sannhet -
Er de kristne kristne? -
Når verdier blir alt vi har -
Hvordan gjenoppfinne Gud? -
Momentum -
Hånden på skulderen -

Les også