Kommentar

Hvorfor er det så vanskelig å få ram på dagens ideologi og dens tilsynelatende uimotståelige hegemoni? Fordi den er en forkledt frelseslære: Den forkynner det gode budskap, og den som ikke tror på det, vil gå fortapt.

Det religiøse element forkledt som idealisme er en effektiv blokade av tanker og følelser. Hvis man uavlatelig får høre at det å bryte med disse doktrinene er å vende seg mot Den Andre, vil det utlyse frykt for fortapelse hos de fleste.

Den norske debatten er spesielt egnet til å lamme mennesker med frykt. Puritanismen og pietismen ser ut til å overleve. Den antar bare andre former.

Den ideologi som er enerådende, er ny. Den har ikke fått virkelig gjennomslag før de siste tyve årene. Likevel er det som om fortiden viskes ut, og vi kan ikke helt huske hvordan det var før.

Hvordan tilrive seg styringen av eget liv, kvitte seg med følelsen av innestengthet? Makten ligger i ordene. De kan demaskeres.

I Danmark har Eva Selsing vært med på å skrive en bok om innvandring som tar hull på den rådende ideologi: Innvandring og flerkultur er solgt inn som en frelseslære.

Selsing har en nådegave; hun går rett til sakens kjerne. Vi er blitt påtvunget universalisme, som the only game in town. Men selve nasjonalstatens forutsetning er anti-universalisme; det partikulære. Hvis vi omfavner universalismen, vil det være å gå inn for å avskaffe oss selv. Det er logisk, og slik blir også innvandringen solgt inn: Før var vi homogene; fy! Nå er vi heterogene. Bra! Dette salget er intellektuelt og moralsk taskenspill og fungerer som utpressing; folk våger ikke opponere. Det ville jo være å opponere mot Den Andre, selve kristendommens og sosialismens grunnprinsipp.

den liberale tilgang til indvandringsspørgsmålet bunder i et universelt moralsk princip om, at alle skal kunne bosætte sig, hvor de vil. Og det lyder jo rart. Men lige så sympatisk dette liberale princip er, lige så paradoksalt er det at have en universalistisk tilgang til nationalstaten og dens grænser. Nationalstaten er grænser, og er derfor allerede i udgangspunktet anti-universel. Derfor kommer de liberale til kort, når de har universalistiske moralprincipper som udgangspunkt i en diskussion om grænser og åbenhed i en stat som den danske.

Den danske Utlændingsloven av 1983 var det som åpnet for masseinnvandringen til Danmark. Den ble gitt en moralsk begrunnelse som det ikke var mulig å sette seg opp mot uten å fremstå som et dårlig menneske, dvs. en synder.

Denne automatikken går fortsatt for fullt i Norge. Fremdeles er det Arne Myrdal som er parameteret. Etter 22.7. har man fått et enda mer potent parameter.

Det utrolige er at de intellektuelle i Norge har funnet seg i denne intimideringen. Derfor hersker kakofoni og taushet.

Visse tabuer var selvinnlysende: f.eks det umoralske i å regne på hva innvandring koster. Om det så skulle koste skjorta.

Som en naturlig forlengelse var det også umoralsk å telle antall mennesker. Asylordningen spesielt og den frie innvandring generelt skulle herske uinnskrenket.

Kombinasjonen av disse to tabuer er nok til å senke enhver økonomi. Likevel er det fortsatt tabu å si det høyt. Derfor kan mediekratiet våge å stå fast ved å at norske asylpolitikk er restriktiv og drive moralsk utepressing av myndighetene.

Undeveis ble borgerligheten definert som ond: den tar jo utgangspunkt i egennytte og mener det er nøkkelen til et produktivt samfunn. Men egennytte er selve ursynden. Det er som å bære Kainsmerket i pannen.

Denne dynamikken forklarer hvorfor vi alle i årenes løp er blitt tvangsinnmeldt i denne nye politiske kirken.

Da loven i 1983 blev indført, var det netop med moralske argumenter som begrundelse – om end primært fra venstrefløjen. Det politiske etablissement mente, at Danmark havde en etisk pligt til at åbne grænserne og give rettigheder til dem, der krydsede den. Asylansøgere måtte ikke ses som tal i en statistik. Ikke som en mængde, hvis størrelse, politikere skal have indflydelse på. Da VK-regeringen overtog i 2001, var selve tanken om et ’antal’ flygtninge kættersk. At sætte tal og mål på blev set som et udtryk for, at vi havde forladt den moralske sfære og var indtrådt i den profane, politiske. At vi havde valgt medmenneskeligheden fra og i stedet fulgte et ondt, borgerligt nytteparameter i indvandringsspørgsmålet. Så ingen tog stilling til, hvad konsekvenserne blev. Hvilke mennesker, der kom hertil. I hvilken grad, de tilkomne lod sig assimilere. Og er der noget, vi har lært af den lov, må det være, at moral forklædt som politik ikke duer. Det er to forskellige sfærer, med meget forskellige lovmæssigheder. At åbne grænserne på vid gab øger ikke friheden i et lille, kulturelt homogent samfund.
 Som Selsing skriver: den rådende ideologi forfalsker virkeligheten ved å blande to sfærer som er helt forskjellige: den erstatter politikk med moral.
Bak moralen ligger frykten for fortapelse. I dag er den høyst reell: tap av anseelse, frykt for å miste jobben, frykt for å bli utstøtt fra fellesskapet. Dette er høyst reelle trusler, som har en filosofisk/religiøs underside: den spiller på vår protestantiske samvittighet. Vi tror vi går til helvete om vi bryter med dagens politiske kirke.
Skruestikken er raffinert: den rammer oss i våre kristne grunnforestillinger om at vi er skapt i Guds bilde, og at Den andre er bærer av dette bilde. Forkaster vi Den andre – dvs asylsøkeren – begår vi en utillatelig synd.
Sosialismen og sosialdemokratiet har overtatt disse forestillingene under navnet solidaritet. Men det er en viktig forskjell: kristendommen opererer ikke med politiske eller sosiale sanksjoner, og nestekjærligheten er ikke et politisk program. Den er kategorisk, men uutgrunnelig. Hva er en god gjerning? Hva med en god gjerning som går ut over andre? Hverken kristendommen eller filosofien eller litteraturen er blind for slike konflikter og valg. Men den rådende universalisme har suspendert den sunne fornuft: universalismen er fundamentalistisk, dogmatisk. Den er dessuten intolerant og tåler ingen konkurrenter.
Det er som den politiske klassen ikke utholder vekten av sine egne valg. Tyngden øker hele tiden, og de reagerer med å klynge seg enda sterkere til ideologien.
Det finnes måter å bryte trolldommen på. Man må  gjenfinne distinksjonene mellom moral og politikk. På et dypere plan gjelder det menneskesynet, og synet på tilværelsen. Vi trenger en avpolitisering. Den rådende ideologi lager lapskaus. Verden er bygget på distinksjoner og grenser. Både i det indre og ytre rom.