Sakset/Fra hofta

Til tross for uenigheten om hvorvidt Norge bør ta imot flere innvandrere fra muslimske land, er det én ting de fleste synes å være enige om: Alle innvandrere bør integreres i det norske samfunnet. Denne samstemtheten rommer tilsynelatende en slags politisk idyll. Mistanken har dog sneket seg inn fra tid til annen om at dette bare er en skinnenighet, og den ble ikke svekket da jeg for kort tid siden så hva APs partisekretær Raymond Johansen hadde å si om saken. I et ferskt intervju omkring temaet radial islamisme i den tungt subsidierte publikasjonen Dagsavisen (takk til signaturen thorr for tips), legger han nemlig for dagen en nokså original oppfatning av hva det innebærer å være integrert. I særdeleshet sier han følgende:

«[Vi ser] at de radikale islamistene fra denne bevegelsen som ønsker å rekruttere folk til terrorvirksomhet, svært ofte går til annengenerasjons innvandrere i Europa, altså godt integrerte og skolerte folk. Mohyeldeen Mohammad slår meg ikke som spesielt dårlig integrert. Du kan godt ha politisk forrykte meninger selv om du er godt integrert. I Norge har vi mange dårlig integrerte folk, som er helt uten politisk forrykte meninger.»

Etter Johansens oppfatning kan man altså være godt integrert og samtidig være en islamistisk ekstremist. Det lyder ikke helt bra, gjør det vel? Kan man sies å være integrert i det norske samfunnet på noen som helst meningsfylt måte hvis man eksempelvis mener at homofile fortjener å steines? Hva i svarte innebærer det i så fall å være integrert?

De konkrete målestokkene som man lett kan lage statistikk over, har stort sett å gjøre med utdanning og arbeid, samt at man snakker noenlunde feilfritt norsk, men alle forstår jo at det ikke ender der. Det begynner ikke engang der. Inkluderingsdepartementets nettsider over temaet integrering og mangfold, forkynner da ganske riktig også at «det forutsettes at alle innbyggere slutter opp om lover og samfunnets demokratiske grunnverdier», og i handlingsplanen for integrering av 2009 oppgis «forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme» som et integreringsfremmende tiltak. Johansens utspill havner med det i et noe merkelig lys, eller hva?

Honnørord og svada til side: Om jeg ikke tar aldeles feil, er det å være integrert omtrent det samme som å ha blitt en naturlig del av samfunnet og delta i fellesskapet. Og det behøves ingen rakettforskning for å trekke den konklusjon at Mohyeldeen Mohammad ikke er blitt en naturlig del av det norske samfunnet. Han er ikke, og han blir aldri, en naturlig del av det norske samfunnet. Han er omtrent så langt fra noe norsk fellesskap som det er mulig å komme, og dermed et av Norges i særklasse dårligst integrerte individer. En arbeidsledig person uten norsk pass født på den andre siden av jordkloden, er, selv uten å kunne et ord norsk, bedre integrert i Norge enn MM så lenge vedkommende slutter opp om noen få, helt enkle sivilisatoriske grunnverdier.

Johansens bruk av ordet «integrert» forekommer meg derfor å være en tilsnikelse av det mer frekke slaget, og hensikten er kanskje å gi det et helt nytt innhold i den politiske newspeak som de skiftende realiteter krever. For ettersom integrering er bra, er det viktig å vise at regjeringen og AP er gode på integrering. Om parametrene for måling av suksess er litt for vanskelige å leve opp til, tøyer man dem ganske enkelt. For hvis den homofobe koseklumpen er brukbart integrert, må jo praktisk talt alle være det, og hva kan vel være bedre enn nær 100% integrasjon?