Kommentar

«Folk som kommer til Norge fra andre land, bringer med seg andre religioner, skikker, musikkformer, klesdrakter og tradisjoner. Dette bør nordmenn respektere og sette pris på. Norge blir et mer spennende og mangfoldig samfunn ved at ikke alle er like!»
Utdrag fra Underveis – samfunnskunnskap for ungdomstrinnet

For meg er det å stille krav en viktig del av begrepet integrering. Jeg ser for meg integrering – ikke bare av personer, men av fremmede kulturer – som en tilpasningsprosess, der positive særtrekk ved den fremmede kultur naturlig overtas av vertskulturen, mens trekk som ikke kan fungere i samvær med vertskulturen forsvinner. Men man må dermed stille krav. Ved en unaturlig og fremtvungen mykhet overfor enda ikke integrerte elementer, vil prosessen slutte å fungere. Når en av evolusjonens deltagende konkurrenter fritas fra motgang, vil den ikke da forbli grov og uslipt for alltid? Dette er min oppfatning av integrering, men den hører like lite hjemme i en lærebok for ungdomstrinnet som utdraget over.

Dette er ikke en matematisk og vitenskapelig sannhet slik at den er verdig å bli kalt for kunnskap og ikke synspunkt. Vi bør ikke bare respektere det, men også sette pris på det. Bør vi da ikke gjøre vår egen vurdering, vil jeg vite.

«For å kunne leve sammen må vi kunne snakke sammen og sette oss inn i hverandres tanker, ideer og meninger. Det betyr ikke nødvendigvis at vi må snakke sammen på norsk, men vi må kunne sette oss inn i hva andre tenker, og forsøke å forstå den verden som den vi snakker med, lever i.» (så lenge disse tankene ikke er syke må man bare gå utifra.)
Også fra Underveis – samfunnskunnskap for ungdomstrinnet

Jeg er enig i omtrent halvparten av dette, men hva det har å gjøre i en skolebok forstår jeg fortsatt ikke. Åpenbart må alle ideer tas hensyn til, dette er for meg åpenbart. Likevel reagerer jeg på lærdommen. Det kan være et uheldig resultat av en vag formulering, men det forekommer meg som om dialog i seg selv her fremstilles som den eneste forutsetning for å «kunne leve sammen». Også det at dialogen ikke nødvendigvis skal foregå på norsk gjør meg i stuss. Hva man skal lese av det er ikke godt å si, og jeg vil la dette bli opp til hver enkelt da bare en direkte samtale med forfatter kunne gi noe sikkert svar. Grensen mellom kunnskap og mening er i dag blitt utvidet og rommer det gåtefulle grenselandet som begrepet «verdier» utgjør. Opplæring til riktige verdier er åpenbart noe helt annet enn opplæring til meninger og langt mer akseptabelt. Dette skal jeg verken argumentere for eller imot. Jeg vil faktisk ta dem som forsvarer verdiopplæring sitt synspunkt, men oppdager at moralen ved å skrive slike ting i lærebøker fortsatt ikke er helt uten kontroverser. Hvordan kan Norge som nasjon, som snart fem millioner mennesker, være enige om hva som er riktige verdier og dermed utelukkende og ufeilbarlig positive? Hvilke departement skal avgjøre dette og hvordan skal det i så fall utføres?

«Problemet er at det ikke finnes en enhetlig oppfatning eller definisjon av hva integrering betyr.»
Regjeringens nettsider

Likevel har læreboken en temmelig konkret definisjon, som vi forøvrig blir testet om i et av kapitlets «test-deg-selv».

«I Norge er det en målsetning at innvandrere skal integreres. Det betyr at de skal lære språket og forstå kulturen, men de skal ikke nødvendigvis bli norske på samme måte som en norsk nordmann fra Norge.
(…) Integrering betyr både å tilpasse seg andre og å bli akseptert for den en er.»

Også fra Underveis – samfunnskunnskap for ungdomstrinnet

Definisjonen er relativt nøytral og det vil jeg si er positivt, men den mangler likevel opplysning om at dette er et begrep uten fast definisjon og at det er mye uenighet rundt betydningen. Kapitlet avslutter med å stille filosofiske spørsmål som om det er mulig å være et godt menneske samtidig som man er rasist, om man er tolerant hvis det er visse ting man ikke liker eller godtar og hva det vil si at et menneske er verdifullt i seg selv*. Jeg personlig er for å i høyere grad se individets positive og negative sider i motsetning til kollektivets, men det å blande inn ondskap (for ja, dette ordet brukes faktisk) er for meg en alt for åpenbar polarisering. Hvordan har dette ordet rømt fra eventyrromanene og kommet seg inn i en bok om samfunnskunnskap? Og hvorfor?

*

Kapitlet avslutter med spørsmål vi elever skal filosofere over:

Oppgave 10: Hva er nestekjærlighet? Er rasisme forbundet med ondskap, eller kan man være et godt menneske samtidig som man er rasist? Hva vil det si å være tolerant? Er man tolerant hvis det er visse ting man ikke liker eller godtar? Hva vil det si at et menneske er verdifullt i seg selv?

Helt nøytrale spørsmål er det nå ikke. Det er forresten også en oppgave hvor vi blir bedt om å lage en presentasjon av hva innvandrere har tilført Norge.