To saker har den siste uken bekreftet inntrykket av at pakistansk undertrykkende kvinnesyn lever i beste velgående i Norge, selv blant dem som burde vært integrert. Hvis da tiden i Norge skal ha noe å si for graden av integrering, og det skal det ifølge SSB. De regner tredjegenerasjon som «nordmenn».

Selv om media stadig vekk rapporterer om slike saker, er det svært liten vilje blant våre politikere til å innrømme at dette er problemer vi faktisk ikke klarer å gjøre noe med, at denne kulturen overlever møtet med norsk likestillingspolitikk, ja, kanskje til og med forsterkes i en vestlig kultur der seksuell frihet er et nøkkelord.

Vårt Land kunne 1. september melde at pakistanske kvinner hentes til Norge av pakistansk-norske menn. Etter en tid tas konene med til hjemlandet hvor de blir dumpet og satt i en svært vanskelig situasjon.

ANNONSE

 

Ifølge Vårt Land og Bjørgulv Bjåen trenger ikke mannen oppgi noen grunn for skilsmissen, og kvinnen kan heller ikke motsette seg talaq. Etter to dager får kvinnen beskjed om at mannen har gitt melding om skilsmisse, og tre måneder etterpå vil paret være skilt etter talaq-skilsmissen.

Kvinnen har ingen ubetinget rett til å få ekteskapet oppløst. En eller flere grunner på en lang liste med godkjente grunner må være oppfylt – og det er opp til kvinnen å føre bevis for at kriteriene er oppfylt.

I Pakistan har menn og kvinner svært ulik rett til skilsmisse.­ Mannens rett til skilsmisse har et eget navn, talaq. Mannen­ ­uttrykker muntlig at han vil skille seg. For at skilsmissen skal være ­juridisk gyldig, må han imidlertid sende et skriftlig varsel om dette­ til lokalmyndigheten, ­Union Council.

Disse kvinnene blir satt i en svært vanskelig situasjon ettersom de ikke har rett på å få vite at deres tidligere ektemenn har fått anerkjent en skilsmisse i Norge som er blitt innvilget i Pakistan.

Kvinneforsker Tone Linn Wærstad sier til Vårt Land:

– Kvinnene det gjelder er som oftest paki­stanske kvinner som har kommet til Norge på familiegjenforening, men som så blir tatt med tilbake til hjemlandet og dumpet, ofte etter at de har opplevd vanskelige samliv i Norge. BLD har bestemt at disse kvinnene ikke har partsrettigheter etter forvaltningsloven.

Og hun sier videre:

– Dette betyr at når mannen blir innvilget skilsmisse i Pakistan, og skilsmissen blir registrert hos fylkesmannen i Norge, lar norske myndigheter være å ­informere kvinnen om at hun er skilt etter pakistansk rett, og at Norge har godtatt skilsmissen.

Dette medfører at kvinnen ikke blir informert om at hun har rett til å vende tilbake til Norge og bosette seg her, selv om hun er skilt fra mannen som hentet henne til Norge, og Wærstad forklarer:

– Kvinnen blir blant annet ikke informert om at hun har rett til å vende tilbake til Norge og bosette seg her, selv om hun er skilt fra mannen som hentet henne til Norge.

Videre sier Tone Wærstad:

-Kvinner må gå til domstolen og bevise at ekteskapet kan oppløses. Dette slipper mennene, noe som er svært kvinnediskriminerende.

 

Men norsk-pakistanske menn dumper ikke bare sine forhenværende koner i Pakistan som kjæledyr de vil kvitte seg med, de truer også sine døtre til å gifte seg, gjerne ned i 16-års- alderen. NRK skriver den 5. september om «Fatima» som i en alder av 16 år ble giftet bort mot sin vilje, og at hun ble drapstruet av sin egen familie da hun motsatte seg ekteskapet. «Fatima» er født og oppvokst i Norge, men så lang tid holder åpenbart ikke for å endre kvinnefiendtlig kultur og praksis. «Fatimas» tilfelle er et typisk eksempel som går inn i kategorien «sosial kontroll», og som Vårt Land hadde en god dekning av den 10. august 2015. I den forbindelse uttalte Akhtar Chaudry seg, men han ikke at jenter blir truet på livet dersom de ikke godtok familiens krav. Kan det være fordi han vet at praksisen er vanlig blant hans egne landsmenn?

Det er noe virkelighetsbenektende med tanke på det som skjer. Vi omtaler gjerne enkelthendelsene, men i det øyeblikket vi aner et mønster, og påpeker det, blir det rasisme og islamofobi. Men uansett viser reportasjene fra NRK og Vårt Land at det er en illusjon å tro at det multikulturelle Norge kan garantere alle like rettigheter. Realiteten er at ulike kulturer lever side om side, og at det er små muligheter å nå inn til dem som lider.

Til NRK sier «Fatima»:

– Jeg hadde jo mine drømmer jeg også. Drømmer om «prince charming», en kjæreste. En jeg selv fikk mulighet til å velge. Men da jeg var rundt 13 år, skjønte jeg at foreldrene mine hadde helt andre planer for meg.

Hun sier videre;

– Den dagen døde jeg. Jeg var helt død innvendig. Jeg skulle si «I do», men jeg nekta. Jeg sa ingenting. Da kom onkelen min og sa at om jeg ikke gjør det, så tar vi livet av deg. Så kom moren min og sa at hun ville ta livet av seg selv om jeg ikke gjorde det. Du vet ikke hva du skal si. Etterpå har jeg fått vite at de hadde valgt mannen jeg skulle gifte meg med allerede den dagen jeg ble født.

Hun forteller NRK at hun i dag er skilt og har ingen kontakt med familien at hun er livredd for å bli identifisert, og i perioder har gått med voldsalarm.

– Blir jeg gjenkjent, er løpet kjørt. Jeg kan bli drept. Jeg har mottatt disse truslene før. Hadde det ikke vært for barna mine, hadde jeg ikke holdt ut,

I følge NRK får Røde Kors 400 henvendelser i året om tvangsekteskap, æresrelatert vold, eller barn som er etterlatt i utlandet.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse håndterte på sin side 170 saker første halvår i år. Mørketallene er trolig store, skriver NRK.

Hva sier det om en kultur der foreldrene truer barnet med å drepe det, og er villig til å gjennomføre trusselen?

Det offisielle Norge er ved  å gjøre deres skamkultur til vår. Vi tar deres skam på oss og skjuler deres «nakenhet» for å være hensynsfulle.

 

pg-11-forced-marriage-graphic

Også i Storbritannia ser man at storparten av tvangsekteskapene har pakistansk bakgrunn. The Independent 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629