Sakset/Fra hofta

Erling Lae og Fabian Stang vekker oppsikt med sine uttalelser om at Oslo har nok innvandrere. Man må først integrere de som er der. De er skeptiske til familiegjenforeninger.

Men Høyre som parti har gått imot 21-årsregelen som inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen sliter med. Og hvordan skulle man redusere innvandringen utelukkende til Oslo? De fleste vil bosette seg i hovedstaden.

Enda mer delikat, for ikke å si pinlig, for Høyre er saken som Jon Hustad avslørte i Dag og Tid og som Hege Storhaug går videre på i dag: Den dreier seg kort og godt om at fetteren til Høyres stortingsrepresentant Aamir Javed Sheikh fikk innreise til Norge ved å gifte seg med en 20 år eldre enke, som han kun hadde kjent i tre dager. Motytelsen skal ha vært at Sheikh-familien lovet å underholde kvinnen, som sto på bar bakke etter at mannen døde.

Men nå går ikke ekteskapet særlig godt, og kvinnen er redd hun blir kastet ut så fort mannen har bodd de nødvendige tre år i Norge og kan søke om statsborgerskap.

Saken illustrerer at det er på individplan man må gå for å statuere eksempler. Men det er vondt og vanskelig. Det rammer mennesker som slåss med nebb og klør for å komme til Norge. Men hvis humanitet tolkes som at man ikke skal gjøre andre mennesker vondt, vil Norge aldri få kontroll på innvandringen. Asyl er en sak for seg.

Særlig pakistanere har nå en fot innenfor det norske systemet. De blir hørt i partier og utvalg, og innfødte norske kvier seg for å gå imot og være «brutale».

Klager

Det norske systemet legger opp til at regler skal følges. Men innvandrere, særlig fra Pakistan, Marokko og Tunisia, gjør alt for å få sin familie og slekt til Norge. En klassisk interessekonflikt. Det er de norske utenriksstasjonene i disse landene som ser hvordan systemet fungerer, og de er ikke fornøyd. UDI innvilger saker som de mener ikke holder vann. Ambassadøren i Tunisia hadde en utblåsning i Aftenposten for en tid tilbake, der han sa at reglene egentlig var en vits. De ble ikke overholdt av UDI.

For en tid tilbake ble det kjent at også handikappede norskpakistanere blir giftet bort i Pakistan. Flere talsmenn for miljøet forsvarte praksisen. Å kritisere mekanismen som sørger for at slekten kommer til Norge, gjør man bare ikke.

Manglende respekt

Den aktuelle saken kan ha kommet for en dag fordi kvinnen, som nå er 60 år, har europeisk bakgrunn. Hun tilhører ikke «stammefellesskapet». Løftene hun fikk skal være brutt.

Den pakistanske familien gav henne då tilbod om å gifta seg med slektningen deira. I motyting skulle familien, som mellom anna eig fleire butikkar kringom i Oslo, gje kvinna husvære og økonomisk tryggleik resten av livet.

Sparepengane borte
Kvinna hadde rett nok ein sparekonto. Der stod om lag 150.000 kroner. Desse pengane overførde ho til ein konto i Pakistan ei tid etter giftarmålet. Pengane, seier kjeldene våre, vart etter kvart disponerte av storfamilien til ektemannen hennar.

Etter giftarmålet i 2002 oppheldt kvinna seg i periodar av skiftande lengd i Pakistan, til saman litt under eitt år. Dette var i utgangspunktet lenge nok til at UDI gav innreise-løyve for ektemannen til Noreg. Etter det Dag og Tid kjenner til, var ambassaden i Pakistan mot at mannen skulle få opphaldsløyve i Noreg, men her er kjeldene noko usikre. Mannen kom til Noreg sumaren 2005. Då hadde kona alt butt ei god stund hjå storfamilien til ektemannen her i Oslo.

Ekteskapet har ikkje fungert, fortel kjeldene til Dag og Tid. Mannen arbeider det meste av tida, grunna språkproblem har dei vanskar med å kommunisera, og dei har ingen sams interesser. No kjenner kvinna seg dårleg medfaren. Pengane hennar er borte, ho går ikkje godt saman med korkje ektemannen eller storfamilien hans, som ho no bur hjå i eit kjellarhusvære. Ho har vurdert skilsmål, men er redd for at ho då skal hamna på gata utan husvære. Kjeldene våre reknar med at ektemannen i alle høve vil taka ut skilsmål når han har butt lenge nok i Noreg til å få norsk statsborgarskap.

Saken har vært politietterforsket. Men politiet nekter å kommentere den. Hustad spurte fetteren, Høyres stortingspolitiker Aamir Javed Sheikh, om han kjente til at den var under etterforskning, noe han benektet. Verre er det at han sier de to er lykkelig gift.

Hege Storhaug har en helt annen versjon på rights.no:

Kvinnen skal mistrives sterkt i ekteskapet og i livssituasjonen generelt. Hun og ektemannen bor hos Sheikh-familien. Hun opplever seg kontrollert av Sheikh-familien, som blant annet åpner all posten hennes. For at ektemannen skal få opphold på selvstendig grunnlag, må de fortsatt være gift i over ett år til.

Ektemannen har selv fortalt at han og hustruen kun har disse to felles interessene: å leke sammen med katten hennes og spise is. Etter snart fem års ekteskap har de fremdeles store kommunikasjonsproblemer grunnet språkvansker.

Aamir Javed Sheikh er gift med Afshan Rafiq, også hun Stortingsrepresentant for Høyre. De har stått frem i VG og fortalt om kampen for kjærligheten. Han var tvangsgift. Men til slutt fikk de hverandre.

Ifølge Hege Storhaug har Rafiq vært en autoritet i Høyres stortingsgruppe i spørsmål angående innvandring. Hun skal ha satt seg sterkt i mot enhver innskrenking av retten til familiegjenforening.

Proforma blant innvandrertopper

Det uekte ekteskapet