Gjesteskribent

Bildet: Pene mennesker i Europa ønsker ikke å vite at det hver uke strømmer tusenvis inn over grensene. De liker ikke å bli påminnet om at det er unge menn med lav utdannelse, for de flestes vedkommende uten sjanse på arbeidsmarkedet. Man ønsker både å redde alle som forsøker å ta seg over og å holde det hele på avstand. Derfor bringer ikke mediene bilder av de unge, som her, som stiller seg i kø i Calais for å registrere seg som mindreårige. 

Jeg ønsker å si noe om folks evne, eller mangel på evne, til å skjelne mellom det viktige og nødvendige i en gitt, presset situasjon og det som er trivielt. Overskriften er langt fra meningsløs i dette perspektivet selv om jeg innrømmer å ha gitt etter for lysten til å lage et ord som er mer snodig enn umiddelbart informativt. Men bier du bare litt, så skal betydningen bli forklart; den har virkelig å gjøre med de aller viktigste fellesoppgavene samtidens mennesker står overfor. Først skal vi imidlertid unne oss enda en liten omvei inn i tematikken, for svært ofte er det ved å nærme seg målet langs via indirecta at perspektivet finjusteres som best og man får sammenhengene klarest for seg. På basis av egen erfaring velger jeg en medisinsk tilnærming.

Pasienter sier ikke alltid under legebesøk åpenhjertig fra om hva de virkelig er redde for. Det hender at de begynner med å snakke om et filleproblem mens de holder inne med det viktige. Stundom er dette bevisst, andre ganger har bare redselen og underbevisstheten tatt tømmene og dirigerer narrespillet. Alkoholmisbruk, samværsproblemer eller berettiget kreftredsel kan ligge murrende i bunnen mens praten går om relative trivialiteter.

Leger er på sin side langt fra alltid i stand til å skille viktig fra uviktig i kontakten med syke mennesker, selv i tilfeller der det ikke er mulig å legge skylden på sistnevnte for at møtet bar galt av sted. Noen blir dessuten langt på vei handlingslammet i stressede situasjoner, for eksempel i møtet med store og omfattende skader. I verste fall kan responsen bli så outrert at den formodet faglig kompetente nekter å forholde seg til det presserende og isteden beskjeftiger seg med uviktige detaljer selv der det står om liv. En handlekraftig venn av meg, faktisk den for noen år tilbake omtalte kirurgen  som har opplevd det meste en operasjonsstue kan være scene for, fortalte meg en gang om en ung, kvinnelig kollega som hadde begynt å vaske blod vekk fra gulvet da de fikk inn en knivstukket pasient som blodet sprutet ut av. Folk, leger inklusive, kan finne på det meste av beroligende rutiner for å redusere egen frykt og opphisselse når det går en kule varmt. Det kreves gjerne både trening, kunnskap og god konstitusjon for å holde hodet kaldt og gjøre de rette tingene når alt er kaos, tillike livsfarlig kaos. Den som aldri har vært i en slik situasjon, skal være meget forsiktig med å dømme andre.

La oss nå omsider komme tilbake til overskriften som er ment å spille hen på uttrykket «elefanten i rommet,» altså det man ikke ser, eventuelt ikke snakker om, til tross for at fenomenet objektivt sett bokstavelig talt er dominerende. Den akutte pulsåreskaden var åpenbart det viktigste i knivstikkingssituasjonen referert ovenfor, men ble for skremmende til at den unge kollegaen klarte å gjøre noe med saken. Andre ganger kan man stå overfor «kroniske elefantsituasjoner» der et eller annet over tid vokser seg større og større – en kul på halsen for eksempel for igjen å holde seg til medisinske bilder – uten at man «velger» å legge merke til det livstruende som rent faktisk utvikler seg. Bevisst eller ubevisst søker man i stedet tilflukt i trivialiteter, for virkeligheten er for hard å ta innover seg. Å referere til fenomenet som «elefantfrykt» gir da god mening.

Jeg har ofte tenkt i slike baner når jeg hører norske politikere legge ut om hvilke «utfordringer» vi som samfunn står overfor. Særlig påtagelig oppleves det hver gang jeg vender tilbake til Norge etter en tid i utlandet. Det avisene hjemme skriver om er så smått, så uviktig, slår det meg da, for de klarer på underlig vis å unnlate å omtale det virkelig betydningsfulle. Til gjengjeld ligger fokus stabilt på trivielle temaer som knapt angår ens dem som direkte berøres, i hvert fall ikke eksistensielt. Typisk kan man se at journalisters og politikeres panner rynkes under diskusjoner om lengden på fedres fødselspermisjon, for eksempel, eller det kan være at noen har skutt en ulv utenfor tur eller KrF er kommet med enda et forslag til beste for «båinna våre;» man blir litt oppgitt-matt over alt slikt i en verden der svært mye ikke er på stell. Hva mener jeg da at våre offentlige foresatte i stedet burde konsentrere sine krefter om? I all hovedsak to ting: befolkningstilveksten i verden og endringene i demografisk balanse på vårt kontinent og ganske spesielt i vårt eget land.

Den massive globale befolkningstilveksten har jeg vært inne på mange ganger her inne, også under overskriftene «Elefanten i rommet» og «Elefanten igjen,» så ingen skal si at jeg ikke har prøvd å gjøre mitt hva skambruk av metaforen og bevisstgjøring om problematikken angår. Det hele har likevel vært uten synlig eller synderlig suksess, er jeg redd, i alle fall hva gjelder økt oppmerksomhet om spørsmålene ute i det store samfunnet.

Under det siste halve århundret har vi hvert 12.-13. år hatt en netto befolkningstilvekst  på en milliard, altså tusen millioner mennesker eller drygt to hundre ganger Norges folketall. Jordens samlede befolkning passerte 7 milliarder i 2011 og vil nå 8 milliarder i 2023 i følge FN-estimatene. De samme beregningene (skal vi ikke heller kalle dem gjetningene?) forutsier at jordens befolkning deretter vil stige til 9 milliarder i 2037, 10 milliarder i 2055 og 11 milliarder i 2088. Hvorvidt avflatningen i økningstakt kommer til å inntre som forventet, vet man naturligvis ikke, men ingen kurve er ennå sett som stiger gjennom taket og inn i himmelen. Hvordan den eventuelle nettonedbremsingen vil finne sted er et annet spørsmål, men enten blir det gjennom lavere fødselstall eller høyere dødsrater.

Uansett gjelder at den kommende globale befolkningsøkningen blir svært skjev om nåværende tendenser videreføres. Per i dag er økningen negativ for Europas vedkommende (om immigrasjonen dit regnes fra) mens den er massiv i Midt-Østen, Afrika og Sørøst-Asia. Dette bildet forventes å bli ytterligere aksentuert under de nærmeste årene.

Er ikke dette av betydning for Norge? Selvfølgelig er det viktig, nesten uendelig viktig, men ikke desto mindre sies og skrives det svært lite om saken fra ledende politikerhold og i de tradisjonelle mediene puster man heller ikke til ilden. Hva skyldes denne stilltiende, kroniske fornektelsen? Hva blir konsekvensene?

Det er hinsides tvil at befolkningsøkningen i sør og sørøst er en vesentlig driver også for det jeg ovenfor refererte til som «den endrete demografiske balansen» i Norge og Europa, en endring som i all hovedsak er innvandringsdrevet. Det kommer årlig tusener (med familiegjenforening godt over 20 tusen selv i fjor da «rekordfå» asylanter banket på døren) fremmede inn i vårt land og hundretusener inn i Europa. Dette er mennesker som ikke har fått europeisk kultur i vuggegave, og som utdanningsmessig og på andre måter har vanskelig for å tilpasse seg, enn si assimileres inn i de ulike europeiske nasjonalsamfunn. Enda verre er det blitt ved at man av ideologiske grunner ikke har krevet nettopp assimilasjon av de nyankomne, men i stedet har arbeidet aktivt for at de skulle kunne beholde sine egne vaner og tradisjoner, kort sagt sin egen kultur, etter ankomsten. Målet har vært å heterogenisere Europa, inklusive Norge, å gjøre kontinentet flerkulturelt på alle organisatoriske nivåer. Hvorfor?

Grunnene er sikkert mangslungne, inklusive en blanding av den økonomiske høyresidens evige behov for billig arbeidskraft og venstresidens monsterhybris hva gjelder å «hjelpe alle nødstilte,» men enda dypere tror jeg følelsen av «hvit skyld» ligger. Det er noe underlig primalt ved følelsen, later det til, for nesten alltid er svaret eller forklaringen på internasjonale gnisninger og konflikter at «det er vår skyld,» enten på den ene eller på den andre måten. Vi har blandet oss for lite inn eller for mye inn i hvordan de andre driver sine land og samfunn; skylden er uansett vår i et parafrasert ekko av Kiplings «white man’s burden.» Skjønt hvor virkelig grunnfestet komplekset er, hvor dypt det faktisk stikker, er jeg i stuss om. Sikkert er uansett at fenomenet og skyldfølelsen går tilbake til forrige århundres voldsomme verdenskriger («vi européere sloss så djevelsk og drepte så mange, ofte i nasjonalstatens navn, derfor er vi i bunn og grunn forsatt med en mer velutviklet arvesynd i form av destruktiv ondskap enn alle andre»), skjønt kanskje var utviklingen alt i gang før dette, som en gren av kristen selvpining. Jeg vet ikke, som sagt, men i min levetid har deggingen for vår kollektive skyld vært omfattende. Dette har vært massivt skadelig for oss, for våre barn, for våre samfunn og dermed også for alle andre.

Om årsakene og grunnene bak storskala-immigrasjonen inn i Europa og Norge er kompliserte og vanskelige å få tak på, så er jeg redd for at virkningene er relativt lette å rede ut, i alle fall er deres tendenser eller retning det. Vi vil som følge av heterogeniseringen få mindre tillitspregete samfunn der hovedvekten blir lagt på kontroll og overvåkning istedenfor, som hittil, å forlite seg på at en allmenn visshet finnes om hva som er galt og rett. Vi vil også få betydelig større økonomiske utgifter ved å måtte ta hånd om en stor underklasse som ikke klarer seg i kampen om høyteknologiske arbeidsplasser, og derav følgende større sosial uro som kommer til å spre seg langs demografisk-kulturelle skillelinjer. Endelig vil vi få religiøst-kulturelle motsetninger mellom muslimer og islamister på den ene siden og den opprinnelige befolkningen på den andre, kanskje i allianse med andre immigrantgrupper, motsetninger som vil aggraveres av de sosioøkonomiske ulikhetene som med nødvendighet vil vokse.

Om disse motsetningene kommer til å bli voldelige eller ikke, er ingen gitt å si sikkert, men personlig tror jeg dette er overveiende sannsynlig. Først vil nok tilspissingen skje i andre land enn Norge, men man skal være bra naiv for å tro at vi klarer å forbli et «annerledesland» på integrasjonsområdet i all fremtid. Samfunnsklimaet blir hardere, gnisningene blir tydeligere og til slutt blir en «oss eller dem»-inndeling, en gruppeinndeling etter identitetsprinsippet, avgjørende på alle kanter eller fronter. Det er jo ikke slik vi vil ha det og det hadde ikke trengt å bli slik, altså at gruppeidentitet ble viktigere enn individuelle egenskaper og vurderinger, men tendensen er klar. For handlinger har konsekvenser, også ukloke beslutninger fattet av innsiktsløse sinnelagsetikere. Selv norske politikere vil en gang måtte høste som de har sådd.

Den tyngste driveren for fremtidig usikkerhet og ufred er imidlertid den ukontrollerte befolkningsøkningen i de delene av verden der man hittil har vist minst evne til å kunne organisere sine samfunn på en effektiv måte. Man vil ikke i lengden kunne fortsette å skylde skjevveksten på européere, amerikanere og andre hvite, men må begynne å ta ansvaret selv. Viljen til å gjøre dette ser imidlertid ut til å mangle, og det gjenstår å se hvor langt evnen strekker seg. Praksis hittil gir ingen grunn til optimisme.

Vi må se denne gigantiske globale utfordringen i øynene, begynne å tenke og snakke om situasjonen uten å fortie sannheten om hva som skjer, om hva som truer. Problemene blir ikke borte ved at vi ikke ser og innser dem, og definitivt ikke ved at vi fortier dem og i stedet snakker om moralske småtterier. Forståelse og innsikt må gå forut for beslutninger. Ikke minst de som advarer om at verden går mot en menneskeskapt klimakatastrofe, må ta innover seg at fortsatt befolkningsøkning øker farene for økologisk sammenbrudd.

Hvis ikke vi styrer utviklingen, så kommer naturen selv til å ta affære. Én ting kan vi da være sikre på: medmenneskelighet eller medynk kommer ikke til å spille noen rolle i en slik «løsning.» Følelser hører menneskelivet til, de er ikke faktorer i naturens egne opprettingstiltak etter at likevekter er blitt forskjøvet langt inn i rød sone.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også