Sakset/Fra hofta

Flåseriene og den overspente retorikken til de besatte svenskene har utløst en nordisk kulturkrig, dvs. de frontene og gjerdene som har holdt debattene i Danmark, Sverige og Norge adskilt, er borte, og for første gang føres en debatt i alle tre land om det samme: Hva består den nasjonale kultur i?

Det begynte da Aftonbladets kommentator Martin Aagård stemplet mainstream norske debattanter som høyreekstreme (Danskjävlar). Astrid Meland svarte i VG på en måte som minnet om og gjenopplivet den gamle «svenskekrigen»: Jag är inte sjuk, jag är bara svensk.

I dag intervenerer Mikael Jalving i Bergens Tidende, og han sammenføyer de tre lands debatter og viser at det handler om noe av det samme: Fra toppen av samfunnet er det en unnvikende holdning til hva som utgjør landenes kultur. På spørsmål klarer man enten ikke besvare det, som tilfellet Tajik, eller man rent ut latterliggjør egen kultur, slik Mona Sahlin har gjort ved flere anledninger.

For politikere som Antorini, Sahlin og Tajik er forholdet til fedrelandskjærlighet i høyden ambivalent. De oppfatter gjerne lokalt overleverte tradisjoner, normer, ubevisste vaner og kultur­mønstre som en løk: man kan skrelle av lag etter lag, men man kommer aldri inn til kjernen. Kjernen er borte, den var aldri der – og det å hevde noe annet er ren «høyrepopulisme».

Antorini er undervisningsministeren i S-SF-regjeringen:

Den nåværende undervisningsministeren Christine Antorini (S) blir for eksempel forvirret når hun møter dansk kultur. Etter et kort besøk i 2006 på en høy­skole på Sør-Jylland der det ble sunget Grundtvig og flagget med dannebrog, noterte hun megetsigende: «På den ene siden elsker jeg Danmark som ingenting annet, på den andre siden kan jeg ikke holde det ut å si det høyt».

Hadia Tajik plasserer seg inn i en slik kontekst når hun på Christian Tybring-Gjeddes spørsmål om norsk kultur kun kan gi et svevende svar. Mantraordet er forandring. Kulturen utvikler seg i et slikt rasende tempo at det ikke lenger går an å holde den fast, eller definere den.

Man kan kun slå ring om visse verdier og prinsipper. Men det folk opplever, er at deres egen kultur oppløses i røyk, mens innvandrende kulturer skjermes og beskyttes og erklæres verneverdige.  Konsekvensene av en slik politikk blir at samhold og samhørighet fordamper.

Allerede forestillingen om en kjerne­kultur – Leitkultur, som tyskerne sier, er en konstruksjon, mener forandringsagentene, og ser man først slik på den nasjonale kultur, kan man si at det eneste nordmennene har felles, er at de er ulike. Med andre ord: Fellesverdiene er fraværende. Identiteten er et virvar. Samhørigheten er en illusjon. Norge er et sted som egentlig ikke finnes, det vil si kun i flyktige glimt, som igjen forandrer seg og omkalfatres.

Man trenger ikke være spesielt observant for å forstå at den nasjonale kulturen dermed blir liggende i rennestenen og kan plukkes opp av hvem det måtte passe:

Det nasjonale og levedyktige blir dermed kapret av nasjonalistene, til skade for det nasjonale fellesskapet og muligheten for å redde det beste av det gamle med over i det nye.

Man kan ikke foreskrive en abdisering fra den nasjonale kulturen og nærmest postulere at den ikke finnes, og så i neste omgang  stemple dem som fyller tomrommet som høyrenasjonalistiske og det som verre er! Dermed har myndighetspersonene skapt en polaritet ut av det som kunne vært en bekreftelse på den nasjonale kultur,  en manifestasjon av at noe ligger fast i en omskiftelig tid, et fyrtårn som nye borgere kunne orientere seg etter: Dette er Norge, dette er Sverige.

I Danmark har man langt på vei gjort det: Man har bekreftet det nasjonale. Til store protester. Men dog.

Norge står ved en skillevei. Besatte svensker som Martin Aagård i Aftonbladet vil piske også nordmenn inn i en strålende fremtid. Han vil redde nordmennene fra å bli som danskene!

I Sverige er elitenes seier nesten total. I Danmark er vi sett fra Sverige både rasister og populister hinsides enhver fornuft. Det er derfor Norge blir av avgjørende strategisk og symbolsk betydning for den svenske medieeliten: Norge står på vippen og kan gå i begge retninger.
Det er formodentlig også derfor Martin Aagård har fått det så travelt med Norge: Han vil redde nordmennene fra å bli dansker. Norge skal tilbake i union med Sverige og underlegges den samme innvandringspolitikken.

Men mediepolitikere som Åsa Linderborg feilkalkulerer: Nordmenn reagerer ikke som svensker. Når de får en dose av den svenske korrektheten, får de pustevansker. Dette er ikke Aagård og Linderborg eller Lisa Bjurwald og Helle Klein i stand til å fornemme. De tror det bare er å kjøre på med 22.7. og hatsajter. De fatter ikke at de graver sin egen grav.

Operasjon Redd Norge

Se ellers

Danskjävlar, Martin Aagård i Aftonbladet
Svensk kunnskapsløshet, Aslak Nore i VG
Svensk kulturimperialisme, Hilde Sandvik i BT
Kliv ner från barrikaderna, Martin Aagård i Aftonbladet
Raljant om nynorskan, Mats Kolmisoppi i Aftonbladet
Olaf, du må vakne – nyfascistane kjem!

Les også

-
-
-
-