Sakset/Fra hofta

Mona Sahlin hadde noe nixonsk over seg. Hun ble tatt i økonomisk «fiffel» gang på gang og avgangen ble en ydmykelse. Fra krisemøtet 14. november 2010 som endte med at Sahlin måtte love ikke å ta gjenvalg. At sosialdemokrater lot seg korrumpere var hardt å ta inn over seg. Sahlin ser selv bitter ut. Foto: Anders Wiklund/Scanpix

«Hvordan kom dere igjennom årets farligste dag?», spør Johan Hakelius. Han er mangeårige kommentator i Expressen, og oppsummerer hvordan svenske kommentatorer ser på «Svenska Flaggans Dag» som feires 6. juni. Datoen er årsdagen for Gustav Vasas tronbestigelse i 1523 og regjeringsformen av 1809. Dagen har vært offisiell nasjonaldag siden 1983 og fridag siden 2005.

6. juni falt i år på en torsdag, men Hakelius kjente nervøsiteten stige allerede i begynnelsen av uken. I bunn lå en seks måneder lang diskusjon blant svenske politkere og media om nasjonalisme. Hva innebærer egentlig dette n-ordet? Hva kan n-ordet føre til, og går det an å kombinere n-ordet med ord som «anstendighet» og «liberalisme», spør Hakelius.

Nasjonalisme er som en uforstandig onkel på slektstreff:

Han borde stanna hemma. Gör han det inte är det bäst att låsa in spriten, låta bli att skratta åt hans skämt och gäspa, sträcka på sig och titta på klockan redan vid halv tio-blecket.

Og i denne litt kleine ånden feiret vi Sveriges nasjonaldag fastslår Hakelius, og deler inntrykk fra sine kolleger i den svenske pressen med oss lesere:

Martin Aagård på Aftonbladets kulturside skrev den klassiske artikkelen om at svensk kultur egentlig ikke er noe svensk (Man minnes statsråd Mona Sahlin i et intervju med det tyrkiske ungdomsforbundet i 2002: «Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ”töntiga” saker.») Vikingene var kanskje muslimer, sigøynerne stod for svensk folkemusikk og svenske bunader er av nyere dato og dessuten stygge.

Per Svensson på Dagens Nyheters lederside skrev at nasjo…, unnskyld, n-ordet er en ”farlig, destruktiv och exkluderande fiktion” som er kompromissløs og irrasjonell. Derimot skjønner liberalere at en befolkning kan ha behov for å kjenne tilhørighet og trygghet, men at dette behovet ikke nødvendigvis kobles til en nasjonalfølelse som fundament. Konklusjonen må derfor være at nasjonsbegrepet ikke har noe å gjøre i politikken.

Expressens Jens Liljestrand betraktet feiringen fra en filosofisk vinkel. «Svensk landsbygd är öde, förutom Muhammed, Dawit, Amir och andra med liknande namn. Öde, förutom ryska barnfamiljer och thailändare. Framtiden är deras. Svenskarna tillhör det förgångna», skrev han.

Svenska Dagbladet refererte til undersøkelser som viser at ikke-europeiske innvandrer i større grad feirer nasjonaldagen enn etniske svensker. Avisen virket lettet over å kunne slå dette fast – ellers hadde den kanskje skammet seg på etniske svenskers vegne?

Dosent i statsvitenskap, Gina Gustavsson, satte i Dagens Nyheter feiringen på spissen ved å poengtere at man kan være liberal og nasjonalist. Men det sentrale er da alt hva nasjonalismen ikke kan være. Nasjonen kan selvsagt ikke settes over alt annet, historien kan ikke idealiseres, nasjonale ikoner ei forskjønnes og man må for all del ikke føle seg for bekvem i noen nasjonal sammenheng. En slags nasjonal identitet kan det til nød være snakk om, men helst en identitet som endrer seg så raskt at den tar opp i seg alle som kommer til Sverige. «För invandring är inte problemet, bara tröga nationella identiteter», slår Gustavsson fast. Leitkultur, anyone?

Statsminister Stefan Löfven holdt tale i Lund og hyllet velferdsstaten «som tagit oss bort från historien, för den var mest eländig». Ned med Volvo, ABBA og Tre Kronor.

Hakelius oppsummerer med ironisk snert:

Det brukar sägas att svenskar inte riktigt vet hur man firar nationaldagen. Så är det inte alls. Vi har blivit riktigt bra på det. Vi ältar vår ångest över att nationer finns, vi blottar vår skam över att tillhöra en, vi bortförklarar den, vi oroar oss över om folk i allmänhet verkligen klarar av att fira nationaldag, utan att bli nazister.

Bara i Sverige, mina vänner, bara i Sverige.

Hva skal man kalle denne angst, skam og uro annet enn en «nationalkaraktär»?