Så nærmer midtsommer seg, den svenskeste av alle svenske høytider – og dermed også den mest foraktelige. I flere tiår har svensk kultur nemlig blitt forvandlet fra noe å samles rundt og være stolt av, til noe å avvise og håne. Som svensk forventes jeg å være med i koret og devaluere mitt eget opphav, eller tie og ta imot.

Etter en vår som blant annet bød på den såkalte #swedengate, som kort fortalt gjorde at svenskene ble fremhevet som verdens minst rause mennesker fordi det hendte at innvandrerbarn ikke ble invitert på middag med svenske venners familier, er det nå på tide å angripe svenskenes måte å feire svenske høytider på. Dette i seg selv er ikke noe nytt. Media flommer over av nedsettende og spydige debattinnlegg før hver påske, jul, nasjonaldag og – midsommarafton.

Midtsommer er dagen med stor D for svensker – eller rettere sagt dagen med stor S for sommer, eller F for fellesskap. For mange svensker er midtsommer en av få tider på året hvor hele familien treffes. Midtsommer er helgen da vi møtes for å nyte familie­oppskriftene, oppdatere hverandre om alt som har skjedd i løpet av forgangne året, og barna får møte sine søskenbarn og tremenninger. Resten av året er vi spredt landet rundt, vi bruker ukene på jobb og helgene på å samle krefter til kommende arbeidsuke. Midsommarafton er med andre ord det aller helligste for svenskene generelt – høytiden skal feires, og gjerne sammen med slekt og nære venner.

Men heller ikke dét skal vi unne oss selv lenger.

Journalisten og menneske­rettighets­aktivisten Nuri Kino, som selv er svensk-syrer, stilte nylig et spørsmål i sin Facebook-feed:

«Hur många av er med ickeetniskt svenskt ursprung är inbjudna till att fira midsommar? Och då menar jag inte med familj eller invandrarvänner (vattenpipa och kebab) utan med etniska svenskar och dans kring stången, små grodorna och så.»

Det ble raskt klart at den insinuerende saken om midtsommer­feiring egentlig handlet om integrering – svensker ble forventet å hjelpe innvandrere med å integrere seg ved å gå ut til tilfeldige innvandrere og invitere dem til sin egen families private midtsommer­feiring.

Da jeg, som mange andre, påpekte at vi selv ikke er invitert til noen midtsommerfeiring, til tross for at vi er etniske svensker, kom svaret raskt: «Trist för dig. Men det var inte min fråga.»

Nei, spørsmålet handlet ikke om hvor vanlig det var å invitere fremmede til midtsommer­feiring, men om å bevise at etniske svensker ikke inviterer ikke-etniske svensker. Som om det handler om etnisitet? Nei, det handler ikke om etnisitet, men om familie- og vennskapsbånd. Tilhører du familien, er du invitert, uansett hvor du kommer fra. Men jeg, som etnisk svenske, må ikke informere ikke-etniske svensker om at det er andre sider ved svenske tradisjoner enn dem de selv ser, det blir jeg minnet om i torsdagens artikkel i Global Bar Magazine.

I tillegg kan alle feire tradisjonell midtsommer. Midtsommer feires nemlig ikke bare i private hjem, men også på offentlige steder, og jeg kjenner ikke til en eneste anledning da noen har blitt ekskludert fra en midtsommer­feiring på grunn av etnisitet.

Alle som ønsker å feire midtsommer, kan ganske enkelt søke opp informasjon om hvor feiringer holdes, og gå dit. Da kan du reise midtsommer­stangen, danse «Små grodorna» og sosialisere så mye du vil. Men se, dét var ikke nok. I Kinos tråd kom det frem at personer med innvandrer­bakgrunn ikke kunne forventes å slå opp slik informasjon (til tross for at den finnes på kommunenes nettsider på flere språk enn det er dager i en måned). Invitasjonene skal være personlige. Feiringen skal foregå i svenske hjem. For integreringens skyld. Og ansvaret ligger på svenskene.

Samtidig så ikke mange med innvandrer­bakgrunn ut til å være spesielt interessert i å feire midtsommer blant «snapsvisor, groggar och fyllon», som en person skrev. Mange, både etniske og ikke-etniske svensker, så ut til å være enige om at midtsommer var dumt, og at det var bedre mat og hyggeligere samvær i andre, ikke-svenske sammenhenger. Hvordan sa Mona Sahlin det i 2002?

«Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.»

Men la oss et øyeblikk forestille oss at jeg gjør akkurat det Nuri Kino vil, og inviterer hjem den første og beste personen som jeg ved en visuell inspeksjon dømmer til å være ikke-etnisk svensk. Hva da? I utgangspunktet risikerer jeg å bli stemplet som rasist fordi jeg dømmer svenskhet etter utseende. Hvis personen eller familien aksepterer invitasjonen min, venter neste utfordring: Kan jeg tilby dem skinke, pølser og egg med majones og reker? Det er ikke halal, er det vel? Hvordan gjør vi med ølet og nubben? Snaps-sangene? Er de støtende? Hva skjer hvis noen vil håndhilse? Det hele kan godt ende med politi­anmeldelse for hets mot folkegruppe, domfellelse og saftige erstatninger. Hvem tør, med tanke på risikoen?

Seriøst: Jeg tror faktisk ikke det er veldig vanlig at vi inviterer fremmede til å feire familie­høytidene våre, uansett etnisitet. Selv har jeg bekjente fra alle verdens­hjørner, også syrere. Jeg har ikke på noe tidspunkt blitt invitert hjem til dem for å feire høytiden deres – og det synes jeg er helt greit. Jeg forstår at de ønsker å tilbringe tid med sine nærmeste, uten krav om å fungere som «integrerings­konsulenter» for en bortkommen svenske. I tillegg forstår jeg at man noen ganger ønsker å dyrke sine røtter og tradisjoner, uavhengig av hvilket land de røttene er hentet fra – og det gjelder også oss som har svenske røtter.

Men som vanlig er det den svenske kulturen og de svenske tradisjonene som skal angripes. Det er (bare) vi som må tilpasse oss og dele – selv om det handler om ekkel mat, nubbe og latterlige danser rundt midtsommer­stangen i egen hage. Det er vi svensker som må innrømme at vi er gjerrige, ugjestmilde og egoistiske som ønsker å tilbringe tid med familien vår én til to ganger i året. Vi må invitere til det som er vårt – men samtidig må vi forstå at vi ikke kan forvente det samme tilbake. Andre lands kulturer og tradisjoner er unike og verneverdige, og vi svensker hører ikke hjemme der.

 

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.