Sakset/Fra hofta

Med muslimenes inntog i Europa har religion igjen blitt diskusjonstema i Norge. Spredningen og den stadig mer dogmatiske tilbedelsen av islam gjør at folk spør hva vi kan gjøre for å stanse eller helst reversere denne utviklingen. Kan vi børste støv av kristendommen og bruke den for å forsvare vårt samfunn? Eller er kristendommen etter 2000 år i ferd med å bli brukt opp?

La oss se på våre opsjoner.
1. Børst støvet av Luther, reformer statskirken.
2. Militant sekularisme.
3. Ny vekkelse eller religion

For den videre analysen gjøres følgende anntagelse:
Religiøsitet uten at religionen får praktiske konsekvenser for folks daglige liv er irrelevant. Såkalt kulturkristendom faller derfor utenom denne analysen. Grunnen til denne tilnærmelsen er at striden om Norges og Europas fremtid ser ut til å bli både lang og hard, med som konsekvens at mellomfallende og konfliktunnvikende synspunkter i et historisk perspektiv blir irrelevante.
I dette lyset vil jeg så kort gjennomgå de overnevnte alternativer.

1. Reformert Lutheriansk statskirke
Den norske statskirke, nedfelt i grunnloven, har vært uten seriøs konkurranse siden reformasjonen i 1537. En kirkehistoriker vil nok hevde kirken til visse tider har forandret seg, gjerne i forbindelse med vekkelsesbevegelser som pietismen og haugianerne. Spørsmålet er om dette lar seg gjennomføre på nytt til en slik grad at kirken igjen blir målet for 80-90 prosent av befolkningen på en vanlig søndag formiddag.

Kirkens liturgi, sikkert banebrytende moderne på Olav den Helliges tid, er nå fullstendig akterutseilt. Kirkekor? Et vanlig stereoanlegg høres bedre ut. Preken? Helst ikke, og Obama er uansett kjekkere. Ingen bilder eller dekorasjon i gudshus? Folk flest kjøper størst mulig tv og digger bling.

Det er min høyst personlige påstand at avstanden mellom Luther og det norske folk har økt så mye at gapet ikke lengre lar seg overbygge. Kirken kan imidlertid fungere som en kulturmarkør, men siden det snart er gått 500 år siden Luther’s revolusjon, er det begrenset hvor mange nye håndgripelige fremskritt som kan skvises ut av hans lære. Avsplittningene fra protestantismen siden 1537 (Pietisme, Calvinisme, Advetisme o.l.) har ikke levert noen forbedring, og i Ny-Evangelismens tilfelle er vekkelsen heller ikke på lag med nordmenns generelt kjølige temperament.

2. Militant sekularisme
Vi tror alle på noe. Selv folk som ikke bekjenner seg til noen Gud, tror på noe, gjerne da et prinsipp eller noe en antar er sannhet. Ting kan lett bli symboler på noe mye mer enn det de er, alle som har sett engelskspråkelige programmer om hval, må klø seg i hodet over alle egenskapene disse dyrene tillegges. I Norge tror ganske mange mest på staten som løsningen på alt, en slags fattig og materialistisk semi-religion. Holocaust blir av mange fremhevet i en slik grad at bare det å nevne jødeutryddelsen sammen med andre folkemord kan fremkalle reaksjoner som ligner sterkt på religiøse personers reaksjon mot blasfemi.
Dette kan med bevisst politikk brukes til å omdanne slapp, materialistisk sekularisme til en militant, religionsfientlig sekularisme.

Kristendommen blir i dette scenarioet tolerert som et historisk tilbakelagt stadium, mens islam i stadig sterkere grad de-klassifiseres som religion og isteden behandles som en kollektivt mentalt suspekt gruppe på linje med masse-selvmords kulter som Folkets Tempel, Soltemplets Orden eller Himmelens Port. Reaksjonene fra samfunnet blir utfrysning, utestengelse, økende fokus fra politiet, innreiseforbud og til slutt organisasjon- og praktiseringsforbud.

3. Ny vekkelse eller ny religion
Hvis den Lutherske statskirken ikke evner å omstille seg, og røret av sekulære religioner bare truer med å bryte opp samfunnet med sine sprikende virkelighetsoppfattninger, så finnes muligheten å finne en ny tro.
En ny, eller for folk flest hittil ukjent, religion kan tas i bruk av statsapparatet. Det må trolig gjøres gjennom en statsreligiøs institusjon som en omdannet statskirke, da det kun vil være en slik institusjon som vil ha tilstrekkelig gjennomslagskraft.

Denne nye religionen, eller vekkelsen hvis den i noen grad er basert på troen på Jesus, kan muligens både kombinere folks alltid tilstedeværende spirituelle behov, samt samle befolkningen rundt en felles og konstruktiv tro. Utøvere av andre religioner, deriblandt islam, blir betraktet som vantro og tvangsomvendt.

Alternativene som er behandlet over må sees på som et utgangspunkt. Andre løsninger finnes også, og basert på lesernes kommentarer kan disse bli gjenstand for fordypning senere.