Kommentar

Trippeldrapene på Valdresekspressen førte naturlig nok til medieoppslag der man blant annet kunne lese reaksjoner fra familiemedlemmer til ett av ofrene, sjåføren av bussen. VG snakket med barna til sjåføren, mens Dagbladet intervjuet søstera. Mens sjåførens sønn sa til VG at han aldri kommer til å tilgi farens drapsmann, fortalte søstera at hun ikke er sint på drapsmannen. Søstera mener at broren ble offer for en tragisk hendelse, som det ofte heter i mediene når noen blir drept. Hun uttrykte forståelse for at ”slike ting kan oppstå” og fryktet at asylsøkerne som gruppe skulle holdes ansvarlig for det som hendte. Folk i Norge kan virkelig være takknemlige og overlykkelige for å vokse opp her i landet. Så heldige er ikke alle, påpekte hun.

Sønnen derimot følte et voldsomt sinne og var, sammen med mora si og søstrene sine, veldig knust av drapet. Drapsmannen kan ikke ha høye tanker om et menneskelivs verdi når han kunne begå det sønnen mener var et overlagt drap, påpekte han i VG.

Det er ganske oppsiktsvekkende at nære slektninger av den drepte kan komme med såpass forskjellige og konflikterende uttalelser om saken. I de to nevnte avisintervjuene får man også opplysninger om den politiske bakgrunnen til de intervjuede familiemedlemmene. Sønnen har vært politisk aktiv i Fremskrittspartiet, mens søstera har vært aktiv i organisasjonen SOS Rasisme, en venstre-ekstrem organisasjon som kjemper for det man kan kalle en ekstremliberal asylpolitikk. Navnet er forøvrig endret til Nye SOS Rasisme blant annet som følge at organisasjonen ble slått konkurs og at det er satt i gang politi-etterforskning av organisasjonen for medlemsjuks og svindel i mangemillionersklassen med statsstøtten som er gitt i de siste årene. Organisasjonen er også sivilrettslig dømt for svindelen.

Avisene er på sporet av noe viktig når de kopler familiemedlemmenes reaksjonsmønstre til politiske holdninger. De to reaksjonsmåtene ser ut til å avspeile grunnleggende forskjeller i moralske oppfatninger og kontrasterende menneskesyn i det norske samfunnet. På den ene siden står det som vi kan kalle vanlig, folkelig fornuft og moral tuftet på norsk lov og tradisjoner, på den andre siden en moral som er tuftet på universelle og individuelle rettigheter og en grenseløs toleranse i forhold til dem som man mener det imperialistiske Vesten har forbrutt seg mot.

Dette er et skille mellom en tradisjonell, folkelig moral og en ”ny” moral som er vokst fram i den vestlige verden i etterkrigstiden. Det vil føre for langt her å komme inn på den ”nye moralens” utviklingshistorie, men de to ”moralene” eller reaksjonsmønstrene, er forankret på hver sin side av den politiske venstre-høyre-aksen, uten at de slavisk følger skillene mellom de politiske partiene. Den ”gamle” moralen finnes i mer eller mindre grad på tvers av de etablerte politiske partiene og deres sympatisører, og tjener i stor grad som politisk skuebrød i det offentlige ordskiftet der partiene er deltakere i et evigvarende ”norgesmesterskap” i ”moralsk prektighet”. Dess lenger til venstre man kommer på den politiske høyre-venstre-aksen, dess sjeldnere finner man folk med den ”gamle moralen”. På den ekstreme venstresiden er den ”nye moralen” enerådende. Det samme kan man langt på vei si om dens utbredelse i landets kulturelle eliter. Den ”nye moralen” og dens emosjonelle reaksjonsmønstre har fått en hegemonisk status i det norske samfunnet. Den legger i stor grad legger premissene for det offentlige ordskiftet der den ”nye” moralens talsmenn og –kvinner ser på seg selv som representanter for det gode, for menneskelighet og toleranse.

Den ”nye” moralen gjennomstrømmer samfunnet på en så effektiv måte, at knapt noen går fri fra dens påvirkning selv om den i sin mest ekstreme form ikke manifesterer seg i mediene hver dag. Dens ekstreme ytringer kommer i drypp, som da et journalistektepar nylig skrev i Dagbladet at: ”Vi får som for­tjent på grunn av den inn­vand­rings­po­li­tik­ken Norge og Europa fører. Fordi den er for streng,” skrev de med tanke på de mange ranene i Oslo i høst og med minner om at de selv for en tid tilbake ble overmannet av to asylsøkere i hjemmet sitt, bastet og bundet og truet på livet for å gi fra seg bankkort og koder.

Kronikken ble av mange oppfattet som grotesk, men den uttrykker bare den ”nye moralen” satt på spissen, en moral som gjennomsyrer hele journalistlauget og som journalistene i en hverdagslig form mer eller mindre bevisst daglig bringer ut til ”folket”. At dette arbeidet bærer frukter og også manifesterer seg i ekstrem form i de mer folkelige lag av samfunnet, bærer flere avisreportasjer i de siste årene bud om. I 1998 ble for eksempel en Rosenborg-tilhenger slått og sparket i hjel av en 16-årig makedoner utenfor et utested i Oslo. Hovedbudskapet fra mannens hustru i Dagbladet var at hun syntes synd på ektemannens drapsmann! Den ”nye” moralens status er så sterkt at den også har avleiret seg i folkevittigheten, som i historien om de to SV-erne som finner en mann halvt ihjelslått i veigrøfta, og der den ene sier til den andre: ”Jeg synes synd på den som har gjort dette!”

For de fleste trengs det ikke drap og trusler om drap som skjellsettende opplevelser for å kunne erkjenne den ”nye” moralen. Det gjelder daværende gjesteforsker ved Oxford Institute for Sustainable Development (sic), Erling Holden, som for noen år siden ble fråstjålet pizzaen han skulle ete på en utendørsrestaurant i Barcelona. Den som tok maten, var en (rom?-)kvinne med barn på armen, uten at den rystede Holden med sine protestantiske samvittighetsanfektelser gjorde motstand. Og det var han ved ettertanke glad for. Men hva om han ved neste korsvei ble fratatt all maten, pengene og flybillettene, og at han i tillegg ble slått ned? Da er det vel bedre å si ja til de fattige som strømmer forbi ” de rikes bord”?, skrev han i Dagbladet i 2005.

I en verden der vanlige følelser og vanlig folkelig moral og reaksjonsmønstre framstilles som noe inhumant og uakseptabelt, ser altså rådet fra samfunnselitene ut til å være og la seg bli slått ned, ranet, endog la seg drepe. Men vet de hvor det bærer hen?