Sakset/Fra hofta

Så ble det Klassekampen-redaktørens sønn som først tok bladet fra munnen etter at Kjetil Rolness hadde tatt venstresidens samfunnsfiende, Hege Storhaug, i forsvar. Rolness har forsøkt å «renvaske» en «kontroversiell» samfunnsdebattant, og det blir feil, forklarer Aksel Braanen Sterri i sin kommentar i Dagbladet.

braanen.sterri

Storhaugs dødssynd består i at hun ved en anledning skal ha uttalt seg positivt om noe Peder Nøstvold Jensen har skrevet. Det er brudd på alle politisk korrekte normer. «Humanisten» Sterris moral kan oppsummeres på følgende måte: Det er greit å hate, bare du hater de rette folka. Originalitet eller oppfinnsomhet er heller ikke noe krav. Sterri kommer ikke med noe nytt, ingen selvstendige analyser, bare repetisjonsøvelser. Han resirkulerer en fire år gammel artikkel av Øyvind Strømmen der det ligger mellom linjene at Storhaug er politisk suspekt – på grunn av noe som andre har skrevet.

Sterri skal ha ros for at han i det minste er ærlig. Det spiller ingen rolle hva man bringer til torgs av argumenter og fakta. Han gir rene ord for pengene når han skriver:

Men når vi skal vurdere Storhaugs motiver, HRS’ bidrag i offentligheten og hvorvidt hennes kritikere har gode poenger, er ikke det å vise til rapporter og statistikk noen god metode, selv om de er uten faktafeil. Selv en ødelagt klokke viser riktig tid to ganger i døgnet.

Avsnittet rommer den norske innvandringsdebatten i et nøtteskall. Det er de gode mot de onde. «Humanistene» er egentlig ikke interessert i debatt. De har moralen på sin side. Det handler ikke om å bryte ideer, men om maktkamp, strategi og simple triks. Det synes som om Sterri allerede har beveget seg bort fra den oppskriften han ga for bare noen måneder siden, da han uttalte at det å lykkes som kommentator i Dagbladet var å fri seg fra fordommer og skue saken med kjølig blikk og fornuft. Problemet er bare at det offentlige ordskifte ikke fungerer på samme måte som Dagbladets eget kommentarfelt, der meninger kan modereres bort eller kommentarfeltet fjernes i sin helhet om det blir for ubehagelig.

Så var det dette med splinten og bjelken. Det er ikke lenge siden Aksel Braanen Sterri tok til orde for å tvangsmedisinere folket for å gjøre det mer moralsk høyverdig. Ikke et typisk liberalt standpunkt, ikke spesielt moderat heller, Storhaugs islam-kritikk virker puslete i forhold. Likevel er det hun som ender opp som den liksom-ekstreme, mens deler av twitter-intelligentsiaen står i kø for å gratulere den ferske Dagbladet-kommentatoren med sitt tilsvar til sosiologen som tråkket over streken. Hvorfor det mon tro?

Antakelig fordi politikk er følelser og fordi kategorier som «oss» og «dem» ikke er forbeholdt Hege Storhaug og hennes likesinnede, men benyttes like gjerne av Dagbladets kommentatorer så vel som meningsfellene deres. Og fordi noen tilhører det gode selskap, mens andre ikke gjør det. Blant enkelte selverklærte humanister er det åpenbart stor takhøyde innad både for ekstreme synspunkter og for uttalte antipatier. Det var dette Rolness pirket borti når han tok Storhaug i forsvar. Essensen av innlegget hans er vel strengt tatt bare et slags håp om at en del av den toleransen som humanistene bevilger seg selv også kommer deres meningsmotstandere til gode. Så kan vi kanskje begynne å diskutere sak fremfor sinnelag og politikk fremfor moral.