Sakset/Fra hofta

Torkel Brekke sier han har en stemme inne i hodet som har lyst til å skjelle ut Hege Storhaug, Halvor Fosli, Jon Hustad og kanskje Kjetil Rolness. Men han velger ikke å gjøre det, for han har lært toleranse og vidsyn av et Oslo i endring.

Men så gjør han det likevel, for bruken av «stemmen» er et retorisk grep, noe han bruker for enda mer effektivt å kunne henge ut disse innflytterne som tror de er noe.

Brekke har mer til felles med nye Oslo-boere, og de er mer oslofolk enn jammerkoret som tror de forsvarer det norske.

En ny urbanitet med andre ord.

 

Noen av innflytterne kommer hit og prøver å lære oss en lekse. Det kommer for eksempel en Jon Hustad fra Sunnmøre. En Halvor Fosli fra Telemark. En Hege Storhaug fra Arendal. En Kjetil Rolness fra et eller annet sted langt borte. De vil gjerne fortelle oss at det er et problem at det er innflyttere i byen. Er det en slags hakkelov, dette? At folk som flytter inn til Oslo – kanskje de føler seg litt fortapt – synes det er godt å finne noen å være skeptiske til? Noen som ser enda mer ut som innflyttere?

En god del av folka som det hele tiden snakkes om, som det advares mot, de brune og svarte – muslimene, gud forby – er mer oslofolk enn mange av innflytterne fra norske distrikter. På Møllergata var det 70 prosent unger med foreldre fra Pakistan og Tyrkia i min tid. Det er lenge siden. De var oslofolk allerede da. Jeg har langt mer til felles med dem, enn med innflytterne som er kommet til hovedstaden fra Sunnmøre eller Nord-Norge senere.

Slår det an? Hva skal til for at Brekkes argument «flyr»? At noen bærer det oppe. Dagbladet plasserer innlegget på første side. Men slår det virkelig an? «Langt mer til felles»? Anyone?

 

 

 

Noen av innflytterne kommer hit og prøver å lære oss en lekseFremmed i egen by.

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten