Sakset/Fra hofta

– Oisann!  Dag Herbjørnsrud har oppdaget at det finnes mennesker som ikke tilhører hans egen studiesirkel på Blindern, skriver Ivar Staurseth.

Dag Herbjørnsrud skriver om høyreradikalisering og nevner demokratiske samfunnsdebattanter i samme åndedrag som marsjerende nynazister. Ufint og uredelig, mener Ivar Staurseth i Minerva.

Han peker på likheter mellom høyreekstremisme og radikal islamisme, begge «hater demokrati, ytringsfrihet, jøder, homofili og annet som er gøy. Begge mener at vold og diktatur er bra.»

Og likevel skal disse to formene for ekstremisme bekjempes vidt forskjellig i det etablerte ordskiftet:

Når det kommer til radikal islamisme, skal vi gå «kirurgisk» til angrep og kun kritisere de som er eksplisitt ekstreme. Og vi gjør det selvsagt med forbehold på innpust og utpust om at det er disse, og kun disse, vi er ute etter. Nåde den som ikke tar dette heseblesende forbeholdet hele tiden.

Selv da Sylvi Listhaug forleden satte skapet på plass og kritiserte en islamsk teolog som har forsvart dødsstraff for blasfemi, ble det murring over manglende høflighet. Har kontroversielle ytringer noe med islam å gjøre, er de som regel tullet inn i et omfangsrikt håndkle av hårsårhet.

Slik fintfølelse glimrer med sitt fravær når det gjelder å bekjempe ekstreme krefter på ytre høyre:

Her er det bare å peise på og male med bred, brunfarget pensel. Har du en høyreorientert meningsmotstander i skravleklassen, sier du? Bare føy ham til den brune årsakskjeden som ender i nazisme. Det er plass til alle.

Her trenger du ikke tenke over om dine meningsmotstandere støtter nazisme eller sosialdemokrati, for alle monner drar – kritikk av innvandringens kostnader, økonomisk og kulturelt, er første skritt på vei ut i en pøl av hat og forakt.

Det er jo sikkert en drosjesjåfør et sted som har likt kronikkene deres og i neste omgang sagt noe drøyt. Alt henger sammen med alt.

(…)

Jeg tror alle som har studert på Blindern, en eller annen gang har opplevd et ekkokammer hvor det å stå på høyresiden i Arbeiderpartiet er en mer kontroversiell posisjon enn å stemme Rødt. Det virker som Herbjørnsrud har oppdaget et sjikt som ikke har det på denne måten. Han kaller det ekkokammer.

Herbjørnsrud nevner dette «ekkokammeret», og da særlig Kjetil Rolness, Jon Hustad, Asle Toje, Halvor Fosli og Nils Rune Langeland, i en kronikk om radikalisering som innledes med noe om «Den nordiske motstandsbevegelsen», «Nordfront» og andre eksplisitt voldsromantiske sekter med oppheng i rasebiologi, antisemittisme og annen kloakk fra vår mest nattsvarte forhistorie.

Det virker som Herbjørnruds ærend først og fremst er å avlegge en visitt hos noen herrer han har et horn i siden til, skriver Staurseth, og nevner Journalist i Dag og Tid, Jon Hustad, som visstnok startet «konspirasjonslignende anklager mot SSBs innvandrerfremskrivninger» for femten år siden:

Det er ren namedropping i brun saus, og tok SSB feil, Herbjørnsrud?

Det går ikke alltid en radikaliserende kjede av årsaker fra det brede, demokratiske og ut i det ytterste mørke. Og det er slett ikke slik at en eller annen «magisk», kvantemekanisk sammenfiltring sørger for at denne årsakskjeden blir sterkere idet du innser at du misliker eller er uenig med noen i det aktuelle demokratiske landskapet.

Vel, vi i Document får også noen veivende svingslag fra Herbjørnsrud på berserkgang, Staurseth nevner det ikke i sin kronikk. (Kanskje fordi han har drevet samme sporten selv?) Det er hverken bra eller dårlig. Vi tar det til etterretning.

Men det skulle vel ikke være slik at også Staurseth & Co har et horn i siden…til noen?

 

Document: Minervanetts svake nerver (18.02.17)