Kristne og muslimer trenger et mer nyansert syn på hverandre. Gjensidig forståelse og respekt er mer fruktbart enn skyttergravskrig. 

 Den 18. mai ble mitt innlegg Islams hus har utfordringer publisert av Oslodebatten.no (overskriften ble endret en gang eller to). Et par dager senere publiserte Hans Rustad kommentaren Ole Jørgen Anfindsen har konvertert og strekker ut en hånd, og deretter Skogpod 20 mai: Islams hus vil være del av det norske hus. 

Jeg synes det er fint at Rustad gjorde dette, for jeg mener det er en betydelig svakhet ved det islamkritiske miljøet i Norge (og utvilsomt også i andre land) at man nokså ensidig retter søkelyset mot negative forhold innen islam, mens kritiske, moderate og rasjonelle stemmer blant muslimer i mindre grad omtales.

Jeg setter også pris på tilbudet om å få komme med en oppfølgende kommentar. I denne vil jeg særlig drøfte kristnes forhold til andre troende generelt, og til muslimer spesielt. Til slutt sier jeg litt om den generelle samfunnsutviklingen.

Kristnes forhold til muslimer og andre

Mange av Documents lesere, skribenter og medarbeidere er kristne. La meg derfor begynne med å understreke at det er noe jeg verdsetter. Norge trenger flere kristne som tør å utfordre det postmoderne og postkristne hegemoniet som er blitt etablert i store deler av Vesten, og som etter min vurdering er en viktig bakenforliggende årsak til noen av de alvorlige problemene vi står overfor. 

Den vestlige sivilisasjon er (på godt og vondt) et produkt av kristendommen, noe jeg mener vi, når alt kommer til alt, skal være svært takknemlige for. Når flertallet av befolkningen vender kristendom og gudstro ryggen, oppstår det et verdivakuum som er vanskelig å fylle. Store deler av den vestlige verden er blitt skadelidende på grunn av dette. 

Jeg er heldig som er omgitt av mange flotte kristne (både venner og familie). Min takknemlighet for dette har på ingen måte endret seg som en konsekvens av min konvertering til islam. 

Det er imidlertid én ting jeg reagerer på hos en del kristne, og det er deres bombastiske overbevisning om at treenighetslæren er det eneste saliggjørende, og at de som ikke tror på Treenigheten, ja, de tror på en annen gud (og dermed altså en avgud). En slik eksklusivistisk og vi-alene-vite-holdning er etter min vurdering dobbelt ubibelsk fordi (1) Bibelen advarer mot skråsikkerhet, og (2) fordi Bibelen er tvetydig i sin kristologi, dvs. læren om Kristus og Hans natur. La oss se litt nærmere på dette. 

Et sentralt prinsipp i kristendommen er ydmykhet; et annet er dette at vi alle «ser som i et speil, i en gåte» og at vi her i denne verden kun «forstår stykkevis» (1 Kor 13:12). Det er derfor bokstavelig talt bemerkelsesverdig at mange kristne er så til de grader overbeviste om at akkurat når det gjelder kristologien, da ser man krystallklart og har fullgod forståelse for tingenes tilstand. 

Jeg skjønner selvsagt at i etterkant av kirkemøtene i Nikea (325) og Konstantinopel (381) er treenighetslæren så å si blitt kristendommens definerende dogme; og dermed et kriterium som benyttes for å avgjøre hvilke kirkesamfunn som kan regnes som å tilhøre den verdensvide, kristne kirke, og hvilke som faller utenfor. Akkurat det er i en viss forstand fair enough, slik jeg vurderer det.

Det jeg ser som bekymringsfullt, er at man ikke nøyer seg med å skape orden og oversikt i livssynslandskapet ved å skille mellom kristne i egne rekker, og monoteistiske brødre og søstre i andre sammenhenger, men at man mer eller mindre eksplisitt fordømmer dem som har en annen kristologi. Denne fordømmelsen skinner ikke minst klart igjennom i Den atanasianske trosbekjennelsen (se særlig punkt 2, 28 og 40). 

Mange kristne er raske med å kritisere diverse fundamentalistiske tilbøyeligheter i muslimsk sammenheng (dessverre ofte med rette), men er tilsynelatende blinde for tilsvarende tendenser i egen tradisjon. 

Her mener jeg det er to forhold ærlige og redelige kristne bør legge seg på sinne.

Det ene er at Bibelen, som nevnt ovenfor, er tvetydig når det gjelder kristologien. Det finnes en rekke skriftsteder som kan brukes til å argumentere for treenighetslæren (ikke minst Joh 1:1-18, Joh 10:30, Rom 9:5, Titus 2:13, Heb 1:2-14, og 1 Pet 1:1), samtidig som det finnes flere titalls skriftsteder som kan brukes til å argumentere for andre syn. Et interessant skriftsted som i ‘beste fall’ er tvetydig, er 1 Kor 8:6, der Paulus skriver «Men for oss er det én Gud, vår Far. […] Og det er én Herre, Jesus Kristus». For en nærmere drøftelse, samt en rekke eksempler på skriftsteder som problematiserer treenighetslæren, se mitt notat om denne. 

Det andre er at det var betydelig strid blant oldkirkens lærde om kristologien, noe som er dokumentert på en forrykende måte av historikeren Charles Freeman i boka «AD 381: Heretics, Pagans and the Christian State». En ting er å si at Kirken til slutt landet på et bestemt syn (og skviset ut mindretallet som var uenige), og at alle som ønsker å være med i Kirken må akseptere vedtakene fra 325 og 381. Det er forståelig. En annen ting er å fordømme alle som er uenige. Det er kritikkverdig.

Jeg tillater meg et retorisk spørsmål for å gjøre det siste poenget enda klarere: når flere av kirkefedrene (ikke minst Origenes, «en av oldkirkens fremste teologer») argumenterte for en annen kristologi enn den som ble tvunget igjennom på de nevnte kirkemøtene i 325 og 381, hvordan kan dagens kristne tillate seg å fordømme andre troende som for sin samvittighets skyld ikke kan gi sin tilslutning til treenighetslæren?

Mange er ivrige etter å påpeke fundamentalisme med tilhørende fanatisme, ekstremisme og intoleranse i muslimsk sammenheng. Og, ja, dette er et alvorlig problem. Samtidig synes man å være blind for tilsvarende tendenser i egen religion.

Fundamentalisme i kristen sammenheng er ikke begrenset til ytterliggående kristne i USA som påstår at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord, inspirert ned til hver minste tøddel (jamfør The Chicago Statement on Biblical Inerrancy). Fundamentalisme er et mangslungent fenomen, og er en fristelse vi alle trenger å være på vakt mot. Dette gjelder både troende og sekulære. Og for en god del kristne gjelder det dessverre treenighetsfundamentalismen.

Som en del kjenner til, har jeg selv måttet ta et smertefullt oppgjør med min egen kristne fundamentalisme. En av konklusjonene jeg sitter igjen med etter en dyp troskrise på 1990-tallet, og betydelige mengder sjelegransking i etterkant av denne, er at jeg nekter å tro på en gud som har rettroenhet som frelseskriterium. Og derfor nekter jeg også å tro at korrekt kristologi er en forutsetning for å få del i Guds nåde. Dommen hører Gud til (Koranen 1:4), og vi som er troende skal ikke drive og fordømme hverandre. Den slags fører sjeldent noe godt med seg.

Jeg har forståelse for at noen finner det vanskelig eller umulig å tro på Gud (jeg var selv nær ved å miste troen for 20 år siden), og har derfor respekt for ærlige og redelige (dvs. ikke-fundamentalistiske) humanetikere, agnostikere og ateister. Koranens advarer rimeligvis mot gudsfornektelse, men advarslene er mye sterkere mot hyklere og de som er fast bestemt på å fornekte sannheten («those who are bent on denying the truth», som Asad gang på gang uttrykker det i sin Koran-oversettelse og -kommentar). Dommen hører Gud til, og vi som er troende har ingen ting med å fordømme dem som ikke tror. Derimot har vi både rett og plikt til å ta til motmæle når folk (gjerne med utgangspunkt i en eller annen kvasireligiøs ideologi) forvrenger og fornekter sannheten.

I både kristendom og islam understrekes det at Gud er kjærlig og rettferdig, nåderik og barmhjertig. Og både Bibelen og Koranen er samstemte i prinsippet som er omtalt i Jak 4:6, nemlig at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde». 

Og vi kan alle (særlig muslimer og kristne) legge oss på sinne Jesu ord i Joh 10:16 (NB 88/07): «Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne innhegningen. Også dem må jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.»

Ulike islam-tolkninger

Det finnes islam-varianter som på sentrale punkter er svært ulike. Dette kommer særlig av at det finnes dramatisk ulike tolkninger av nøkkelvers som 2:106 (om nye åpenbaringer som utfyller eller erstatter gamle) og 3:7 (om Koran-vers som er klare og utvetydige, i motsetning til de som er allegoriske), samt 3:19 og 3:85 (som begge snakker om overgivelse til Gud som det eneste kriteriet for hva som er sann religion og ikke). Interesserte lesere anbefales å legge merke til hvor ulike de engelske Koran-oversettelsene faktisk er når det gjelder de fire versene som nevnes i forrige setning.

Problemene med visse tolkninger av 3:19 og 3:85 bunner i at det arabiske ordet på grunnteksten som kan oversettes med overgivelse eller underkastelse, nemlig islam, senere er blitt navnet på en organisert religion. Å hevde, som fundamentalister gjerne gjør, at man må tilhøre den ‘institusjonaliserte’ religionen islam for å kunne regnes som en troende, er en mildt sagt tvilsom tolkning av disse versene. 

En av flere aktuelle referanser som bekrefter det jeg her skriver, er det anerkjente kommentarverket The Study Quran, som på side xxix sier (min oversettelse, kursivering i original): «Koranens budskap om religion er universelt. Selv når den snakker om islam, henviser den ikke bare til den religionen som ble åpenbart gjennom islams profet, men om overgivelse til Gud helt generelt.» 

En nærmere drøftelse av 2:106, 3:7, 3:19 og 3:85, samt ikke minst disses betydning for forståelsen av det viktige Koran-verset 2:62 (som understreker at ærlige og redelige jøder og kristne har sin sak i orden med Gud; et vers fundamentalister påstår er blitt abrogert (dvs. nullet ut) av 3:19 og 3:85), vil sprenge rammene for denne artikkelen. 

Islam-kritikk som ikke evner å skjelne mellom fundamentalistiske og ikke-fundamentalistiske Koran-tolkninger, og da helt spesielt tolkninger av de nyss nevnte versene, vil nødvendigvis ha betydelige svakheter.

Min vei til islam

Koranen kan være en vanskelig bok å nærme seg. Både struktur og stil vil nok oppleves som uvant av mange – ikke minst av folk som er oppvokst i en vestlig og/eller kristen tradisjon (som meg selv). Det som virkelig åpnet øynene mine for Koranens skjønnhet og dybde, var Muhammad Asads mesterverk The Message of The Qur’an; en engelsk Koran-oversettelse med forklaringer som er flere ganger så omfattende som selve Koran-teksten. 

For å hjelpe både meg selv og andre å få tak i det jeg oppfatter som essensen i Koranens budskap, har jeg laget et tematisk ordnet kompendium (basert på nevnte verk av Asad), nemlig The Beautiful Message of The Qur’an: a guide to some essential teachings of Islam – for learners and seekers. Den som faktisk ønsker å forstå hvorfor jeg konverterte, vil finne mye av svaret der. En annen del av svaret kommer i essayet My Quest, som er antatt for publisering i neste nummer (#42) av tidsskriftet Critical Muslim.

Min egen fortid som islamkritiker tidlig på 2000-tallet blekner i sammenligning med Joram van Klaverens ditto. Han var i en årrekke Geert Wilders’ høyre hånd i PVV, og representerte partiet i det nederlandske parlamentet i perioden 2010 – 2014. I likhet med meg begynte han å undersøke om bildet han hadde av islam og muslimer virkelig kunne stemme. Og i likhet med meg kom han til at han hadde tatt feil. Hans bok Apostate: from Christianity to Islam in times of sécularisation and terror kan varmt anbefales. 

Konfrontasjon versus dialog

Jeg ser i kommentarfeltet til Rustads artikkel at det er en del som mener jeg har gått fra forstanden, er en forræder, ønsker at islam skal få herredømme over Norge, eller noe annet i den dur (særlig pseudonymet Pluto har skrevet en kommentar av en helt annen kaliber; mange takk!). La meg kort kommentere dette.

Nei, jeg har ikke noe ønske om at Norge skal bli overtatt av muslimske innvandrere eller bli dominert av de islam-tolkningene som skaper så store problemer i Afghanistan, Somalia, Nigeria og en rekke andre land. Mitt håp er at Norge skal være et godt sted å bo, både for nordmenn og innvandrere i tiden som ligger foran oss. Og jeg er i dag fortsatt like sterk motstander som jeg var for 15 – 20 år siden, av at fundamentalistisk islam skal få ta kvelertak på Norge, eller at innvandrere med manglede evne og/eller vilje til å bli integrert (mange av dem med bakgrunn fra muslimske land, men som likevel knapt kan kalles muslimer) skal få spre mafiavelde og korrupsjon, opptøyer og vold, samt bidra til parallellsamfunn, slik vi ser f.eks. i Sverige. 

Derimot ønsker jeg å jobbe for større grad av gjensidig forståelse mellom muslimer og kristne, samt mellom muslimer og majoritetssamfunnet generelt. Dessuten mener jeg folk i Norge og resten av Vesten trenger å spørre seg selv om det er mulig å opprettholde bærekraftige samfunn dersom den galopperende sekulariseringen, som er en viktig drivkraft bak den pågående kulturrevolusjonen, skal fortsette på ubestemt tid. 

Skriften på veggen er etter min vurdering ikke til å ta feil av – Vesten er i ferd med å grave sin egen grav. Jeg tviler på at det vil la seg gjøre å snu utviklingen uten at gudsfrykt og nøysomhet, kombinert med sunn fornuft og rasjonell tenkning, igjen får sette sitt preg på oss. Derfor gleder jeg meg over kristne menigheter og organisasjoner som har vind i seilene. Av samme grunn burde kristne etter min mening være i stand til å glede seg over at sekulære mennesker (eller desillusjonerte kristne) finner et trosfellesskap i muslimsk sammenheng. 

En av dem som har hatt innflytelse på min egen islamske reise, er professor Timothy Winter (også kjent som Shaykh Abdal Hakim Murad), som i 2014 sa i en podcast med filosofen Dale Tuggy:

«I prefer religious collaboration, discovering common ground, and so forth, rather than outward competition. I think, essentially, that the real rival to each of us is not each other any longer, but is the spirit of nihilism, negation, global capitalism, all of that stuff. That’s what we should really be debating.»

Sammen med 137 andre muslimske lærde, var Winter i 2007 med på å signere A Common Word Between Us and You; et åpent brev stilet til paven og andre kristne ledere. Her er et lite avsnitt, som oppsummerer brevets hovedanliggende (min oversettelse):

«Så la ikke våre forskjeller og uenigheter forårsake hat og stridigheter mellom oss. La oss konkurrere med hverandre kun når det gjelder rettskaffenhet og gode gjerninger. La oss respektere hverandre, være rimelige, rettferdige og vennlige mot hverandre, og leve i oppriktig fred, harmoni og gjensidig velvilje.»

La oss ikke lure oss selv her; ikke alle muslimer er enige i denne grunnholdningen (ikke alle kristne heller), men mange er det. Og alle mennesker av god vilje (religiøse så vel som sekulære) bør etter min mening spørre seg selv om ikke gjensidig respekt og forståelse er den beste måten å håndtere det stadig økende religiøse (samt kulturelle og etniske) mangfoldet i Norge og resten av Vesten. 

Nei, jeg sier ikke at vi skal tolerere eller akseptere hva som helst. Men alle som søker Det Sanne, Det Gode og Det Skjønne, har viktige verdier felles, og disse går det an å bygge på.

Tenkere vi alle har noe å lære av

Jeg antar at en del av leserne vil mene at jeg er håpløst naiv. Vel, la meg trekke frem to personer som mange av dere har sansen for, nemlig Jordan B. Peterson og Roger Scruton. Her er fire video-intervjuer der disse to går i dialog med muslimske intellektuelle (i prioritert rekkefølge):

 

Islam, Christ, and Liberty | Mustafa Akyol | The Jorden B Peterson Podcast S4: E56. 

What We Can All Learn From Islam & The Quran | Hamza Yusuf & Jordan Peterson 

What Conservatism Really Means | Roger Scruton in Conversation with Hamza Yusuf. 

Sacred Truths in a Profane World | Hamza Yusuf & Roger Scruton. 

Peterson hadde altså Mustafa Akyol som en av sine podcast-gjester i fjor. Akyol er etter min mening en usedvanlig interessant forfatter, og jeg noterer at hans bok Reopening Muslim Minds har fått til dels strålende kritikker fra både muslimsk og ikke-muslimsk hold. Denne boken bør være obligatorisk lesning for både muslimer og islam-kritikere med intellektuelle ambisjoner.

For øvrig kan det nevnes at oversettelser av utdrag fra bøker av Gai Eaton og Khaled Abou El Fadl (pluss litt til) er fritt tilgjengelig fra min norske samleside for islam-relatert stoff.

Konklusjon 

Islamkritikere har rett i at det er mye som er problematisk i islams hus. Islamkritikere har også rett i at vestlige politikere, media, m.fl. opptrer på en kritikkverdig måte når virkeligheten stadig skjønnmales, og utfordringene vi står overfor blir forsøkt bagatellisert eller bortforklart. Bildet er likevel mer nyansert enn hva mange islamkritikere vil ha det til. Det er en skjevhet det er på tide å få gjort noe med.

 

Av Ole Jørgen Anfindsen, forfatter og lektor

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.