Kommentar

I NRKs «Sånn er livet» var dagens tema hvorfor forskere er motvillige til nye ideer. Hydros forskningsdirektør var der, og Per Egil Hegge. Stemningen var gemyttlig, som den pleier. Det er sjelden noen hisser seg opp i NRK.

Det ble gitt noen eksempler på utradisjonelle tanker, som dreide seg om ny teknikk som ville gjøre aluminium sterkere bl.a.

Dette er harmløst. Slik det pleier. Hvis det skal inviteres
«rabulister», så er de av den velmenende typen, som Per Fugelli, en Erling Follkvord, Tor Erling Staff. Finnes det en eneste konservativ rabulist i Norge?

Jeg vil si at Georg Johannesen på mange måter hadde noe konservativt ved seg. Men det var forkledt. Alle trodde han tilhørte venstresiden. Han selv inklusive.

Konservative eller nykonservative dissentere er utryddet i Norge. Det er et følbart tap.

Det er på høyresiden de radikale tankene har vært tenkt de siste 15 årene. Hvor man har kulegravet konvensjonelle oppfatninger.

Dette tapet gjør at tankene stanser ved svenskegrensen. De slipper ikke inn i redaksjonene. Den som forsøker å ytre dem, blir utsøtt av det gode selskap. Vi er på mange måter tilbake til forholdene på Ibsens tid, der fritenkere var noe farlig. Hvor det å tenke selv hadde sin pris.

Over norsk offentlighet hviler en Omerta, en selvpålagt taushet, med sosiale og karrieremessige sanksjoner for den som bryter den.

Derfor vil en artikkel som Mark Steyns It’s the Demography, Stupid bli tiet ihjel. Til tross for at den formulerer de mest grunnleggende problemer i vår tid. Hva er det vi overlater våre barn? Hvilken fremtid får de, hva slags samfunn?

Jeg er ikke enig i alt Steyn skriver. Og hvorfor må jeg være det? På de vesentlige punkter har han rett.

Det dreier seg om demografi, hvem som får mange barn og de som får få barn. Hvor mange skal til for å opprettholde samfunnet? Arbeidsmarkedsdirektør Ted Hanisch hevdet for ikke så mange år siden at vi trengte 40.000 utlendinger i året bare for å oppretteholde sosiale tjenster og offentlig service. Ane Håbjørg i VG skrev før jul om at vi har passert punktet hvor det blir færre hender til å betale godene for de trygdede og pensjonerte. Ubalansen vil bare øke.

Ikke noe vestlig land har en fertilitet som kompenserer for dødeligheten. Overskuddet kommer fra innvandrere. Hvis Europa skal hente inn arbeidskraft utenfra for å kompensere bortfallet, vil det endre Europas etniske sammensetning i løpet av få tiår.

Det er allerede så mange innvandrere i Europa at dette holder på å skje.

Denne omstillingen, denne demografiske endringen er det den tolerante, humanistisk innstilte eliten i Europa nekter å snakke om. Omerta-en rår, i noen land mer enn i andre. I Norge er den massiv.

Jeg snakket med en samfunnsforsker igår som hadde vært på et seminar hvor integrering og omorganisering av det offentlige apparatet var tema. Alt var idyll. Ingen tok opp ubehagelige temaer, bortsett fra Gudmund Hernes som såvidt hadde nevnt Theo van Gogh.

Etter Madrid- og London-bombene, opptøyene i Frankrike og Sydney, Theo van Gogh og alle nettverk og celler som er rullet opp, kan man slå fast at dette er en skummel taushet. Som når alle går rundt og bærer på en hemmelighet ingen får snakke om.

Hva er denne hemmeligheten?

Jeg tar regiontoget inn til Oslo i romjulen. Toget er fullt, mange med utenlandske ansikter. Noen ser på meg, og jeg føler de sier med øynene: Another white man. Det er et vurdering, en sizing up av den andre, og en konstatering at jeg tilhører den andre siden. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Det har med kultur. Om presset ved å leve i et fremmed miljø, om tryggheten ved å omgi seg med sine egne. Det det handler om er ønsket om å gjenskape virkeligheten i sitt eget image. Somalierne vil ha et lite stykke Somalia rundt seg, marokkanerne vil ha et stykke Marokko, og pakistanerne et lite Pakistan. Legg islam på toppen med sine sosiale koder, og du har et stort problem.

Dette er et ikke-tema. Å drøfte disse relasjonene er tabu. Da jeg i høst opplevde å bli passkontrollert på Gardermoen av en kvinne fra Afrikas Horn, en meget vakker sådan, syntes noen det var rart at jeg kommenterte det. Var ikke dette hva vi gjerne vil se? Integrering. Det jeg tenkte var hva alle innvandrere tenker når de står foran en passkontroll: Slipper jeg gjennom, eller får jeg problemer? Offentlige tjenestemenn har den makten og skaper den lille frykten. Det norske maktspråket kjenner vi. En representant fra en fremmed kultur introduserer nye, ukjente elementer. Kanskje hun leser avisinnlegg, eller blogger. Kanskje undertegnede har fått lite flatterende karakteristikker av noen hun stoler på? Mulighetene er mange.

Men er ikke dette hva innvandrere og utlendinger som vil inn i Norge har opplevd i årevis? Gjør det noe om nordmenn får føle hvordan det er å stå på den andre siden? Ideelt sett nei, men her introduseres nye faktorer, hvor gruppemotsetningene er på et annet nivå.

Den nye antidiskrimineringsloven trådte i kraft 1. januar, men det var åpenbart utenkelig for lovmakerne at norske nordmenn kunne trenge diskrimineringsvern. Anno 2006 er ikke det lenger hinsides mulighetenes verden. Diskriminering vil si forskjellsbehandling, og i verste fall utestengning. Det er ikke usannsynlig at etniske nordmenn vil bli stående «på utsiden» i fremtiden. Det er et spørsmål om demografi og kultur.

VG fikk SSB til å gjøre demografiske fremskrivninger, og de viste at Norge om få tiår vil ha rundt 1,8 millioner innvandrere. Tallene var en bombe, men ble dysset ned. De har ikke avfødt den debatt som ville vært naturlig. Men personlig mener jeg å merke en betydelig uro i befolkningen. Folk merker at noe er på gang. Noe stort. Som skjer fort.

Mark Steyn setter ord på det. Han sier selv at han vil være brutalt åpen og ærlig. Det tåler folk. Det er ekspertene og politikerne som ikke tåler sannheten.

Most people reading this have strong stomachs, so let me lay it out as baldly as I can: Much of what we loosely call the Western world will not survive this century, and much of it will effectively disappear within our lifetimes, including many if not most Western European countries. There’ll probably still be a geographical area on the map marked as Italy or the Netherlands–probably–just as in Istanbul there’s still a building called St. Sophia’s Cathedral. But it’s not a cathedral; it’s merely a designation for a piece of real estate. Likewise, Italy and the Netherlands will merely be designations for real estate. The challenge for those who reckon Western civilization is on balance better than the alternatives is to figure out a way to save at least some parts of the West.

Feilen med Europa er velferdsstaten/samfunnet. En påstand som faller enhver sosialdemokrat/europeer tungt for brystet. Men Steyn forklarer: De grunnleggende tingene i tilværelsen er familien, barn, og forsvar/sikkerhet. Alt annet kommer i annen rekke. Men hos oss er det sekundære blitt det primære: Velferd, trygder, komfort, nytelse. Ingen snakker høyere om dette enn dagens norske regjering, som vil utrydde enhver urettferdighet, noe som må ende i hykleri.

We’ve prioritized the secondary impulse over the primary ones: national defense, family, faith and, most basic of all, reproductive activity–«Go forth and multiply,» because if you don’t you won’t be able to afford all those secondary-impulse issues, like cradle-to-grave welfare.

Dette er basic, uimotsigbart: Uten barn, ingen til å betale for velferden. Det er der vi er nå. Vi tror vi kan importere noen hundretusen innvandrere fra en helt annen kultur, uten at det får konsekvenser. En illusjon.

Dagens regjering er representanten for en tendens som vil demontere det som måtte være igjen av kristen/humanistisk kultur, og skyve samfunnet enda lenger over i et uforpliktende, skvalpende multikulturelt ingenmannsland, som er hva vi kan kalleet godværs-demokrati. Vil det tåle noen høststormer?

Det er derfor ikke tilfeldig når Rolf Reikvam spår at regjeringen vil skille kirke og stat i 2014. Nå er ikke den norske kirke all verden å forsvare. Det er mer bygningene som symboler og den indre tradisjon jeg tenker på. Nettopp derfor ønsker SV å avskaffe statskirken. De vil ha et «level playing field». Også på det religiøse plan skal det herske likestilling.

Dette er å ignorere at et folk har en tradisjon. Det er noe helt ukjent og nytt i historien at et folk oppgir sin tradisjon og historie til fordel for en innvandrende minoritet langt borte fra.

The design flaw of the secular social-democratic state is that it requires a religious-society birthrate to sustain it. Post-Christian hyperrationalism is, in the objective sense, a lot less rational than Catholicism or Mormonism. Indeed, in its reliance on immigration to ensure its future, the European Union has adopted a 21st-century variation on the strategy of the Shakers, who were forbidden from reproducing and thus could increase their numbers only by conversion. The problem is that secondary-impulse societies mistake their weaknesses for strengths–or, at any rate, virtues–and that’s why they’re proving so feeble at dealing with a primal force like Islam.

Å ta feil av svakhet å tro det er styrke. Det er kardinalfeilen. Reikvam & Djupedal tror de skaper en bedre fremtid. De bærer fremdeles på den sosialistiske drømmen om en «lysende fremtid», et Arkadia, en pastorale der lammet gresser ved siden av løven.

Men slik har aldri historien vært. Tvert om. Slike utopier pleier å ende med forferdelse.

Ekstra ille blir dette fordi en jihadist-bevegelse av global karakter har eklært Vesten krig. Men halvparten av amerikanerne, og langt flere europeere, nekter å godta at vi er i krig. Det er en del av problemet.

Hovedsaken er ikke terrorismen, eller islam. Hovedsaken er mangel på selvtillit og stolthet over vår egen sivilisasjon. Her vil jeg korrigere Steyn og andre som ikke nevner Holocaust. Det går ikke an å snakke om stolthet uten å nevne nazismens forbrytelser, som springer ut av europeisk jord. Som europeere har vi et spesielt ansvar å forvalte. Når intoleransen stirrer oss i ansiktet igjen, vender vi det andre kinn til.

That’s what the war’s about: our lack of civilizational confidence. As a famous Arnold Toynbee quote puts it: «Civilizations die from suicide, not murder»–as can be seen throughout much of «the Western world» right now. The progressive agenda–lavish social welfare, abortion, secularism, multiculturalism–is collectively the real suicide bomb.

Noen vil reagere på at Steyn nevner abort. Han har en interessant statistikk: John Kerry vant alle de 16 delstatene med lavest fertilitet. Bush vant 25 av de 26 med høyest.

I år 2050 vil det være 100 millioner flere amerikanere, dvs. nær 500 millioner. Mens det vil være 100 millioner færre europeere.

I Europa må overbevisningen være: bedre å gå under, hvis vi bare har de rette meningene.

Stemmer det? Er det noen som burde reagere på utviklingen så er det venstresiden, skriver Steyn. Han har helt rett. Den ultraliberale versjonen som går på høygir i Norge, med adoptivrett til homofile og lesbiske som store merkesaker og kvotering av kvinner til styreverv, har et realt backlash i vente når muslimer får større innflytelse. Og det får de. Det er bare et spørsmål om tid.

Jeg vil for egen del ikke si at man dermed skulle oppheve f.eks. retten til abort. Men problemstillingen er høyst relevant: Hva blir kvinners stilling i Europa om 30-40 år?

I watched that big abortion rally in Washington in 2004, where Ashley Judd and Gloria Steinem were cheered by women waving «Keep your Bush off my bush» placards, and I thought it was the equivalent of a White Russian tea party in 1917. By prioritizing a «woman’s right to choose,» Western women are delivering their societies into the hands of fellows far more patriarchal than a 1950s sitcom dad. If any of those women marching for their «reproductive rights» still have babies, they might like to ponder demographic realities: A little girl born today will be unlikely, at the age of 40, to be free to prance around demonstrations in Eurabian Paris or Amsterdam chanting «Hands off my bush!»

Hva med forholdet mellom kjønnene? Alexander Kiellands «Arbeidsfolk» gjorde dypt inntrykk på meg. Husets sønn får debutere seksuelt med tjenestepiken. Det er det samme muslimske gutter bruker norske jenter til. Psykolog Willy Pedersen og Dagbladet synes det er spennende utforskning av nye seksualiteter.

Såvel på det sosiale, religiøse som det seksuelle området er svaret «denial», benektelse av motsetninger og konflikt. Slik det også er overfor islamismen og jihad. Det er vårt problem.

If anything, the West is awash in an epidemic of self-hate crimes.

Det første man gjorde etter 911 var å sette opp plakater i Oslo: Skjær dem ikke alle over en kam. Straks det skjer et terrorangrep kommer formaningene: Nå må vi ikke overreagere. Ordet stigmatisering er blitt moteord. Men har det vært noen islamofobe overgrep? Knapt.

Amerikanerne har sitt Guantanamo og annen dirty business vi ikke liker. Men hva med vår ettergivenhet? Steyn forteller om en familie hvis far og sønner dro til Afghanistan og kjempet mot canadiske soldater! En av sønnene ble invalid. Likevel drar moren tilbake til Canada og forlanger trygd for seg og sønnen, og statsministeren kan stolt fortelle at regjeringen ikke gjør forskjell på landets borgere! Selv ikke når de tilhørte og kjempet for fienden.

Cyril Connolly laget setningen: It’s closing time in the West.

Det er synd på jordskjelvofrene i Pakistan. Jens Stoltenberg mener det sikkert godt. Men hva kan det komme av at journalistene og hjelpearbeiderne konsekvent ikke nevner hva pakistanske myndigheter gjør og ikke gjør? Har ikke de store helikoptere og vintertelt? Det snakkkes utelukkende om Vestens manglende vilje.

Liv er dyrebart. Men når alt annet settes klamme rundt, er noe galt. Oljeformuen ser ut til å ha gitt Norge en følelse av usårlighet. Av å være on top of the world.

Men vi lever så sterkt i det dennesidige at vi glemmer alle tings forgjengelighet, skriver Steyn. Her har han helt rett. Når Stoltenberg skal sitere noen historiske setninger, er det ofte litt feil, før han blir sufflert og kan vise til at det var Voltaire som sa de fine ord om toleranse.

Permanence is the illusion of every age. In 1913, no one thought the Russian, Austrian, German and Turkish empires would be gone within half a decade. Seventy years on, all those fellows who dismissed Reagan as an «amiable dunce» (in Clark Clifford’s phrase) assured us the Soviet Union was likewise here to stay. The CIA analysts’ position was that East Germany was the ninth biggest economic power in the world. In 1987 there was no rash of experts predicting the imminent fall of the Berlin Wall, the Warsaw Pact and the USSR itself.

Yet, even by the minimal standards of these wretched precedents, so-called post-Christian civilizations–as a prominent EU official described his continent to me–are more prone than traditional societies to mistake the present tense for a permanent feature. Religious cultures have a much greater sense of both past and future, as we did a century ago, when we spoke of death as joining «the great majority» in «the unseen world.» But if secularism’s starting point is that this is all there is, it’s no surprise that, consciously or not, they invest the here and now with far greater powers of endurance than it’s ever had. The idea that progressive Euro-welfarism is the permanent resting place of human development was always foolish; we now know that it’s suicidally so.

Hva blir Europas fremtid? Vi snakker ikke om femti år en gang, men 10-20.

It seems more likely that within the next couple of European election cycles, the internal contradictions of the EU will manifest themselves in the usual way, and that by 2010 we’ll be watching burning buildings, street riots and assassinations on American network news every night. Even if they avoid that, the idea of a childless Europe ever rivaling America militarily or economically is laughable. Sometime this century there will be 500 million Americans, and what’s left in Europe will either be very old or very Muslim. Japan faces the same problem: Its population is already in absolute decline, the first gentle slope of a death spiral it will be unlikely ever to climb out of. Will Japan be an economic powerhouse if it’s populated by Koreans and Filipinos? Very possibly. Will Germany if it’s populated by Algerians? That’s a trickier proposition.

Steyn spør hvordan Europa vil se ut i 30-årene. Han mener ikke de brune 30-årene, men de som er bare 25 år unna. Da 1914 opprant trodde ingen at tsardømmet eller det habsburgske keiserdømmet eller det ottomanske riket skulle være borte om fem år. Vi har sett Sovjetunionen forsvinne. Hvorfor er det utenkelig at vår egen livsform skulle kunne gjøre det?

What will London–or Paris, or Amsterdam–be like in the mid-’30s? If European politicians make no serious attempt this decade to wean the populace off their unsustainable 35-hour weeks, retirement at 60, etc., then to keep the present level of pensions and health benefits the EU will need to import so many workers from North Africa and the Middle East that it will be well on its way to majority Muslim by 2035. As things stand, Muslims are already the primary source of population growth in English cities. Can a society become increasingly Islamic in its demographic character without becoming increasingly Islamic in its political character?

Alle forstår at demografi, økonomi og demokrati henger sammen. Den dannede eliten som nekter å snakke om disse ytterst alvorlige spørsmål, er like bigott og hyklersk som borgerskapet på 1800-tallet. Politikk handler om overlevelse.

It’s the Demography, Stupid
The real reason the West is in danger of extinction.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også