Kommentar

Et tegn på at noe er i endring er at gode kommentatorer plutselig har diametralt motsatte oppfatninger. Veiene skilles. Et godt eksempel er Mark Steyn og David Aaronovitch.

Den utløsende årsak er opptøyene i Frankrike. Steyn skrev i Daily Telegraph: Bicultural Europe is doomed. Hvis vi forbigår pangsetningene og konsentrerer oss om det sentrale:

By contrast, most European nations face the trickier task of trying to hold on to their freedom at a time of increasing societal incoherence.

Problemet med Europa er at i de fleste land er det ikke multikulti men to-kultur det står om, og de to snakker ikke med hverandre.

But the Continent isn’t multicultural so much as bicultural. There are ageing native populations, and young Muslim populations, and that’s it: «two solitudes», as they say in my beloved Quebec. If there’s three, four or more cultures, you can all hold hands and sing We are the World. But if there’s just two – you and the other – that’s generally more fractious. Bicultural societies are among the least stable in the world, especially once it’s no longer quite clear who is the majority and who is the minority – a situation that much of Europe is fast approaching, as you can see by visiting any French, Austrian, Belgian or Dutch maternity ward.

I det gode selskap er det å snakke om fødeavdelinger udannet. Steyn har en egen måte å snakke på; poengtert, med raske strøk. En innfødt befolkning som blir grå og krymper, og en ung fremmedkulturell befolkning som ekspanderer. Det er to hovedlinjer, og de vil på et eller annet punkt krysse hverandre, demografisk. Man kan allerede nå svakt ane en uro: Hvem er majoritet og hvem er minoritet? Dette kan også henge sammen med at mange muslimer opplever seg selv som tilhørende en majoritet (verdens-ummah’en). De kommer også fra folkerike land). Spørsmålet om religion er derfor noe langt mer enn spørsmål om tro.

Tribal politics

Politikk som stamme-feider: Faren for at politikk forvandles fra å være noe som angår borgerne, til å bli gruppebasert/styrt. De tegnene finnes allerede.

Even in relatively peaceful bicultural societies, politics becomes tribal:

Picture a French election circa 2020, 2025: the Islamic Republican Coalition wins the most seats in the National Assembly.

Det kan høres tullete ut, men «consider this»: Er det sannsynlig at Nederlands muslimer vil tolerere det dagens nederlendere tolererer, fra hasj til eutanasi til homofilt ekteskap og åpen prostitusjon den dagen de kan stemme disse sakene vekk? Hvis de skulle ta en «live and let live»-holdning, vil de ikke utvide sitt eget samfunn til det setter en stopper for det andre? Er det sannsynlig at hijab vil kunne sameksistere problemfritt med en likestillingskultur og en sexfiksert kultur?

Steyns bilde på situasjonen er Fiji-øyene, hvor indiske arbeidere ble tvangsimportert. Til slutt ble de i flertall. Da var det Rabuka iverksatte sitt operette-kupp, men som likevel var dødelig alvor. Når får Frankrike eller en hvilken som helst annen euoropeisk stat sin Rabuka, spør Steyn.

Det han sier er: Vil man kunne bevare «the social peace» med kulturer som står så langt fra hverandre?

Den danske regissøren Per Fly snakket på radio idag om hvor stor forskjell det var på dansker og svensker. Forskjellen var meget, meget stor, gjentok han, større enn vi er klar over. Hallo? Hva skal vi da si om våre nye landsmenn?

Svaret synes å være «live and let live». Men det er liv ved siden av hverandre, ikke sammen med hverandre. Hva skjer når nykommerne er mange nok til å kunne sette makt bak kravene?

Det var det de gjorde i Frankrike, og måten skremmer Europa. Frp tok det opp. Carl I. Hagen ba PST informere Stortinget om hva de vet. Er franske tilstander mulig? Siv Jensen sa Koranen ikke gjelder i Norge. Dette provoserte Aftenposten voldsomt. Dagbladet også. Det var å gå langt over streken.

Her er svaret på Frankrikes, og Norges, problemer: Mer penger til språkopplæring (i barnehage eller på helsestasjoner har man diskutert idag), og fremfor alt arbeidsplasser, gjerne med positiv diskriminering.

Om det nå skulle være riktig kur. Har vi tid nok? Rekker myndighetene å gjøre noe med problemene før de vokser dem over hodet? Tidligere kunne man slå seg til ro med at den som prøver seriøst vil lykkes. I dag er det en følelse av at ting går veldig fort.

Det er mange veikryss man har kjørt forbi, mange dører som har lukket seg, og mulighetene kommer ikke igjen. Slik er historien. Man gjør feil og betaler prisen. Det er nokså samstemmige rapporter om at franske myndigheter og the chattering classes har forsømt seg.

Aaronovitch

David Aaronovitch, som forlot Guardian for The Times, inntar stikk motsatt posisjon: It’s the latest disease: sensible people saying ridiculous things about Islam.

Han kom til å skrive i en kommentar at opptøyene i Frankrike ikke hadde noe med islam å gjøre, og fikk en brottsjø med e-post som sa at han tok feil. Det var en skråsikkerhet i brevene som foruroliget A., for folk visste ikke. De antok. Hvis tilstrekkelig mange mener dette, risikerer man at det blir selvoppfyllende profetier, sier Aaronovitch. Han synes å høre stadig flere paranoide forestillinger om Europas undergang. Ordet Eurabia synes han er forferdelig.

I do try not to believe things for which there is no evidence, and there is no evidence for Muslim qua Muslim involvement in the ritual car-burnings françaises.

Pinch me a third time while we get to grips with «Eurabia». This is a concept created by a writer called Bat Ye’or who, according to the publicity for her most recent book, «chronicles Arab determination to subdue Europe as a cultural appendage to the Muslim world — and Europe’s willingness to be so subjugated». This, as students of conspiracy theories will recognise, is the addition of the Sad Dupes thesis to the Enemy Within idea. «Eurabia,» writes Ye’or, «is the future of Europe. Its driving force, the Parliamentary Association for Euro-Arab Cooperation, was created in Paris in 1974.»

Det har heller aldri overbevist meg at EU-parlamentarikere skulle ha «sold out» til araberne i 1974. Politikk drives ikke på den måten. At det finnes en svakhet i Europa som skjuler seg bak idealet dialog, er noe annet.

Constantly you can hear good, sensible people beginning to say stupid things about Muslims. You hear them, at the most basic level, confuse Islamism with Islam, which is like confusing crusaders with Christians.

The vast majority of Muslims are not Islamists. They aren’t militant and they aren’t zealots. They are not anything really, any more than the rest of us. And it is simply wrong to focus continually on the words of the Koran or of this or that preacher, in the expectation of finding something alien or alarming. There are people in the Jewish community who have argued that «marrying out» can be described as a «silent holocaust». If we chose to understand world Judaism from such sentiments, we would find ourselves in the interesting company of today’s sophisticated anti-Semites.

Aaronovitch har en sunn reaksjon: Man blir fed up av å lese og tenke så mye på muslimer og islam. Man kan føle seg monomant opptatt. Eller er det virkeligheten som trenger seg på? Det går knapt an å åpne en avis uten at problemet «fremmede» og «innfødte» i en eller annen form trenger seg på.

Aaronovitch sier at flertallet av muslimer er normale mennesker som deg og meg. Nettopp, og det er problemet. De fleste vanlige borgere i et demokratisk vestlig samfunn er ikke aktive i den store debatten. De surrer rundt i sin egen lille verden. De har sin identitet. De vet hvor de hører hjemme. Politikerne de har valgt, vet hvem de representerer. Som oftest er det brødpolitikk, men skulle mer alvorlige saker dukke opp, vet de hva velgerne mener. De kjenner hverandre.

Ideelt skulle de fremmedkulturelle (muslimske, nordafrikanske, arabiske etc.) bli borgere på linje med andre. Er det sannsynlig? De har fått noen få representanter inn i de etablerte partiene. Ved den rødgrønne regjeringsdannelsen ble de forbigått. Innvandrerne hadde all mulig grunn til å føle seg støtt, spesielt av en rødgrønn regjering. De representerer tross alt nærmere 8 prosent av befolkningen.

Men hvilke forutsetninger har norske politikere for å forstå de nye landsmenn, deres lengsler, deres emosjonelle språk, deres tenkemåte, normer. What makes them tick. Politikken overfor dem koker ned til særinteresser, og det er med på å marginalisere dem. Før eller siden vil de gjøre opprør og forlange proporsjonal innflytelse.

Det er neppe særlig dristig å spå at dette vil få store konsekvenser for demokratiet og måten det fungerer på. Mest foruroligende er tendensen til å glatte over, søke inn mot midten, lage en konsensus. Om noen kritiske stemmer må bringes til taushet, får det ikke hjelpe.

Viljen til kompromiss, til å omdanne samfunnet til et multikulturelt samfunn er stor. Jfr. det siste forslaget om å avskaffe statskirken, helt eller delvis. Hensikten er god, men man våger ikke å diskutere den andre aksen: Om den oppadstigende kulturen har en helt annen forståelse, og om interaksjonen med det norske vil gi helt andre problemstillinger.

Hvis man tok mandatet fra folket på alvor, ville man stille en alternativ agenda, som våget å vedkjenne seg vår egen historie og ikke stadig flykte vekk fra den.