Kommentar

Store hendelser får folk til å erkjenne og se ting de ikke så før. Dramatiske hendelser i enda større grad. I disse dager bryter den ene voldsomme hendelsen over den andre, som bølger på en strand. Vi rekker knapt å føle virkningene før en ny er over oss.

Kommer nærmere

Opptøyene i Frankrike har uroet mange, og fått noen til å finne frem til en artikkel som sto i the Atlantic i 1994. Den handler om en 32 år gammel bok som plutselig har fått en ny aktualitet. En av forfatterne som tar den seriøst, er den britiske historikeren Paul Kennedy.

Boken er skrevet av den franske forfatteren Jean Raspail, og heter på engelsk The Camp of Saints. Det er en såkalt futuristisk roman, henlagt til en ikke altfor fjern fremtid, kanskje 15-20 år frem i tid. Det vil si omtrent våre dager.

Bokens tema er: Vil et rikt og demografisk svinnende Vesten kunne beholde sin uangripelige posisjon, stilt overfor et hav av milliarder fattige, desperate mennesker, som bare vokser og vokser? Svaret er nei. En armada av skip legger ut fra Calcutta for å ta seg til Europa. De ankommer mot alle odds Marseille. Én million mennesker ligger på reden, og venter på å gå iland. Frankrike må velge: Enten går de fattige under, eller Frankrike gjør det. En fløy av velmenende mennesker nekter å godta at det er valget. De kan under ingen omstendighet godta at én million drukner, og sørger for at de slipper inn. Det blir Frankrikes undergang. Mengden sprer seg som en gresshoppesverm innover landet. Skildringen er malende, men de fattige er ikke tegnet som individer, og Raspail er blitt kritisert for det, for franskmennene har fått personligheter.

Kennedy og en kollega fant det for godt å skrive et lang artikkel om boken ifjor. De mener at demografi – dvs. tall – er viktig. Prognosene viser at et land som Pakistan vil ha 256 millioner mennesker i 2030. Det må få noen konsekvenser.

But it is not the huddled mass of Indians, with their «fleshless Gandhi-arms,» that is the focus of Raspail’s attention so much as the varied responses of the French and the other privileged members of «the camp of the saints» as they debate how to deal with the inexorably advancing multitude. Raspail is particularly effective here in capturing the platitudes of official announcements, the voices of ordinary people, the tone of statements by concerned bishops, and so on. The book also seems realistic in its recounting of the crumbling away of resolve by French sailors and soldiers when they are given the order to repel physically–to shoot or torpedo–this armada of helpless yet menacing people. It would be much easier, clearly, to confront a military foe, such as a Warsaw Pact nation. The fifty-one (short) chapters are skillfully arranged so that the reader’s attention is switched back and forth, within a two-month time frame, between the anxious debates in Paris and events attending the slow and grisly voyage of the Calcutta masses. The denouement, with the French population fleeing their southern regions and army units deserting in droves, is especially dramatic.

Fransk politis disiplin under opptøyene ble aldri kommentert i norske medier. De hadde våpen, men brukte dem ikke. Deres defensive «posture» gjorde at moralen sank. En dårlig strategi og ledelse kan undergrave den sterkeste hær.

Motsatt førte rådvillheten hos myndighetene til at ungdommene følte seg sterke og usårbare. Det var ingen til å trosse dem.

… They don’t say much. But they know their strength, and they’ll never forget it. If they have an objection, they simply growl, and it soon becomes clear that their growls run the show. After all, five billion growling human beings, rising over the length and breadth of the earth, can make a lot of noise!»

Sitat Raspail. Man skal ikke undervurdere ungdommens følelse av å representere en motkraft, det være seg 5 millioner franske muslimer, innbyggerne i opprinnelseslandet, eller forståelsen fra medier og forskere.

Det handler som alltid om moral, i betydning kampmoral: Hvem tror mest på seg selv? Raspail sier at det ikke handler om ideer, men om rase. Kultur eller rase, gruppetenkningen slår gjennom i vår tid, og det er nok det mer enn noe annet som skremmer myndigheter og borgere.

To describe The Camp of the Saints as an apocalyptic novel would be a truism. The very title of the book comes, of course, from Saint John’s Apocalypse, the lines of which are uttered almost exactly by the messianic untouchable early on in the book. The work is studded with references to much earlier clashes between «the West» and «the Rest»: to Charles Martel, to the fall of Constantinople, to Don John of Austria, to Kitchener at Omdurman–all to fortify the suggestion that what is unfolding is just part of a millennium-old international Kulturkampf that is always resolved by power and numbers. When Europe dominated the globe, the Caucasian race’s relative share of world population achieved its high point; as the proportion shrinks, Raspail argues, so the race dooms itself. In his 1982 preface he spells it out again: «Our hypersensitive and totally blind West . . . has not yet understood that whites, in a world become too small for its inhabitants, are now a minority and that the proliferation of other races dooms our race, my race, irretrievably to extinction in the century to come, if we hold fast to our present moral principles.»

… «if we hold fast to our present moral principles,» er nok en setning som setter en støkk i mange. Men det virker som om boken er noe mer enn et rasistisk, reaksjonært ønske om at den hvite mann må ta av seg silkehanskene. Den rører ved en strømning som går utover ytre høyre.

For Europa gjelder det særlig befolkningsveksten i Nord-Afrika, selv om det kommer ulovlige innvandrere over Gibraltar fra hele Afrika.

Regardless of the rosy prospects for East Asia, the gaps between rich and poor countries–between Europe and Africa, between North America and Central America–are widening, not closing; and, as Raspail bluntly put it, numbers do count. The southern European states of Spain, Portugal, France, Italy, and Greece, whose combined populations, it is estimated, will increase by a mere 4.5 million between 1990 and 2025, lie close to North African countries–Morocco, Algeria, Tunisia, Libya, Egypt–whose populations are expected to grow by 107 million in the same period. The population of the United States is expected to rise by 29 percent by 2025, while its southern neighbors Mexico and Guatemala may grow by 63 percent and 135 percent respectively. Together Europe and North America, which contained more than 22 percent of the world’s population in 1950, will contain less than 10 percent by 2025.

Det er merkelig at demografi, ressurser og sivilisasjoners vekst og fall ikke er et tema på skolen, fra grunnskolen og oppover. Det er uløselig knyttet til miljøet. I andre kulturer er man mer opptatt av styrke og svakhet. Europa har liksom vokst fra slike gammeldagse begreper. Men tar det som en selvfølge at vi skal forbli «on top».

Kishore Mahbubani, the deputy secretary of Singapore’s Foreign Ministry, recently suggested as much when he pointed to a «siege mentality» in the West, affirming that «power is shifting among civilizations.» «Simple arithmetic demonstrates Western folly,» he wrote. «The West has 800 million people; the rest make up almost 4.7 billion. . . . no Western society would accept a situation where 15 percent of its population legislated for the re2_kommentaring 85 percent.» Westerners’ «fatal flaw,» according to Mahbubani, is «an inability to conceive that the West may have developed structural weaknesses in its core value systems and institutions.» He added, «The West is bringing about its relative decline by its own hand.» It is probably still premature to predict when China will overtake the United States as the world’s largest economy, but it is undeniable that a shift in material power toward Asia is under way. Raspail’s «seven hundred million whites» may well confront two very different challenges by early next century: Africa’s collapse and Asia’s rise.

Kennedy og Connellys artikkel er en påminnelse om hvilke utfordringer og trusler vi står overfor, og befinner oss midt oppe i, uten å ta særlig notis av. Tid er det vi har aller minst av.

Must It Be the Rest Against the West?
Absent major changes in North-South relations, the wretched should inherit the earth by about 2025

*Originally published in the Atlantic Monthly*

by Matthew Connelly and Paul Kennedy