Nytt

I all diskusjonen om Egypt og Midtøstens fremtid er det ett tema som er tabu, og det er demografi. Flere av landene har opplevd en befolkningseksplosjon, men spørsmålet om ressurser og utvikling blir sjelden tatt opp.

Gazas problem er feks. ikke bare Israel, det er like mye en befolkningsvekst som sprenger alle rammer. Gapet mellom ressurser/politisk struktur/økonomi og befolkningsvekst, bare øker.

Egypt har også sett en voldsom økning. Det er sydende ungdomskull som ser forbruksfriheten og ønsker å delta i den. Spørsmålet er om det finnes strukturer som kan gi den ønskede vekst.

Ellers kan resultatet av friheten bli en frihet til å forlate Egypt og rømme til Europa.

Bryr Europa seg om demografi? Det er ikke lenge siden det kom en ny Development report som fortalt om en enorm befolkningsvekst de neste tyve år. Europeiske medier kan ikke skylde på at de ikke vet. Det ser ut som om de ikke vil vite.

Harvard-doktorstudent Roberto Foa mener Europa må ta inn over seg at Midtøsten er blitt «større» og rykker nærmere.

Denne kurven burde gi noen og enhver noe å tenke på:

In 1920, the population of the Arab world was some 42 million, the same as the France of that era; today, it counts some 350 millions, equal to the entirety of western Europe. By 2030, the Arab world will be equal in size to the total of both western and eastern Europe combined (see figure above). While from one perspective, the Arab world may be considered an ancient civilisation, from another, therefore, it is brand new; as new, perhaps, as the United States or Australia.

The west has never come to terms with this new reality, this teeming mass on its southern flank. Despite much that has been written, by Edward Said and others, about the ‘Orientalism’ of the nineteenth century European imagination, the truth is that the Arab world has never been much of a feature in our intellectual landscape. We have never really had to think about the Middle East as anything more than a vast land rich with natural resources for the taking, and for much of the twentieth century we could manage it as such, first under colonial officials, and then under the makeshift monarchs and generals we have installed or supported in their place.

Today, the old structures are broken; and an Arabian society is being born. It is there: a mirror image of ourselves, a mass of 350 millions taking shape like our reflection in the Mediterranean ocean. How will Europe deal with this new creature, the multitude of once invisible peoples who have filled out the unfinished concrete slums of Cairo, huddle in the packed streets of Gaza, and mass at the mosques of Mecca and Medina?

Det er ufattelig at demografi ikke tildeles større plass. Når alt kommer til alt er det demografi som er the bottom line for all samfunnsplanlegging.

I det politisk korrekte klimaet er det upassende å snakke om demografi. Er det fordi man vet at man da ville støte mot spørsmålet om grenser? Grenser for innvandring, sammenheng mellom utvikling i Midtøsten og Nord-Afrika og tilstrømmingen til Europa?

I den flerkulturelle utopien er det bedre å snakke om asyl, og menneskerettigheter, det gir en god følelse. Da kan man late som om det er asyl man snakker om. Men folkevandringene fra idag er det – migrasjon, ikke asyl. Det reiser en rekke andre spørsmål: ikke minst, om rettighetene til menneskene allerede bor i europeiske land.

Avisene skriver stadig om befolkningsveksten i Norge, den stiger voldsomt. Men avisene og mediene rapporterer lite om hvem som utgjør økningen. Det er politisk følsomt. Da kunne folk komme til å oppdage ting og stille ubehagelige spørsmål.

Europe’s Arabian Reflection